Høring av barn

Hvem har retten til å bestemme et barns religiøse tilhørighet?

av
Religiøs tilhørighet for barn, Retten til å bestemme, Foreldreansvar og religion, Barnelov og religiøs tilhørighet, Foreldres rett til beslutning, Barns rettigheter, Religion og kultur, Norsk statskirke, Automatisk religiøs tilhørighet, Foreldreansvarets begrensninger, Beskyttelse av barn, Vold og trusler, Barnets meninger, Innflytelse på avgjørelser, Diskusjon med barn, Barns medbestemmelse, Balanse mellom rettigheter, Avgjørelser om religiøs tilhørighet, Barnets beste interesser, Respekt for barnets rettigheter, Religion og personlige forhold, Lov om barnelov, Foreldres plikt og rettigheter, Modenhet og medbestemmelse, Konfirmasjon og religiøs tilhørighet, Avgjørelser om religiøse spørsmål, Rettigheter i religiøs tilhørighet, Barns autonomi, Beslutninger om religion, Barns innflytelse, Høring av barn, Religion og familielov

I mange kulturer, inkludert vår egen her i Norge med den prominente statskirken, blir barn ofte automatisk sortert inn i en bestemt religion, med mindre annet blir bestemt. Men hvem har egentlig retten til å bestemme et barns religiøse tilhørighet? Og i hvilken grad kan et barn selv være med på å ta denne avgjørelsen?

Ifølge Norges barnelov § 30, er det foreldrene med foreldreansvar som har retten til å bestemme barnets religiøse tilhørighet. Loven er klar på dette punktet: foreldrene har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold, inkludert spørsmål om religion. Men dette er ikke en ubegrenset rett.

Det er viktig å merke seg at barneloven også understreker at foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov, og at det er strenge begrensninger på hvordan dette ansvaret kan utøves. Barnet har rett til å bli beskyttet mot skade, både fysisk og psykisk, og bruk av vold eller trusler i oppdragelsen er strengt forbudt.

Hva betyr så dette i praksis, når det kommer til spørsmål om religion? Vel, her kommer barnelovens §§ 31 og 33 inn i bildet. Disse paragrafene handler om barnets rett til å bli hørt og til å ha innflytelse på avgjørelser som berører dem. Etter fylte 7 år skal barnets mening bli hørt i saker som angår deres personlige forhold, og etter fylte 12 år skal deres meninger tillegges stor vekt.

Dette betyr i praksis at foreldrene har en plikt til å diskutere med barna dersom det skal gjøres noen endringer knyttet til barnets religiøse tilhørighet. Og når barna når en viss alder og modenhet, som ofte sammenfaller med tidspunktet for konfirmasjon i den norske statskirken, skal de ha en stor grad av medbestemmelse i slike spørsmål.

Det er altså en balanse mellom foreldres rett og plikt til å ta avgjørelser på vegne av barnet, og barnets egen rett til å bli hørt og ha innflytelse på avgjørelser som berører dem. Dette gjelder også i spørsmål om religiøs tilhørighet. Det er viktig å huske på at selv om foreldre har rett til å bestemme barnets religiøse tilhørighet, skal dette alltid gjøres med barnets beste interesser i hjertet og med respekt for barnets rett til å bli hørt.

FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen)

av

mockups-new (1153)

Barnekonvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991.

Du kan laste ned hele Barnekonvensjonen ved å trykke på denne lenken: FNs Barnekonvensjon

Konvensjonen begynner med å definere hva man anser som barn:

Art 1. I denne konvensjonen menes med barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.

I artikkel 3 nr 1 finner vi samme bestemmelse som i barneloven § 48:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 

Artikkel 9 er svært interessant og skal sikre prosessuelle rettigheter for alle parter i barnevernsaker og i barnefordelingssaker (foreldrekonflikter.) Spesielt Artikkel 9, nr. 2 er grunn til å vurdere om er sikret godt nok i norsk rett. Vi har i Norge en stadig økende inkludering av barna i prosessen, men det er mange svakheter i hvordan barna blir hørt. I barnevernsaker er det meningsløst å oppnevne en fremmed person til  ta en kort samtale med barnet. I begge sakstypene er man prisgitt gjengivelsen fra noen som ikke kjenner barnet. Det er ingen tvil om at det er viktig og riktig å få innført filming av slike samtaler på lik linje med tilrettelagte avhør etter straffeprosessen. Nettopp at barna kan bli fratatt sine foreldre er betydelig viktigere enn at det er mistanke om at mor kanskje har fiket til barna noen ganger. Det bør opprettes flere barnehus og barnehusene bør få en rolle i sivilprosessen.

 

Art 9. 1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part, som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig, et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for vedkommende person eller personer.

