I en foreldretvistsak etter barneloven og tvisteloven er det viktig at saken blir godt opplyst slik at domstolen kan treffe forsvarlige avgjørelser til barnets beste. Partene i en foreldretvistsak har ikke fri rådighet, og domstolen er ikke bundet av partenes påstander, grunnlag og beviser. Domstolen har et særskilt ansvar for å sørge for at saken er forsvarlig opplyst og kan kreve andre og flere bevis dersom det er nødvendig.
Domstolen kan oppnevne en sakkyndig, etter begjæring fra en part eller av eget tiltak, når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. En sakkyndig utredning vil bidra til sakens opplysning og være en del av domstolens beslutningsgrunnlag.
I barneloven § 61 første ledd nr. 3 står det at domstolen bør oppnevne sakkyndig «der det trengs» til å uttale seg om ett eller flere av spørsmålene saken reiser. Det er presisert at domstolen kan oppnevne sakkyndig i saker der det er satt frem påstander om vold, overgrep, rus eller psykisk lidelse og saken ikke er tilstrekkelig opplyst på annen måte.
Domstolen kan beslutte å oppnevne en sakkyndig på ethvert tidspunkt under saken, også etter at hovedforhandlingen har begynt. Domstolen er ikke bundet av den sakkyndiges vurderinger, og det er opp til domstolen å avgjøre hvilken vekt som skal tillegges en sakkyndigrapport.
Partene kan også på eget initiativ engasjere en sakkyndig og føre den sakkyndige som vitne. Da gjelder ikke tvistelovens regler om når det kan oppnevnes sakkyndig, og domstolen har ingen innflytelse på hvem som velges.
Oppnevning av en sakkyndig er ofte aktuelt i saker som omhandler barnefordeling, samvær og omsorgssituasjoner der barnet kan være utsatt for overgrep eller annen form for vold eller mishandling. En sakkyndig vil kunne bidra til å belyse saken på en annen måte enn hva partene og deres representanter kan gjøre.
Det er viktig å merke seg at en sakkyndigutredning kan ta lang tid, og at det kan være kostbart å engasjere en sakkyndig. Domstolen vil normalt legge vekt på en sakkyndigrapport dersom den er utarbeidet i samsvar med anerkjente faglige standarder.
Barneloven § 25 omhandler muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling, og det er et viktig aspekt av norsk familierett som kan påvirke mange menneskers liv. Denne paragrafen gir retten mulighet til å avsi dom basert på DNA-tester, uten at det er nødvendig med en hovedforhandling.
Farskapssaker kan være følelsesladde og utfordrende for alle involverte parter. I noen tilfeller er det ikke nødvendig med en hovedforhandling for å fastslå farskapet til et barn. Dette kan være tilfellet når DNA-testen enten viser at en mann er far til barnet, eller at det er klart at han ikke kan være far til barnet. Dersom partene er enige, kan også retten gi frifinnelsesdom for alle menn som er involvert i saken.
Hovedhensikten med § 25 i barneloven er å sikre at avgjørelser om farskap blir tatt på en rettferdig og pålitelig måte, og at partene i saken blir gitt anledning til å uttale seg om forholdene rundt farskapet. Det er også viktig å merke seg at beslutningen om å avsi dom uten hovedforhandling kun kan tas etter en grundig og tilstrekkelig gransking av blodprøver og forklaringer fra partene og vitner.
Det er også verdt å påpeke at denne bestemmelsen i barneloven ikke bryter med EMK artikkel 8, FNs Barnekonvensjon artikkel 3 eller Grunnloven §§ 102 og 104. Dette skyldes at det er en forutsetning at alle rettslige avgjørelser i farskapssaker må være i tråd med disse lovbestemmelsene.
Det er også verdt å merke seg at selv om farskap kan fastslås på grunnlag av pater est-regelen, betyr ikke dette at farskapet nødvendigvis må opprettholdes dersom det senere viser seg å være uriktig. Retten til å kjenne sin biologiske far er en grunnleggende rettighet, og det er derfor viktig at alle farskapssaker blir behandlet på en nøye og rettferdig måte, uansett hvilken metode som brukes for å fastslå farskapet.
