Tilknytningspsykologi

Tilknytningspsykologi

Tilknytningspsykologi er en teori innenfor psykologien som fokuserer på hvordan mennesker etablerer og opprettholder relasjoner til andre mennesker, spesielt til omsorgsgivere og kjærester. Hovedpunktene i tilknytningspsykologilæren inkluderer:

  1. Tilknytningsatferd: Tilknytningsatferd er en medfødt atferd som er utviklet for å opprettholde nærhet til omsorgsgiveren.
  2. Tilknytningsstiler: Tilknytningsstiler refererer til de ulike måtene mennesker utvikler for å håndtere separasjon og gjenforening med omsorgsgiveren. Det er tre hovedtilknytningsstiler: trygg tilknytning, unngående tilknytning og engstelig tilknytning.
  3. Viktigheten av tidlig tilknytning: Ifølge tilknytningspsykologilæren er tidlig tilknytning mellom barn og omsorgsgiver avgjørende for å utvikle trygg tilknytning.
  4. Rolle av omsorgsgiveren: Omsorgsgiveren spiller en avgjørende rolle i utviklingen av trygg tilknytning hos barn. Omsorgsgiveren må være responsiv, pålitelig og tilgjengelig for å opprettholde et trygt tilknytningsbånd.
  5. Langsiktige konsekvenser: Tilknytningspsykologilæren viser at trygg tilknytning i tidlig barndom er knyttet til langsiktige positive utfall, inkludert bedre sosial og følelsesmessig fungering og økt evne til å etablere og opprettholde relasjoner.
  6. Behandling av tilknytningsproblemer: For mennesker som sliter med tilknytningsproblemer, kan ulike terapeutiske teknikker brukes for å hjelpe dem med å utvikle trygg tilknytning og bedre relasjoner med andre mennesker.

Tilknytningspsykologilæren er en viktig teori for å forstå menneskelig utvikling og relasjoner, spesielt når det gjelder tidlige barndomsopplevelser og deres innvirkning på voksne relasjoner.

Saker etter barneloven og lov om barneverntjenester: Praktiske og juridiske spørsmål ved samtidig behandling

Saker etter barneloven og lov om barneverntjenester: Praktiske og juridiske spørsmål ved samtidig behandling

Retten kan få inn saker etter barneloven hvor det samtidig er reist sak om inngrep etter lov om barneverntjenester. Dette kan skape kompliserte og viktige spørsmål, og det er derfor viktig å klargjøre situasjonen tidlig i prosessen. I dette blogginnlegget vil vi se nærmere på hva som skjer når det reises saker etter både barneloven og lov om barneverntjenester.

Hva skjer når det reises saker etter begge lovene?

Når det reises saker etter både barneloven og lov om barneverntjenester, kan dette skape kompliserte og viktige spørsmål som må avklares tidlig i prosessen. Det er derfor viktig å ha en god plan og en effektiv prosess for å unngå unødige prosesser.

Grensen mellom de to sakstypene reiser kompliserte spørsmål, og det kan ha stor betydning for en hensiktsmessig, effektiv og prosessøkonomisk behandling at det investeres tid i slik avklaring. Dette kan også hjelpe med samordning og fornuftig rekkefølge, slik at unødige prosesser kan unngås.

Kan sakene forenes til felles behandling?

Nei, sakene kan ikke forenes til felles behandling, jf. tvisteloven § 36-1 (1). Dette betyr at det må behandles som separate saker, selv om det kan være overlapping mellom sakene.

Hvordan påvirker dette foreldrenes rettigheter?

Dersom barnet allerede er tatt under barneverntjenestens omsorg, vil avgjørelsen etter barneloven først og fremst ha betydning for hvem av foreldrene som er i posisjon til å kreve tvangsvedtaket etter barnevernloven opphevet. Foreldre har rettslig interesse i spørsmål etter barneloven selv om det er fattet et tvangsvedtak etter barnevernloven.

Dersom barnets «faste bosted» etter barneloven flyttes fra en forelder til en annen etter at tvangsvedtak i barnevernssak er fattet, må behandlingen av krav om opphevelse av omsorg/tilbakeføring til den andre forelderen etter barnevernloven starte i fylkesnemnda som første instans, se blant annet Rt. 2004 side 875.

