Etter barneloven § 59, 2. ledd så har dommeren en selvstendig plikt til under saken å undersøke om det er mulig å få i stand et forlik. Bestemmelsen bygger på en gjengs oppfatning av at de fleste barn og foreldre lever bedre med en løsning de har blitt enige om enn en løsning som har blitt påtvunget dem. Skreddersøm istedet for kakekutter.
Dersom dommeren ser at det er mulig å få til et forlik så inntrer også en plikt til å tilrettelegge for dette. Dommeren står veldig fritt til om det er fornuftig å avbryte en hovedforhandling etter partsforklaringer, etter vitneførsel eller rett og slett ta det før hovedforhandlingen starter. Jeg har størst sans for umiddelbare forliksforhandlinger siden partsforklaringene nesten alltid tilspisser saken og gjør et forlik vanskeiligere. Likevel er det noen ganger at det først er etter vitneførselen at den ene parten forstår at han eller hun vil være bedre tjent med å inngå en forliksbasert løsning.
Det er selvfølgelig ikke slik at det bare er under hovedforhandlingen dommer skal søke og tilrettelegge for forlik. Dette gjelder hele tiden etter tingretten har mottatt saken. De fleste dommere ivaretar denne oppgaven godt ved at det gjennomføres ett eller flere saksforberedende møter hvor midlertidige løsninger blir utprøvd og evaluert. Slike utprøvninger er i min erfaring utrolig viktige og hjelper ofte til at saken løses uten at det avsies dom.
