Barneloven § 43 og Definisjonen av “Vanlig Samværsrett”

barneloven § 43, vanlig samværsrett, definisjon av samvær, foreldreskillelse, skilsmisse, barnets beste, legaldefinisjon, foreldrenes avtale, domstolsavgjørelser, fylkesmannen, veiledende definisjon, tilpasning til barnets behov, individuell tilnærming, barneloven § 48, samværsrettens omfang, barns velferd, rettspraksis i barnerett

Barnelovens § 43 annet ledd fjerde punktum har en sentral rolle i norsk barnerett ved at den definerer hva som anses som “vanlig samværsrett”. Denne definisjonen, som først ble innført ved vedtakelsen av barneloven i 1981, spesifiserer konkret omfanget av samvær som anses som standard eller normen i tilfeller av skilsmisse. Den lyder: samvær “en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie”.

Denne legaldefinisjonen av “vanlig samværsrett” ble drøftet i dybden i forarbeidene til loven. Utvalget som arbeidet med barneloven fant det nødvendig å etablere en klar retningslinje som kunne fungere som en veiledning både for foreldre og for myndighetene i avgjørelsen om samværsrett. Hensikten med denne definisjonen er todelt: For det første gir den en klar retning når partene har avtalt “vanlig samværsrett”, eller når domstolene eller fylkesmannen har truffet en beslutning om dette. For det andre fungerer definisjonen som en indikasjon på hva som vanligvis anses som et rimelig omfang av samværsretten. Dette er ment til veiledning, men ikke til en slavisk etterfølgelse, for partene selv og eventuell avgjørelsesmyndighet.

Viktig å merke seg er at denne definisjonen er veiledende og ikke absolutt. Den overordnede normen som alltid skal prioriteres er hva som vil være til barnets beste, i samsvar med barneloven § 48. Dette betyr at selv om “vanlig samværsrett” gir en generell forståelse av hva som kan forventes, kan og bør spesifikke avgjørelser tilpasses individuelle omstendigheter og behov hos hvert enkelt barn.

I praksis betyr dette at domstoler og foreldre har frihet til å tilpasse samværsordninger ut fra barnets unike behov og livssituasjon. Selv om “vanlig samværsrett” gir en nyttig retningslinje, er det alltid barnets beste som står i fokus, og som skal veilede enhver avgjørelse. Dette kan inkludere hensyn til barnets alder, helse, tilknytning til hver av foreldrene, og hvordan det samlede omfanget av samværet påvirker barnets velferd og utvikling.

Hva var bakgrunnen for Stortingets vedtak om den nye barneloven i 1981?

barnelov, barns rettigheter, foreldreansvar, farskap, samværsrett, underholdsplikt, barneombud, norsk lov, 1981, Stortinget, foreldre, likestilling, juridisk, rettssystem, familierett, lovgivning, sivilstatus, barn utenfor ekteskap, barn født i ekteskap, NOU 1977: 35, utvalgsrapport, rettssak, juridisk historie, barnelovutvalget, barnerettigheter, lovforslag, aldersgrense for medvirkning, selvbestemmelse, foreldreansvar sammen, fylkesmannen, juridisk reform

I 1981 vedtok Stortinget en ny felles barnelov som gjaldt alle barn, både barn født i ekteskap og utenfor ekteskap. Denne loven, datert 8. april 1981 og nummerert som nr. 7, avløste tidligere lover fra 1956 som regulerte rettighetene til barn født i og utenfor ekteskapet, samt tre mindre lover. Hovedformålet med den nye barneloven var da å etablere like regler om rettsforholdet mellom barn og foreldre, uavhengig av om foreldrene var gift eller ikke.