Snøballeffekten av barns utsagn som bevis i saker etter barnevernloven

av

bokfallwulffI saker etter barnevernloven hvor bekymringer og senere vedtak bygger på barns uttalelser ser en ofte at utsagnet eller utsagnene fra barnet får en snøballeffekt hvor ordene som er sagt forsterkes i hvert ledd de gjentas.

Det er ikke uvanlig at utsagnene refereres av barnevernet, sakkyndig og andre gjennom prosessen. Etter hvert som snøballen har vokst blir det vanskeligere for de private parter med å bli hørt dersom de er uenige i at uttalelsene kan være slik de er fremsatt.

Uttalelsene får ofte ikke en god kontradiktorisk behandling når de fremkommer. Det vil si at barnet ikke blir testet i særlig grad på situasjonen ved å sette den i sammenheng tidsmessig og plassere den i andre kontekster.

Vanligvis får vi heller ikke senere i prosessen en god kontradiksjon dersom det ikke blir gjennomført dommeravhør av barna som ledd i en straffeprosess. Når slike opprinnelige utsagn får et eget liv gjennom prosessen så kan det forplante seg på flere nivåer. Ansatte i barnevernet kan tilnærme seg barna med spørsmål og tema som legger dette til grunn som en selvfølgelighet i stedet for å teste opplysningene. For eksempel i en samtale noen måneder etter kan det være at samtaler med barnet innledes med ”går det bedre nå”, ”hvordan går det nå som du ikke” osv. Altså med klare føringer som forsterker barnets første uttalelse i stedet for å teste uttalelsen.

I straffesaker godtar vi ikke dette. Da skal barna høres gjennom dommeravhør. Helst på barnehus der det er mulig. Det skal filmes og filmen skal kunne utleveres til advokatene og til og med skrives ut for å kunne brukes. Det slår meg som manglende rettssikkerhet, og kanskje i strid med EMK artikkel 6, at barn som høres i saker etter barnevernloven, men kanskje også barneloven, ikke får samme behandling. Avgjørelsene som skal tas vil som regel ha mye større innvirkning på foreldrenes og barnas liv enn i straffesaker. Hva påvirker barnets liv mest? At far får 3 mnd fengselsstraff eller at barnet flytter fra en by i Nord-Norge til en gård i Valdres til fremmede mennesker? Jeg spår at det vil komme flere barnehus og at de i større grad vil bli brukt til å høre barn også i sivile saker med samme kontradiksjonsmuligheter som det er i straffeprosessen. Eneste motargumentet jeg kan se er at det koster penger. Barns rettssikkerhet bør vises romslighet i ethvert budsjett.

Barnet ønsker ikke samvær med far eller mor

av

Både barneloven, barnevernloven og flere konvensjoner mm fokuserer i økt grad på barnas egne ønsker og at barna blir hørt. Det er lovfestet flere steder at barn skal høres og gjennomgående skal uttalelsene tillegges mer og mer vekt etter alder og modenhet.

I en del saker så stopper samvær med en forelder helt opp og begrunnelsen som gis er at barnet ikke vil. Dette er på mange måter det vanskeligste området i barneretten. Hvorfor et barn ikke vil er på ingen måte sikkert har sin årsak i negative egenskaper hos samværsforelderen eller noe samværsforelderen har gjort. Det er selvfølgelig mange saker med overgrep, vold og annen psykisk belastning som begrunner nektelsen, men problemet er å skille disse fra de sakene hvor bostedsforelderen er den som styrer barnets opplevelse av samværsforelderen og som holder en negativ oppfatning i hevd.

Jeg har erfaring med mange slike saker som advokat på begge sidene og det er vanskelig. På den ene siden opplever barnet det slik uansett om det er manipulasjon eller ikke. Egenoppfatningen er fortsatt den man er manipuler til å ha. På den andre siden er det ikke til et barns beste, som regel, at et feil bilde av samværsforelderen får feste seg. Jeg tror vi vil se en større ressursbruk i fremtiden på å avdekke slike vanskelige forhold. Kanskje må høring av barn i saker hvor samværsnekt synes å kunne bli utfallet underlegges en bedre kontradiktorisk kontroll slik som i dommeravhør? I dag er det ikke regler i barneloven for hvordan barn skal høres. Bare at de skal høres. Jeg har opplevd alt fra lange referat fra korte møter til svært korte referat fra lange møter mellom dommer og barn, eller sakkyndig og barn. Hva som er utelatt vet bare den som refererer. Hvordan spørsmålene er stilt har man lite kontroll på. Hvem av foreldrene som har kontroll forut for høringen kan påvirke det vi får høre og lengden på samværstopp før høring er svært viktig. Kanskje er nettopp lengden på samværstopp en av de mer undervurderte faktorene.