Hvordan kan retten håndtere midlertidige hastevedtak?

I tilfeller der barnet er tatt under omsorg ved et midlertidig hastevedtak etter barnevernloven, kan en rask midlertidig kjennelse etter barneloven § 60, hvor barnets faste bosted flyttes fra den forelder som tvangsinngrepet er rettet mot til den andre, føre til at hastevedtaket etter barnevernloven oppheves, og forslag om omsorgsovertakelse ikke fremmes eller trekkes. Der det ligger til rette for det, vil en rask behandling i tingretten kunne spare alle involverte for unødige prosesser.

Det er viktig å være oppmerksom på saker der fylkesnemnda har behandlet spørsmål om én forelder etter en omsorgsovertakelse fra den andre, kan være midlertidig fosterhjem for sitt eget barn, nettopp i påvente av en endring i posisjoner mellom foreldre etter barneloven. Fylkesnemndas slutning hva gjelder dette spørsmålet kan overprøves av domstolen.

I sum er det avgjørende å avklare om det allerede er en pågående sak etter barnevernloven som gjelder de samme barna, da dette vil ha stor betydning for hvordan saken skal behandles. Det er viktig å investere tid i slik avklaring for å sikre en hensiktsmessig, effektiv, skånsom og prosessøkonomisk behandling, slik at unødige prosesser kan unngås. 

Tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen: Hvorfor har ikke Norge ratifisert den?

Tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen: Hvorfor har ikke Norge ratifisert den?

Tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen er et dokument som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2011. Protokollen gir barn muligheten til å klage til FNs barnekomité dersom deres rettigheter blir krenket og nasjonale rettsmidler ikke gir tilstrekkelig beskyttelse.

Protokollen gir også FNs barnekomité muligheten til å gjennomføre undersøkelser i land der det er mistanke om alvorlige og systematiske brudd på barns rettigheter. Dette gjør det mulig for internasjonale organer å gripe inn og stille land ansvarlige for brudd på barnerettighetene.

Selv om Norge har ratifisert barnekonvensjonen, har landet ennå ikke ratifisert tilleggsprotokollen. Årsakene til dette er sammensatte.

For det første mener noen at protokollen vil gi internasjonale organer for mye makt over nasjonale myndigheter. Det kan også være en frykt for at nasjonale myndigheter vil miste kontrollen over egne saker og at beslutninger vil bli tatt av en utenlandsk komité.

En annen grunn kan være at Norge allerede har gode nasjonale rettsmidler for å beskytte barns rettigheter. Barn i Norge har for eksempel tilgang til en egen ombudsmann for barn og ungdom som skal ivareta deres interesser og rettigheter.

Det kan også være praktiske årsaker til at Norge ennå ikke har ratifisert tilleggsprotokollen. Ratifisering av internasjonale konvensjoner og protokoller kan være en komplisert og tidkrevende prosess som krever tilpasning av nasjonal lovgivning.

Uansett årsakene til at Norge ennå ikke har ratifisert tilleggsprotokollen, er det viktig å understreke betydningen av å beskytte barns rettigheter på internasjonalt nivå. Å sikre barns rettigheter er en av de viktigste oppgavene vi har som samfunn, og internasjonalt samarbeid er avgjørende for å nå dette målet.

Som et av verdens mest utviklede land og en stor bidragsyter til FNs arbeid, har Norge også et ansvar for å være en pådriver for å beskytte barns rettigheter. Ratifisering av tilleggsprotokollen kan være et viktig skritt i denne retningen.

Mer om dette:

  1. https://www.advokatenhjelperdeg.no/barnerett/ – En nettside som tilbyr gratis juridisk hjelp og informasjon om barnerett og foreldrekonflikter i Norge.
  2. https://www.advokatforeningen.no/fag-og-rett/advokatene-og-samfunnet/barnerett/ – Informasjon om advokaters rolle innenfor barnerett i Norge, fra Advokatforeningen.
  3. https://www.bufdir.no/Barnevern_og_barnets_bestep/Barn_i_rettsprosesser/ – En nettside fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet med informasjon om barns rettigheter og støtte i rettsprosesser som omhandler barnerett.