I forkant av vedtaket jobbet et utvalg fra mars 1975 til september 1977 med utredningen som skulle danne grunnlaget for den nye loven. Denne utredningen, kjent som NOU 1977: 35, inneholdt grundige overveielser og konklusjoner som utvalget oppsummerte i fem hovedpunkter:

  1. Like regler for barn født i og utenfor ekteskap: Utvalget la vekt på å skape en lov som skulle gjelde for alle barn, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Målet var å oppnå likhet i rettsforholdet mellom barn og foreldre.
  2. Fastsettelse av farskap: Utvalget foreslo at farskap skulle fastsettes enten ved erkjennelse eller ved dom, uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status. Dette skulle erstatte tidligere praksis der morens ektemann automatisk ble ansett som far.
  3. Rett til å være til stede ved fødselen: Utvalget foreslo en lovfestet rett for faren til å være til stede ved fødselen, med mindre det var medisinske grunner eller motstand fra mor. Dette skulle styrke farens rolle i barnets liv.
  4. Beskyttelse av morens rettigheter: Utvalget ønsket å begrense spørsmål om partenes seksuelle forhold til tidsrommet da graviditeten mest sannsynlig oppsto. De foreslo også muligheten for å avslutte saken uten hovedforhandling når farskapet ikke kunne fastslås.
  5. Foreldreansvar: Utvalget brukte begrepet “foreldreansvar” i stedet for “foreldremakt” eller “foreldremyndighet.” De ønsket å gi barn større selvbestemmelsesrett og medbestemmelsesrett over tid. Foreldreansvaret skulle vare til barnet fylte 18 år, og barn skulle få mer innflytelse over personlige beslutninger etter hvert som de ble eldre.

Utvalget foreslo også at foreldre skulle ha felles foreldreansvar når de levde sammen, ikke bare når de var gift. Selv om foreldrene skilte lag, skulle utgangspunktet være felles foreldreansvar, men en av foreldrene kunne søke om å få det alene. Hvis foreldrene ikke bodde sammen ved barnets fødsel, skulle moren normalt ha foreldreansvaret, men andre ordninger kunne avtales eller fastsettes av domstol eller fylkesmann.

Videre foreslo utvalget at samværsrett med den av foreldrene som barnet ikke bodde hos, skulle fastsettes uavhengig av foreldrenes sivilstatus.

Når det kom til underholdsplikt, foreslo utvalget få endringer, men de ønsket at bidrag som hovedregel skulle fastsettes av fylkesmannen.

Til slutt foreslo utvalget opprettelsen av et eget organ, et barneombud, som skulle fremme barns interesser og tilsyn med lovgivning og planlegging som berørte barn. Dette skulle bidra til å sikre gode oppvekstvilkår for barn.

Regjeringen fulgte i stor grad utvalgets forslag i sitt lovforslag, men med noen unntak. Stortinget vedtok til slutt lovforslaget med noen endringer, blant annet når det gjaldt aldersgrensen for barns medvirkning. Dette skulle knyttes til barnets utvikling og modning, med tanke på å gi barn muligheten til å bli hørt fra en tidlig alder.

Dette vedtaket av den nye barneloven i 1981 markerte en viktig milepæl i norsk lovgivning og bidro til å styrke barns rettigheter og likestilling i forhold til foreldrene, uavhengig av ekteskapelig status.

Tvangsgrunnlag for utlegg i saker om reisekostnader

tangsgrunnlag, utlegg, reisekostnader, barneloven, NAV, tvangsfullbyrdelse, fylkesmannen, betaling, pengekrav, foreldre, samvær, fordeling, statsforvalteren, tvangsfullbyrdelsesloven, særlige grunner, rettssystemet, bidrag, motregning, mekling, betalingsforpliktelser.

I saker om reisekostnader ved samvær mellom barn og foreldre spiller juridiske bestemmelser og regler en viktig rolle. En av de viktige bestemmelsene som regulerer dette området, finner vi i barneloven § 44 andre ledd femte punktum. Denne bestemmelsen fastslår at et vedtak fra NAV om fordeling av reisekostnader er et tvangsgrunnlag for utlegg. Men hva betyr egentlig dette, og hvordan påvirker det foreldrene?

