Barneloven § 23 regulerer virkningen av fravær i farskapssaker. Bestemmelsen slår fast at saken ikke stanses selv om én eller flere parter unnlater å møte. Den åpner også for at forklaringer gitt i saksforberedelsen kan leses opp under hovedforhandlingen dersom parten ikke er til stede, med mindre særlige hensyn taler imot. Denne regelen har en klar forankring i hensynet til at farskap må kunne avklares uavhengig av partenes oppmøtevilje, og bestemmelsen gir uttrykk for en grunnleggende forskjell mellom farskapssaker og andre typer sivile tvister.
For å forstå bakgrunnen for regelen må man se den i sammenheng med overgangen fra tvistemålsloven til tvisteloven. Etter den eldre ordningen kunne uteblivelse fra en part lede til at saken ble stanset. Tvisteloven endret dette ved å gi retten en viss diskresjonær adgang til å beslutte stansing, men fjernet den tidligere automatismen. Dermed oppsto spørsmålet om barneloven § 23 fortsatt hadde relevans. Departementet konkluderte i forarbeidene med at regelen burde videreføres, nettopp fordi farskapsspørsmålet ikke bør kunne bli liggende uavklart som følge av at en part ikke møter.
Et sentralt trekk ved farskapssaker er at de ikke bare gjelder partenes individuelle rettsstilling. Staten har et selvstendig ansvar for å sikre at et barns farskap blir fastsatt, enten ved dom eller ved erkjennelse. Dette ansvaret innebærer at saken har en offentlig dimensjon som gjør at den ikke kan behandles på samme måte som ordinære sivile tvister hvor partene i større grad rår over sakens gang. Dersom farskapsspørsmålet skulle kunne bli liggende uavklart fordi en part unnlater å møte, ville dette komme i konflikt med barnets rett til å få fastsatt sitt rettslige utgangspunkt i forhold til far.
Bestemmelsen i § 23 har også en prosessøkonomisk side. Den hindrer at prosessen blir stående stille og reduserer risikoen for at saker må utsettes gjentatte ganger. Dette er særlig viktig i saker der den ene parten aktivt forsøker å trenere prosessen gjennom ikke å møte. Retten har med bestemmelsen et klart mandat til å fortsette behandlingen, uavhengig av partenes fravær.
Det er videre verdt å merke seg at bestemmelsen åpner for at forklaringer gitt under saksforberedelsen kan benyttes under hovedforhandlingen dersom vedkommende ikke møter. Dette innebærer at retten ikke står uten bevisgrunnlag selv om en part uteblir. Samtidig har lovgiver valgt å presisere at dette ikke gjelder dersom særlige grunner taler imot. Her ligger det en sikkerhetsventil som gir domstolen adgang til å se bort fra forklaringen dersom for eksempel konteksten eller situasjonen tilsier at den ikke bør legges til grunn uten mulighet for direkte utspørring.
Selv om tvisteloven åpner for at domstolen kan beslutte stansing av en sak etter § 16-18 annet ledd, understrekes det i forarbeidene at en slik adgang må utøves med stor forsiktighet i farskapssaker. Bakgrunnen er nettopp at slike saker har et særpreg: de gjelder ikke bare private parters interesser, men berører et barns rettslige status og dermed grunnleggende rettigheter. Forarbeidene peker på at det vil være uheldig om et spørsmål om farskap forblir uavklart, enten ved passivitet fra partene eller ved avtale om stansing.
Dette skillet mot andre tvister kan illustreres med hvordan tvisteloven ellers legger opp til at partene i stor grad kan råde over saken. Etter § 16-17 kan partene for eksempel avtale stansing én gang for minst seks måneder. I farskapssaker vil en slik mulighet være problematisk. Dersom partene kunne avtale stansing, kunne det lede til at barnet ble stående i en uavklart rettslig situasjon i lang tid. Lovgiver har derfor valgt å beskytte barnets rettsstilling ved å fastholde at saken ikke stanses ved fravær.
Spørsmålet om oppmøte får dermed en annen betydning i farskapssaker enn i de fleste andre sivile prosesser. Selv om en part har rett til å møte og føre sin sak, ligger det ikke hos parten å bestemme om saken skal fremmes. Den drives frem av hensynet til barnet og av statens plikt til å få etablert farskap. Dette er en tydelig markering av at barnet har en særskilt posisjon som tredjepart med egne rettigheter, og at disse ikke kan settes til side av foreldrenes prosesshandlinger eller mangel på sådanne.
Sett i lys av rettsutviklingen er det også verdt å påpeke at departementet i forarbeidene vurderte hvorvidt det kunne oppstå uheldige situasjoner i endringssaker, altså der farskapet allerede er fastsatt, men hvor en part begjærer endring. Her kunne man tenke seg at det i noen tilfeller ville være behov for å stanse saken midlertidig for å foreta undersøkelser. Departementet pekte imidlertid på at den generelle virkningen av stansing etter tvisteloven gjør det lite egnet i slike saker. Erfaringene tilsa dessuten at bestemmelsen i barneloven ikke hadde virket uheldig i praksis, heller ikke i endringssaker.
Barneloven § 23 kan derfor sies å representere en videreføring av et prinsipp som har vist seg å fungere etter sin hensikt: å sikre kontinuitet i behandlingen av farskapssaker, uavhengig av partenes vilje til å møte. Den understreker domstolenes ansvar for å få saken fremmet til avgjørelse, og tydeliggjør at barnets rett til en avklaring veier tyngre enn foreldrenes prosessuelle passivitet.
Kilder:
- Lov om barn og foreldre (barnelova) § 23, LOV-1981-04-08-7-§23
- Ot.prp.nr.74 (2005–2006) Om lov om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover)
- Tvisteloven §§ 16-15, 16-17 og 16-18
- Tvistemålsloven §§ 105, 308, 309, 311 og 340