I en undersøkelse gjort i 2001 (Kari Jevne “Samværsfedre – ansvarsløse lekeonkler eller ordentlige pappaer”) viser resultatet at av fedre som har samvær så er 76% fornøyde med samværet, mens hvor mødre har samvær er 67% fornøyde.
Vi har en rettstradisjon hvor morspresumpsjonen har stått sterkt formelt og som enda viser muskler i norske domstoler hos enkelte aktører som har praktisert barneretten i en slik epoke. Det er ikke vanskelig å se for seg at det kan være en sammenheng mellom den selvfølge at noen mødre føler et større “eierskap” til barna og at de er mindre fornøyde med å være i en posisjon hvor de er samværsforeldre. Man kan se det fra et likestillingsperspektiv eller fra en mer rettsfilosofisk vinkel, men jeg hører gjerne andres synspunkter på denne forskjellen mellom mor og far.