Tvangsfullbyrdelse av NAVs vedtak

Når NAV har behandlet en sak om fordeling av reisekostnader, kan vedtaket som blir fattet, bli tvangsfullbyrdet. Dette betyr at dersom den ene forelderen ikke oppfyller kravet som er fastsatt i NAVs vedtak, kan det inndrives som et alminnelig pengekrav etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Dette gir en praktisk mekanisme for å sikre at foreldrene oppfyller sine forpliktelser når det gjelder å dekke reisekostnader knyttet til samvær med barnet.

Bakgrunnen for tvangsgrunnlaget

I Ot.prp.nr.69 (2007–2008) side 19 uttaler departementet at fylkesmannen (nå statsforvalteren) er en offentlig faginstans med kompetanse på feltet. Dette tilsier at vedtakene som fattes om deling av reisekostnader bør kunne tvangsfullbyrdes. Å gi fylkesmannens vedtak tvangskraft har flere fordeler, inkludert å unngå behovet for å ta saken opp i retten. Dette sparer både tid og penger for alle parter, og det kan også føre til at flere foreldre velger å løse saken ved å henvende seg til fylkesmannen, noe som avlaster rettssystemet.

Det er imidlertid viktig å merke seg at tvangsgrunnlaget kun gjelder vedtak fra fylkesmannen som fastslår at det ikke foreligger særlige grunner som gjør en annen fordeling av reisekostnadene rimelig. Vedtakene tar ikke stilling til reiseutgiftenes størrelse eller hvordan utgiftene skal fordeles mellom foreldrene. Derfor kan ikke vedtak som kun fastslår at det ikke foreligger særlige grunner tvangsfullbyrdes.

Motregning og betaling av reisekostnader

Ved fastsettelse av reisekostnader hos NAV er det viktig å merke seg at det ikke er anledning til å gjøre opp bidragsgjeld ved motregning. Reisekostnader og bidrag til barnet er separate økonomiske forpliktelser, og det er barnets rettighet å motta bidrag, jf. barneloven § 67 tredje ledd. Reisekostnader mellom foreldrene skal derfor behandles som et eget pengekrav, og det er viktig at foreldrene klarer å finne en løsning for hvordan betalingen skal skje mellom dem.

For noen foreldre kan det være hensiktsmessig at den ene forelderen legger ut for reisekostnadene og senere får pengene tilbake, mens for andre kan det være mer praktisk å dele kostnadene på annen måte. I tilfeller der foreldrene ikke klarer å enes om betalingsordningen, bør betalingen normalt skje etter at utgiftene er påløpt. Dette gir foreldrene muligheten til å følge opp betalingen i samsvar med faktiske kostnader.

Hvorfor kan fylkesmannen gi tvangskraft til foreldreavtaler, og hva betyr dette for barnet?

Barneloven § 55, foreldreansvar, fast bosted, samvær, fylkesmannen, meklingsattest, barnets beste, barns rettigheter, samlivsbrudd, foreldreavtale, tvangskraft, barnets stemme, rettssikkerhet, familierett, foreldretvist, samarbeid etter samlivsbrudd, barnesamtaler, barneverntjenesten, sosialtjenesten, fylkesmannens rolle, reisekostnader ved samvær, amikabel løsning, barns velvære

Når to foreldre skiller lag, står de overfor viktige beslutninger om foreldreansvar, barnets faste bosted og samværsordninger. Ifølge barneloven § 55 i Norge, har foreldre muligheten til å gi disse avtalene tvangskraft gjennom fylkesmannen. Men hva innebærer dette, og hvordan sikres barnets beste i denne prosessen?

Foreldrenes enighet som grunnlag for tvangskraft

For at fylkesmannen skal gi en avtale tvangskraft, er det et grunnleggende krav at begge foreldrene ber om det. Dette betyr at foreldrene må ha kommet til enighet om viktige beslutninger angående barnet etter samlivsbruddet. En gyldig meklingsattest er også nødvendig, noe som sikrer at en profesjonell har bistått i å nå en avtale som tjener barnets interesser.