Det må være åpenbart at samvær som ikke har vært i gang på 1 år kan oppleves annerledes for barnet enn samvær som ble stoppet for to uker siden. Kanskje bør dette gjøre noe med saksbehandlingstiden. Mulig domstolene burde sette inn mer ressurser i bruk av sakkyndige, særlige møter, dommeravhørlignende prosedyrer eller annet på en slik måte at tiden ikke får ødelagt saken. Det er ikke så annerledes enn dommeravhør som skal avvikles innen frister. Det er en grunn for at det er slik og det er noe merkelig at barns rettssikkerhet i sivile saker skal være så mye dårligere enn i straffesaker.

Er det en saksbehandlingsfeil hvis barn under 7 år ikke er vurdert hørt i sak etter barneloven?

av

hopewulffSom tidligere omtalt så er § 31 i barneloven endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det nå også heter at «yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt» også skal få uttale seg.

§ 31.Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Dette skaper noen nye problemstillinger:

  • Skal det alltid vurderes om barn under 7 år skal uttale seg?
  • Hva hvis barnet ikke blir vurdert?
  • Hva kreves av notoritet for at dette faktisk er vurdert?
  • Er det en saksbehandlingsfeil hvis dommer eller sakkyndige ikke har møtt barnet under 7 år og dermed ikke kjenner om det er i stand til å danne seg egne synspunkt?
  • Er det tilstrekkelig at foreldrene har en mening om barnet er i stand til å uttale seg? Hva om foreldrene er uenige om dette?

I prp.85 L 2012-2013 heter det:

Komiteen understreker her at det skal være en form for presumsjon for at barnet skal få anledning til å uttale seg. Dette er et viktig utgangspunkt når dommeren/sakkyndig skal vurdere om et barn er i stand til å danne seg egne synspunkter eller ikke….

…Departementet er enig med Høgskolen i Oslo og Akershus om at det ikke må legges til grunn en for snever forståelse av hva det vil si å uttrykke en mening, og viser til den generelle kommentaren til artikkel 12 fra FNs barnekomité om dette:
«Forskning viser at barn kan danne seg egne synspunkter fra de er ganske små, selv om de ikke nødvendigvis er i stand til å uttrykke dem i ord. En fullstendig gjennomføring av artikkel 12 forutsetter derfor anerkjennelse av og respekt for ikke-verbale former for kommunikasjon, herunder lek, kroppsspråk, ansiktsuttrykk og tegning og maling, som små barn gjerne viser sin forståelse og sine valg eller preferanser gjennom.» …

Mer om begrunnelsene og betraktningene i forslaget til lovvedtak som ble vedtatt kan du lese selv her…

Mye kan tyde på at det vil være en saksbehandlingsfeil dersom dommeren i saken ikke har sørget for å avdekke hvorvidt barnet i den aktuelle saken faller inn under vilkårene om å danne seg en egen mening. Når departementet i tillegg tar med ikke-verbale uttrykk så antas det fra min side at man får en situasjon der retten vanskelig kan avgjøre en barnefordelingssak ved dom uten at dommeren selv eller sakkyndig i saken har møtt barnet. Jeg kan tenke meg at i tilfeller der begge parter positivt gir uttrykk for at barnet ikke er i stand til å danne sin egen mening så kan man unnlate å høre barnet hvis ikke sakens indispositive natur tilsier at retten bør overprøve foreldrenes uttallelser. At foreldrene er enige om hva barnet vil si antar jeg neppe er god nok grunn til ikke å høre barnet. Det blir spennende å se rettspraksis på dette fremover.

 

Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn

av

Veileder barneloven
Veileder til barneloven (2004)
Saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn er en veileder fra Barne- og familiedepartementet som har fått betegnelsen Veileder Q15/2004. Veilederen som er knyttet opp til saksbehandlingen i barneloven ble utgitt samme år, 2004, som barneloven gjennomgikk flere store endringer. Veielderen har 6 hovedkapittel; «Særlig om dommerens oppgaver og plikter», «De sakkyndiges roller», «Advokatens roller», «Taushetsplikt, vitneforbud og meldeplikt» og «Høring av barn.» Veilederen er et godt arbeidsverktøy for de som jobber med barnerett da barneloven har prosessregler som avviker fra tvistelovens regler, og som da går foran. I praksis opplever jeg at veilederen ofte blir benyttet av rettens aktører til å formulere et mandat til den sakkyndige som evt. er oppnevnt i saken.

Du kan laste ned veilederen i PDF utgave her….

Høring av barn som er under 7 år

av

De fleste kjenner til at barn som har fylt 7 år skal høres før retten fatter en beslutning som er av stor betydning for barnet. Når barnet har fylt 12 år er regelen at barnets mening skal tillegges stor vekt. Men hva med barn under 7 år? Skal de noen gang høres?

