I flere saksforberedende møter ved flere tingretter rundt om har jeg hørt dommeren si at “det skal svært mye til for at jeg skal komme til at det ikke skal være samvær.” Vi som har jobbet med slike saker i mange år vet at dommere nesten kvier seg for å skrive ned ordene i en kjennelse eller dom som sier at det ikke skal være samvær. De kan komme til at det skal være 2 ganger i året eller en time med tilsyn eller andre svært begrensede samvær, men å vurdere det slik og deretter skrive at det skal ikke være samvær vet jeg knapt om jeg har opplevd.
Terskelen etter lovens ordlyd er ikke nødvendigvis høy for å komme til at det ikke skal være samvær. Bl. §43 har siden april 2006 hatt følgende formulering; “Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.”
Det er altså en helt vanlig barnets beste-vurdering som skal gjøres. Er det ikke best for barnet å ha samvær, så skal det ikke dømmes samvær. Formuleringen kom inn i norsk lov som en gjennomføring av FNs barnekonvensjon artikkel 19 nr 1.
FNs Barnekonvensjin Artikkel 19
1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.
Bestemmelsen skulle i stor grad bidra til å beskytte barn fra vold og overgrep. Dersom risikoen for barns fysiske eller psykiske helse var stor ved samvær så burde barnets beskyttelse veie mer enn samværforelderens ønske og rett til å ha samvær.
Mitt inntrykk er at domstolene ikke benytter denne muligheten og i stedet faller ned på beskyttet tilsyn i mange av de sakene hvor resultatet burde blitt at barnet ikke skal ha samvær fordi risikoen for uheldige opplevelser er for stor. Her tror jeg at det bare har befestet seg et feil bilde av rettstilstanden hos mange dommere som tenker at det nesten er en umulighet å komme til at det ikke skal være samvær.