Barnets beste som hovedfokus

Det sentrale vilkåret for at fylkesmannen skal godkjenne en slik avtale er at den først og fremst retter seg etter det som er best for barnet. Dette innebærer en grundig vurdering av avtalen i lys av barnets behov og interesser. Fylkesmannen har en selvstendig plikt til å vurdere om avtalen samsvarer med barnets beste.

Inkludering av barnets stemme

Barneloven § 31 understreker barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem direkte. Fylkesmannen må derfor forsikre seg om at barnet har fått anledning til å gi uttrykk for sin mening. I praksis antas det at fylkesmenn sjelden vil fravike det foreldrene er enige om, særlig hvis det er konsensus om hva barnet mener.

Rettssikkerhet og enkelhet i prosessen

Ved å beholde adgangen til å gi avtaler tvangskraft når foreldrene er enige, sikres nødvendige rettssikkerhetskrav samtidig som prosessen blir enkel og kostnadsfri for partene. Dette systemet fremmer også en viss praktisk erfaring for fylkesmennene på dette området, gitt deres fortsatte ansvar for informasjon og veiledning.

Fylkesmannens rolle i reisekostnader ved samvær

Interessant nok beholdt fylkesmannen også myndigheten til å avgjøre saker om reisekostnader ved samvær, dersom begge foreldrene ønsker det. Dette viser en bredere rolle fylkesmannen spiller i å opprettholde en rettferdig og hensiktsmessig ordning for barnet etter foreldrenes samlivsbrudd.

Avsluttende Tanker

Prosessen styrt av fylkesmannen i slike saker er essensiell for å sikre at barnets behov blir prioritert. Samtidig gir det en strukturert og rettferdig tilnærming for foreldre som søker en amikabel løsning etter samlivsbrudd. I hjertet av denne prosessen ligger det viktige prinsippet om å lytte til og respektere barnets stemme, noe som er avgjørende for deres velvære og utvikling.

§13 – Søksmål ved navneendring

Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Dersom noen mener at deres rettigheter er krenket som følge av et vedtak som godtar en melding om å ta, endre eller sløyfe navn, har vedkommende rett til å fremme søksmål innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det. Søksmålet må være reist innen 10 år etter at vedtaket ble truffet.

Bestemmelsen i §13 tilsvarer tidligere §22 i navneloven fra 1964 og følger også NOU-utkastet i §12, som tidligere nevnt i punkt 9.2. Her oppstilles det imidlertid en todelt tidsfrist for å reise søksmål. På den ene siden må søksmålet være reist innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det, som beskrevet i første punktum. På den andre siden må søksmålet uansett være reist innen ti år etter at vedtaket ble truffet, som beskrevet i annet punktum.

Søksmålet kan rettes mot staten eller mot den private parten som vedtaket gjelder. Normalt vil det være mest hensiktsmessig å rette søksmålet mot den private parten, da en dom mot staten som kjennes ugyldig, ikke vil ha rettskraftsvirkning overfor den private parten. Når søksmålet rettes mot den private parten, vil gyldigheten av vedtaket være et prejudisielt spørsmål i vurderingen av om den saksøkte har rett til å ha det aktuelle navnet. Dersom for eksempel et nytt etternavn angripes fordi det ligner for mye på et beskyttet etternavn eller på et allment kjent firma, jf § 3 tredje ledd, må søksmålet også reises mot andre som i mellomtiden har tatt etternavnet, for eksempel etter samtykke eller etter ett av alternativene i § 4. I motsatt tilfelle vil disse fortsatt ha rett til å ha navnet uavhengig av utfallet av søksmålet. Søksmålsfristen overfor den som i ettertid har tatt navnet, må regnes fra det opprinnelige vedtaket om å godta navnet som et nytt etternavn. Det er dette vedtaket som eventuelt har krenket saksøkerens rettigheter og som må anses ugyldig som en forutsetning for å frata den som senere har tatt navnet, retten til å beholde det.

