Sakskostnader i foreldretvister: Prinsipper for fritak basert på tungtveiende grunner

Hva er hovedregelen for sakskostnader i norske rettssaker, spesielt i foreldretvister?, Hvilke faktorer vurderes når retten skal avgjøre sakskostnadsansvar i foreldretvister?, Hvordan påvirker sakens personlige og velferdsmessige betydning vurderingen av sakskostnader?, Når kan "tungtveiende grunner" føre til fritak fra sakskostnadsansvar i foreldretvister?, Hvilken rolle spiller prinsipielle spørsmål og partenes handlemåte i avgjørelser om sakskostnader?

I norske rettssaker, særlig i foreldretvister, er det et veletablert prinsipp at den part som vinner saken normalt har krav på å få dekket sine sakskostnader av motparten. Dette er fastslått i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Imidlertid åpner lovens § 20-2 tredje ledd for at retten kan fravike fra denne hovedregelen dersom “tungtveiende grunner” tilsier det. Dette prinsippet gjelder både for tingretten og for lagmannsretten, som også vurderer sakskostnadene for tingretten basert på resultatet i lagmannsretten (jf. tvisteloven § 20-9).

Domstolene tar i foreldretvister ofte en forsiktig tilnærming til tildeling av sakskostnader. Foreldretvister involverer vanligvis spørsmål av stor personlig og velferdsmessig betydning for partene, og domstolene har vist tilbakeholdenhet med å pålegge den tapende part kostnadsansvar i slike saker. Dette er fordi foreldretvister ofte reiser komplekse, følelsesmessige og vanskelige avveininger, og domstolene søker å handle med barnets beste som rettesnor.

I vurderingen av om “tungtveiende grunner” foreligger, tar retten hensyn til flere faktorer. For det første vurderes det om saken har reist vanskelige spørsmål eller tvil. I saker hvor domsresultatet innebærer en vesentlig endring i forhold til dagens situasjon for barnet, kan dette være en faktor som veier tungt. For det andre er det relevant om saken har reist uavklarte prinsipielle spørsmål, som for eksempel knyttet til barnebidragsregler.

Dessuten kan partenes handlemåte og samarbeid i forbindelse med rettssaken ha betydning. Hvis en part kan bebreides for å ha inntatt klart ufunderte standpunkter, tvistet om mindre vesentlige spørsmål, eller forlenget konflikten unødvendig, kan dette tale mot fritak fra sakskostnadsansvar. Omvendt kan en part som har hatt god grunn til å få prøvd saken, og som ikke har bidratt til unødvendig konflikt, ha større sjanse for å bli fritatt for kostnadsansvar.

I praksis innebærer dette at avgjørelser om sakskostnader i foreldretvister krever en helhetsvurdering. Denne vurderingen skal balansere de juridiske aspektene ved saken med de personlige og velferdsmessige hensynene som ligger til grunn for foreldretvister.

Hensynet til barnet i meklingsprosessen

mekling, foreldretvister, barnets beste, rett til å bli hørt, samvær, foreldreansvar, fast bosted, medbestemmelsesrett, inkludering av barn, meklingsprosessen, barneloven, hensyn til barnet, barnets rettigheter, mekler, foreldre, avtale, barnets interesser, barneloven § 31, barneloven § 42, barneloven § 48, helhetsvurdering, foreldre- og barnesamarbeid, barneperspektivet, barnets medvirkning, foreldrekonflikt, beste løsning for barnet, barnets synspunkter, barneloven § 104, FNs barnekonvensjon, barnets rettigheter, barneloven § 61, meklingsprosess, barnets deltakelse

I meklingsprosessen ved foreldretvister etter ekteskapsloven og barneloven, står hensynet til barnet i fokus. Meklerens ansvar er å gjøre foreldrene oppmerksomme på barnets rettigheter og behov, som er nedfelt i lovverket.

Barn har en lovfestet rett til å bli hørt i saker som angår dem. Dette følger av grunnloven, FNs barnekonvensjon og barneloven. Barneloven § 31 slår fast at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Mekleren skal derfor gjøre foreldrene oppmerksomme på barnets rett til å bli hørt.

Videre skal mekleren informere foreldrene om barnets rett til samvær med begge foreldrene, slik det fremkommer i barneloven § 42. Barnet har rett til å opprettholde en relasjon med begge foreldrene, og mekleren skal sørge for at foreldrene er klar over denne rettigheten.

Avtalen som foreldrene inngår under meklingen skal først og fremst være til barnets beste. Dette følger av barneloven § 48. Mekleren skal veilede foreldrene i å finne den beste ordningen for barnet når det gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær. Avgjørelsene skal tas ut fra en konkret helhetsvurdering av barnets interesser i den aktuelle saken.

Foreldrene har også ansvar for å gi barnet mulighet til å uttrykke seg og bli hørt i saker som angår det. Barnet skal få informasjon og mulighet til å si sin mening før det tas beslutninger om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Foreldrene må lytte til barnet og ta dets synspunkter i betraktning, i henhold til barneloven § 48 og medbestemmelsesretten barnet har.

Meklerne har gode erfaringer med å inkludere barn i meklingsprosessen. Ved å møte barnet og involvere det i meklingen, får mekleren bedre forutsetninger for å hjelpe foreldrene med å finne gode løsninger. Mekleren kan ha samtaler med barnet både alene og sammen med hele familien, avhengig av barnets ønsker og foreldrenes enighet. Det er viktig å merke seg at barnet ikke blir en part i meklingen, men at det er foreldrene som har ansvaret for å komme frem til en avtale som er til barnets beste.

Barneloven § 48 gjelder ikke bare for meklingsprosessen, men også for hele saksbehandlingen i foreldretvistsaker. Dette innebærer at alle som er involvert i saken, inkludert mekleren, har plikt til å ta hensyn til barnets beste. Mekleren skal derfor utføre sitt meklingsarbeid med barnets interesser i tankene.

I meklingsprosessen er hensynet til barnet sentralt. Mekleren skal sikre at barnets rett til å bli hørt og til samvær med begge foreldrene ivaretas. Videre skal mekleren veilede foreldrene i å inngå en avtale som først og fremst er til barnets beste. Dette sikrer at barnets behov og interesser blir tatt hensyn til i den vanskelige prosessen med foreldretvister.