Når det kommer til gjentatte søksmål, er det viktig at dommeren tar en grundig vurdering av hva som vil være den beste fremgangsmåten videre. I noen tilfeller vil det være hensiktsmessig å innlede mekling mellom partene, mens i andre tilfeller kan det være nødvendig å beramme hovedforhandling straks.
En avgjørelse kan også tas uten hovedforhandling dersom det ikke foreligger «særlege grunnar» som taler for å endre tidligere dom eller rettsforlik. Dette kan gjøres gjennom en dom som kun går ut på å opprettholde den gjeldende avgjørelsen. Det er viktig å merke seg at barn som skal høres etter sin alder, må også høres i slike saker.
Det er en hovedregel at dom uten hovedforhandling kun kan omfatte det spørsmålet som allerede er avgjort. Likevel kan forenklet domsbehandling etter barneloven § 63 tredje ledd kombineres med forenklet domsbehandling etter tvisteloven § 9-8, for krav som det er klart ikke kan gis medhold.
Det er også viktig å være oppmerksom på muligheten for å nekte fri sakførsel eller tilkjenne sakskostnader dersom en part gjentatte ganger reiser søksmål som ikke fører fram. Derfor anbefales det å utvise varsomhet med å innvilge fri sakførsel før sak reises, spesielt i tilfeller med gjentatte søksmål eller endringssaker.
Det er viktig å være klar over alle mulighetene som finnes og å bruke planmøter til å avklare hva som vil være den beste fremgangsmåten videre. Det er kun på denne måten man kan sikre at man tar en vurdering som både er rettferdig og effektiv.
Det andre saksforberedende rettsmøtet i en sak etter barneloven er et steg i å finne en løsning som ivaretar barnets beste i en konflikt mellom foreldre eller andre omsorgspersoner. Dette møtet blir vanligvis avholdt etter en prøveperiode hvor partene har forsøkt en avtale om foreldreansvar, samvær eller bosted for barnet.
Slike rettsmøter kan gjennomføres noe ulikt fra domstol til domstol, men i hovedsak er det meningen at de skal gjennomføres slik:
Før selve rettsmøtet begynner, møter den sakkyndige normalt 15 minutter før for å orientere dommeren om eventuelle kontakter med partene og den sakkyndiges arbeid i prøveperioden. Dommeren og den sakkyndige planlegger hva som bør være i fokus, og hva det er viktig å få belyst under møtet.
Når selve rettsmøtet begynner, vil dommeren innlede med å evaluere avtalen som ble inngått under prøveperioden. Partene gis deretter ordet til å forklare hvordan det har gått siden forrige rettsmøte, og det kan være lurt å la saksøkte starte denne gangen. Prosessfullmektigene får også anledning til å stille spørsmål til partene.
Deretter vil den sakkyndige orientere om arbeidet som har blitt utført siden forrige møte, og hvilke opplysninger som er innhentet, og eventuelt hvilke vurderinger dette gir grunnlag for å foreta. Partene og prosessfullmektigene får også anledning til å stille spørsmål til den sakkyndige.
Det er viktig å få fram eventuelle positive erfaringer eller progresjon i saken som det kan bygges videre på. Etter at partene og den sakkyndige har uttalt seg om situasjonen siden forrige rettsmøte, blir det anbefalt å rette fokus mot løsninger som kan være aktuelle på kort og/eller lang sikt. Dette inkluderer også om det er aktuelt å utvide eller endre den ordningen som har fungert i prøveperioden.
Hvis det er hensiktsmessig og partene ønsker det, kan retten beramme et nytt rettsmøte med en prøveperiode på 2-4 måneder, eller en annen tidsramme som er tilpasset den konkrete saken. Hvis dommeren anser at det ikke er utsikt til at videre mekling kan føre fram, vil det bli vurdert å beramme hovedforhandling etter det andre saksforberedende rettsmøtet.