Hvordan påvirker Barneloven § 61a barneverntjenestens taushetsplikt?

Barneloven, taushetsplikt, barneverntjenesten, foreldreansvar, barnets bosted, samvær, juridiske saker, rettssystemet, vitnesbyrd, informasjonsbeskyttelse, barnevernsloven, fylkesmannen, dispensasjon, barnets interesse, personvern, rettssikkerhet, lovgivning, familierett, barns rettigheter, juridisk diskusjon, Norge, rettsavgjørelser, juridisk prosedyre, barns velferd, juridisk innsikt, forvaltningspraksis, barnelovens bestemmelser, barnevernets rolle, saksbehandling, juridisk regulering. Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand, advokat, advokathjelp, advokatbistand, advokater, advokatene, Mosjøen, vefsn, Nordland, Helgeland, juridisk rådgivning, lovlig hjelp, rettslig veiledning, juridisk ekspertise, rettshjelp, advokattjenester, rettssak, juridisk representasjon, juridiske spørsmål, juridisk assistanse, advokatkontor, juridisk konsultasjon, rettssaksgjennomgang, rettssaker, lovprosedyre, lovrepresentasjon, juridisk saksgang, lovlig rådgiver, rettssakskostnader, advokattjenester i Mosjøen, vefsn rettshjelp, Helgeland advokater, Nordland juridisk hjelp, advokatbistand for bedrifter, rettstvister, rettssystemet, juridisk støtte, rettssakshjelp, rettslig rådgiver Mosjøen, vefsn advokatkontor, rettslige tjenester, rettslig representasjon, advokattjenester Helgeland, Nordland advokatbistand, juridisk rådgiver Vefsn, rettshjelp Mosjøen, advokat Mosjøen Helgeland, vefsn advokatbistand, Nordland advokatkontor, Helgeland juridiske tjenester, juridisk hjelp Mosjøen, advokatbistand Helgeland, vefsn juridisk representasjon, Nordland rettshjelp, advokatbistand Nordland Helgeland, juridisk ekspert Mosjøen, vefsn juridisk bistand

I mange saker som påvirker familiers liv, besitter barneverntjenesten informasjon som kan være kritisk for å fatte korrekte avgjørelser. Denne informasjonen har vært beskyttet av en streng taushetsplikt, slik det er fastsatt i barnevernsloven. Men hva skjer når denne informasjonen er sentral for rettssystemet i saker relatert til foreldreansvar, barnets faste bosted eller samvær?

Barneloven § 61a gir et klart svar på dette. Bestemmelsen gir barneverntjenesten muligheten til å bryte sin taushetsplikt i spesifikke juridiske saker. Dette betyr at barnevernet kan fremlegge vitnesbyrd i retten basert på den informasjonen de sitter på, selv om det tidligere ville blitt ansett som et brudd på taushetsplikten.

Det er ikke bare det faktum at barneverntjenesten kan vitne som er avgjørende, men at de kan bringe frem innsikt fra sin unike posisjon. Deres kunnskap om forholdene til barnet og familien kan kaste lys over deler av saken som ellers kunne vært oversett.

Videre fjerner § 61a behovet for barneverntjenesten å søke fylkesmannen om dispensasjon fra taushetsplikten i slike saker. Dette harmonerer med tidligere praksis før 2013. Det innebærer en effektivisering av prosedyren, slik at relevant informasjon kan presenteres for retten uten unødig forsinkelse.

Det er også viktig å påpeke at domstolen fortsatt har mulighet til å “innhente uttalelser” fra barneverntjenesten i henhold til barneloven § 61, første ledd nr. 6. Dette sikrer at rettssystemet har tilgang til nødvendig informasjon for å fatte avgjørelser i barnets interesse.


