Parter i en sak etter barneloven om fast bosted, foreldreansvar og samvær kan i retten inngå rettsforlik. At partene kan bli enige etter at en sak er brakt inn for retten er ikke nedfelt i loven, men er en naturlig konsekvens av de bestemmelser som pålegger advokatene og dommeren å legge tilrette for enighet under hele prosessen etter barneloven. Selv om det er slik at partene har mulighet å inngå forlik er det likevel slik at retten skal føre en kontroll med forliket. Det følger av tvisteloven § 19-11 at retten skal sørge for at forliket fremstår som klart på en slik måte at det ikke er grunnlag for tvist om forståelsen av forliket.
Videre er barnesaker spesielle siden retten har et eget ansvar for at barnets beste blir ivaretatt. I dette ligger at retten skal gripe inn dersom partene ønsker å avtale noe som retten klart mener ikke er til barnets beste. Det kan være delt fast bosted når partene bor på hver sin kant av landet eller andre systemer som klart fremstår belastende for barnet. Det er ikke ofte retten griper inn og tør stå i veien for dårlige forlik. Selv tror jeg det er mer på grunn av statistikkønsker slik at saker kan gli fort gjennom systemet det i rapporter ser fint ut. Det er flere ganger det er alvorlige spørsmål som står åpne når partene velger å inngå forlik. Spørsmål som i en videre prosess ville fått tingretten til å kreve mer informasjon før de kan ta en avgjørelse. Samme list burde kanskje legges i «velsignelsen» av forlik?