Utfordringen med å få retten til å bruke ressurser på å høre meningen til barn under 7 år er at det ikke er noen plikt til å gjøre det. Dersom barn som har fylt 7 år ikke blir hørt så er det en saksbehandlingfeil som vil føre til en automatisk opphevning av dommen i saken og en ny behandling av saken i retten.

Dersom man ønsker og mener at et barn på 5 eller 6 år skal høres så er det åpning i barneloven for det. § 31, 2. ledd sier at barn som er 7 år skal høres, men de fleste glemmer at § 31, første ledd sier at » Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er.» Det er noe merkelig hvor sjeldent retten velger å høre barn som er 5-6 år gamle. Det er selvfølgelig begrenset hva man kan få ut av en samtale med så unge barn, men det er etter min mening flere saker hvor en samtale med et 6 år gammelt barn vil kunne avsløre mye om tilknytningen til foreldrene. Nå har jeg opplevd at 6åringer har blitt hørt, men det hører til sjeldenheten. Barns modenhet vil variere og grensen på 7 år kan slå kunstig ut i noen tilfeller. Det finnes selfølgelig barn på 6 år som er mer modne enn barn på 7 år.

På den andre siden vil det ofte i saker hvor en sakkyndig er oppnevnt til å gjøre en utredning være observasjon av barn under 7 år. Det er da ikke uvanlig at en fanger opp uttalelser og annet som kommer fra så unge barn.

Barns rett til å bli hørt i saker etter barneloven

av

Barns rett til å bli hørtEt praktisk viktig tema i barneretten og i alle samlivsbrudd hvor partene har mindreårige barn, er når barnas mening skal frem og hvor stor vekt deres mening skal tillegges.

Barneloven § 31 regulerer dette spørsmålet, men det vil tidvis komme frem spørsmål som ikke direkte er regulert av lovens bestemmelse.

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Endra med lov 20 juni 2003 nr. 40 (i kraft 1 april 2004, etter res. 20 juni 2003 nr. 728).

Som du kan se er det i lovens bestemmelse ingenting som tilsier at barnet på noe tidspunkt kan bestemme selv hvor det skal bo. Det er ikke uvanlig at klienter har for seg at når barna når en viss alder så bestemmer de selv hvor de skal bo. Riktignok fremgår det av første ledd i bestemmelsen at man skal tillegge meningen vekt etter alder og modenhet, da slik at det selvfølgelig skal mer og mer til jo nærmere myndig alder barnet er, for at man ikke skal la barnet få sin vilje. Likevel vil det noen ganger være slik at selv et barn i relativ moden alder ikke selv kjenner hele situasjonen og er i stand til å vurdere konsekvensen av sine egne ønsker og standpunkt. Det kan være rusproblemer barnet ikke kjenner til eller det kan være mors flytteplaner. Da avgjørelse som omhandler barn skal være en totalvurdering vil det alltid være en totalvurdering hvor alle relevante momenter tas i betraktning som skal gjøres. Det man kan si er at momentets relative vekt vil øke med barnets alder og desto færre andre momenter som spiller inn i vurderingen. Dersom begge partene kan skilte med nesten like boforhold, egenskaper og forhold ellers, vil barns mening nesten alltid være avgjørende, uavhengig av alder.

Andre ledd sier noe om når barn skal høres og når de skal tillegges stor vekt. Barn som har fylt 7 år skal høres, men innsikten i egen situasjon tilsier mindre vekt i denne alderen. Barn som har fylt 12 år skal man tillegge stor vekt, men ikke avgjørende vekt nødvendigvis. Som sagt beror dette på hvilke andre momenter som spiller inn på avgjørelsen.

At barn skal ha fylt 7 år før barneloven pålegger domstolene og foreldrene til å høre på barna før viktige avgjørelser om dem tas, betyr ikke at barn under 7 år ikke skal høres. Noen barn på 6 år kan være mer modne enn barn på 7 år. Noen ganger er det fornufitg at også yngre barn får gi sin mening. Meningen til yngre barn vil mer ofte fremkomme gjennom omveier hvor de forteller om hva de gjør hos foreldrene og hva de synes er morsomt eller negativt. Mange tingretter er svært restriktiv med å høre barn under 7 år da dette ikke vil være en saksbehandlingsfeil hvis det unnlates. Etter min mening vil det spesielt i saker hvor det er en oppnevnt sakkyndig være naturlig også å høre litt på yngre barn, uten at disse spørres direkte. De indikasjoner som da fremkommer kan i noen tilfeller hindre at den «tapende» part går til søksmål basert på barnets ønske når barnet fyller 7 år.