§ 61 a.Fritak for teieplikt for barnevernstenesta

Barnevernstenesta kan uhindra av teieplikta etter barnevernsloven § 13-1 gi opplysningar til domstolen i sak om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast og samvær

I Norge er vergemål for mindreårige regulert av to lover, barneloven og vergemålsloven.

vergemål, mindreårige, foreldreansvar, Norge, vergemålsloven, barn, økonomi, fylkesmannen, juridisk, rettigheter, beskyttelse, juridisk representasjon, foreldre, vergens plikter, barneloven, aldersgrense, avgjørelser, mindreåriges rettigheter, rettslige handlinger, rettslig evne, omsorg, barnevern, fratakelse av vergemål, mindreåriges økonomi, samtykke, lovgivning, norsk rett, vergens oppgaver, fylkesmannens rolle, foreldreansvarsloven

Vergemål innebærer å håndtere personlige og økonomiske forhold for en mindreårig. Ifølge vergemålsloven er en person som ikke har fylt 18 år, ansett som mindreårig. Mindreårige har ikke lov til å utføre rettslige handlinger eller forvalte sine eiendeler, bortsett fra i visse tilfeller som er definert ved lov. For eksempel kan de ikke utføre handlinger som å kjøpe, selge, inngå avtaler om gaver, pante, bytte, låne ut eller leie ut. De har heller ikke kompetanse til å samtykke til behandling av personopplysninger. Loven gir spesifikke regler for at vergen representerer den mindreårige i forskjellige rettslige prosesser.

Hovedregelen er at en verge for en mindreårig er den personen som har foreldreansvar i henhold til barneloven og som er myndig (over 18 år). Dette innebærer at vergen må være over 18 år og ikke fratatt sin rettslige handleevne. Hvis en mindreårig er uten en fungerende verge, vil Fylkesmannen oppnevne en ny eller midlertidig verge. Dette kan for eksempel skje hvis begge foreldrene er avdøde, savnet, eller selv mindreårige.

Vergens oppgaver er regulert i vergemålsloven § 17. Hovedsakelig handler vergen på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold og i saker som er fastsatt av annen lovgivning. Hvis ingen har foreldreansvar for den mindreårige, treffer vergen de avgjørelsene som normalt ville blitt tatt av den personen med foreldreansvar.

Det er også et krav at vergen skal rådføre seg med den mindreårige før det treffes avgjørelser hvis den mindreårige er over 12 år. Imidlertid er denne aldersgrensen ikke supplert med en skjønnsmessig regel for også å rådføre seg med yngre barn basert på deres modenhet, i motsetning til i barneloven.

Hvis en mindreårig er uenig i en verges avgjørelse, kan saken bringes inn for Fylkesmannen.

Vergemålsloven inneholder også regler om opphør av vergemålsoppgaver. På forespørsel fra Fylkesmannen eller den andre vergen, kan en domstol frata en person vergemålet. Den mindreårige skal bli hørt i saker som gjelder fjerning av vergemålet. Under spesielle omstendigheter kan Fylkesmannen frita en verge fra vergemålsoppgaver, delvis eller helt, basert på vergens forespørsel. Et eksempel som er gitt er hvis vergen lider av spilleavhengighet, noe som gjør dem uegnet til å forvalte den mindreårigI Norge er det to hovedlover som regulerer foreldreansvar og vergemål for mindreårige, nemlig barneloven og vergemålsloven.

Foreldreansvar er de rettighetene og pliktene foreldre har overfor barna sine. Dette inkluderer blant annet å sørge for barnets omsorg, sikkerhet, helse og utdanning. Foreldre har også rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet i forhold som er en del av dagliglivet.

