Barneloven § 59 første ledd har som mål å sikre barns rettssikkerhet ved å påskynde saksbehandlingen i barnefordelingssaker og lignende saker. I dette innlegget vil vi utforske de grunnleggende prinsippene for saksbehandlingen i henhold til denne bestemmelsen og hvordan den er utformet for å ivareta barns beste.
Hovedformålet med § 59 er å prioritere saksbehandlingen av saker som involverer barn. Dette gjøres for å sikre at barnets rettigheter og interesser blir ivaretatt på best mulig måte. Prioriteringen gjelder gjennom hele saksprosessen og for alle aktørene involvert.
En viktig del av § 59 er kravet om rask behandling. Dette innebærer at saken må starte så snart den er mottatt, og den skal ikke ligge ubehandlet uten gyldig grunn. Loven gir også eksempler på når kravet om rask behandling skal gjelde, som for eksempel fastsettelse av tidspunkt for hovedforhandling.
Unntak for forsvarlig beslutningsgrunnlag
Selv om det er et krav om rask behandling, gir loven også rom for unntak. Dersom en sak trenger mer tid for å samle et forsvarlig beslutningsgrunnlag, for eksempel ved behov for ytterligere bevis eller grundigere sakkyndig utredning, skal ikke saksbehandlingstiden forkortes. Hensynet til å prøve ut ulike løsninger kan også tilsi at en sak tar lengre tid.
Meklingsplikten
I saker etter barneloven har dommeren en meklingsplikt. Dette kan utføres av dommeren selv eller andre som er oppnevnt. Meklingen er en viktig del av saksbehandlingen, og loven oppfordrer dommeren til å vurdere ulike måter å løse konflikten på, inkludert mekling med eller uten sakkyndig bistand.
Dommeren må nøye vurdere om saken egner seg for en forliksløsning, og om meklingen vil være til barnets beste. I tilfeller der vold, mishandling eller rusmisbruk er aktuelle temaer, eller hvor partene har alvorlige personlighetsavvik, kan det være hensiktsmessig å velge tradisjonell saksbehandling med hovedforhandling og eventuell sakkyndig utredning.