Vergemål for mindreårige er derimot mer fokusert på juridiske og økonomiske forhold. Vergemålsloven har regler om vergemål for mindreårige, og det er definert at personer under 18 år er mindreårige. Vergemålsloven fastslår at mindreårige generelt ikke har rettslig handleevne, det vil si at de ikke kan inngå juridiske avtaler eller forpliktelser på egenhånd. Det finnes imidlertid noen unntak, som at mindreårige har rett til å inngå arbeidsavtaler og drive næringsvirksomhet under visse forutsetninger.

Når det gjelder vergemål, er den som har foreldreansvaret for den mindreårige og som er myndig, normalt også verge. Dette betyr at vergen må være over 18 år og ikke fratatt sin rettslige handleevne. Hvis en mindreårig er uten fungerende verge, for eksempel hvis begge foreldrene er døde eller forsvunnet, kan en fylkesmann oppnevne en ny eller midlertidig verge.

Vergens oppgaver er å handle på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold og der det følger av annen lovgivning. Dette kan for eksempel være å representere den mindreårige i juridiske prosesser. Vergen har også plikt til å rådføre seg med den eller de som har foreldreansvaret, før det treffes avgjørelser av betydning.

Vergen har også plikt til å høre den mindreårige før det treffes avgjørelser, hvis den mindreårige er over tolv år. Hvis en mindreårig er uenig i vergens avgjørelse, kan saken bringes inn for fylkesmannen.

Hvis det er mer enn én verge, skal de handle i fellesskap med mindre noe annet er bestemt. Hvis vergene ikke blir enige i et spørsmål av betydning for den mindreårige, kan fylkesmannen treffe avgjørelsen.

Det er også regler for når vergemålet opphører. For eksempel kan retten frata en person som har foreldreansvar vergemålet. Dette kan skje etter begjæring fra fylkesmannen eller den andre vergen. Den mindreårige skal høres i spørsmålet om fratakelse av vergemålet.

Fylkesmannen kan gi avtaler om samvær eller bosted tvangskraft

Etter barneloven § 55 kan kan en av foreldrene sende avtalen de har knyttet til felles barn til fylkesmannen og be om at avtalen gis tvangskraft etter barneloven § 65. Dette er en måte å gi en avtale samme tvangskraft som en avtale inngått i retten eller en dom. I tillegg til at avtalen (må fattes et enkeltvedtak) får samme tvangskraft etter § 65 vil også avtalen få posisjon etter barneloven § 64 ved at det må et “endringssøksmål” til for å endre avtalen.

Avtalen skal sendes til den fylkesmannen hvor barnet har sitt hjemting/verneting. Altså det fylket hvor barnet bor fast. Dersom fylkesmannen ikke fatter et slikt vedtak som begjært, kan dette klages inn til departementet.

Barneloven § 55

Vedtak om tvangskraft for avtaler

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om foreldreansvar, bustad og samvær skal kunne tvangsfullførast etter reglane i § 65. Vilkåret er at avtala først og fremst rettar seg etter det som er best for barnet. Trengst det, bør sakkunnige, barneverntenesta eller sosialtenesta uttale seg før fylkesmannen avgjer spørsmålet.

Eit vilkår for å bringe ei sak inn for fylkesmannen etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.

Saka må bringast inn for den fylkesmannen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist.

Skilsmisse etter seperasjonstiden – Hva hvis den ene nekter å signere?

Seperasjon kan etter ekteskapsloven skje enten ved at man søker om seperasjon eller ved at man faktisk flytter fra hverandre. Dersom man søker og får innvilget seperasjon må det gå 1 år før man kan kreve skilsmisse. Dersom man bare flytter fra hverandre kreves det godtgjort at man har vært separert i 2 år.

§ 21. Skilsmisse etter separasjon.
Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse når de har vært separert i minst ett år.

§ 22. Skilsmisse etter samlivsbrudd.
Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse dersom samlivet har vært brutt i minst to år.

For at skilsmisse skal innvilges er det ikke nødvendig at begge partene er enige om det og signerer skjemaet. Nekter den andre parten å signere sendes skjemaet inn til fylkesmannen med opplysning om at den andre part ikke vil signere.