Dommerens rolle i en hovedforhandling er avgjørende for å sikre en effektiv og rettferdig behandling av saken. I henhold til tvisteloven §9-13, skal dommeren sørge for at forhandlingene foregår på en konsentrert og forsvarlig måte, uten unødig tidsspille for aktørene. Det er også dommerens ansvar å sørge for at forhandlinger om forhold som er uten betydning for saken, samt unødvendige gjentakelser og omfattende behandling, blir nektet. Dommeren har rett til å påse at avtalte eller fastsatte tidsrammer for innlegg eller bevisføring blir overholdt, og kan foreta nødvendige avskjæringer.
Ved åpningen av hovedforhandlingen må dommeren kontrollere at alt er lagt til rette for at forhandlingene kan foregå som fastsatt under saksforberedelsen. Dette kan omfatte en gjennomgang av rettens drøftinger med partene etter avsluttet saksforberedelse, og en sjekk av om planen blir fulgt. Dommeren må vurdere hvor detaljert denne kontrollen skal gjennomføres, men det er viktig å sørge for at saken behandles på en forsvarlig måte.
Det er også viktig å understreke at dommerens saksstyring under hele saksforberedelsen og den etterfølgende styringen forut for hovedforhandlingen bør bidra til at det oppstår en felles forståelse mellom retten og partene om hva som er de sentrale tvistepunktene, og hva forhandlingene bør konsentreres om. Dette vil redusere behovet for å bruke hjemlene i §9-13 annet ledd, og bidra til en effektiv og rettferdig behandling av saken.
Når det likevel oppstår behov for å bruke hjemlene i §9-13 annet ledd, er det viktig at dette skjer på en måte som skaper forståelse hos vedkommende part for rettens inngripen. Dommeren bør ha klare forestillinger om hva som er de sentrale tvistepunktene, og kommunisere dette tydelig til partene. Dommeren bør også sørge for å gi partene mulighet til å komme med innspill og argumenter før en beslutning tas.
I tillegg til å sørge for en effektiv og rettferdig behandling av saken, har dommeren også ansvar for å skape en trygg og respektfull atmosfære i rettssalen. Dommeren må sørge for at alle aktørene blir behandlet med respekt, og at det ikke forekommer noen form for diskriminering eller trakassering.
Når kan man skifte advokat? Svaret på det er i utgangspunktet: når som helst.
Men, om en advokat påtar seg saken vil ofte bero på flere vurderinger og jeg kan si noe om hva som er avgjørende for min del i saker etter barneloven.
Sett at noen tar kontakt og sier at de er i en sak etter barneloven og spør om jeg kan overta saken er følgende greit for meg å få avklart:
Dersom det er snakk om å overta en sak før det er tatt ut stevning i en sak er det nesten alltid uproblematisk å overta en sak rent faglig. Det vil da mer være tema som økonomi som er avgjørende.
Er det fastsatt dato for noen rettsmøter? Jeg vil ha behov for å vite om det er praktisk mulig i forhold til min egen kalender og andre saker som jeg har berammet. Dato for rettsmøter vil også si noe om det er greit med tid til å forberede saken. Det vil ofte ikke være et problem om det er et saksforberedende møte som er berammet (mht forberedelser), men dersom hovedforhandling er berammet så er det viktig at det er godt med tid til forberedelser. Dersom det er lite tid, så må det avklares om saken kan utsettes eller ikke.
Hvilke dokumenter er det i saken? Dersom saken er bragt inn for retten er det beste om jeg har muligheten til å lese stevning, tilsvar, prosesskriv, sakkyndige notater/rapporter. Det å overta en annen advokat sine forberedelser er selvfølgelig mulig, men om man er uenig i strategien som har vært, så blir det vanskeligere å gjøre noe med «feilsporet» jo lengre saken har kommet. Jeg vil være skeptisk til å overta en sak med bare hovedforhandling som gjenstår dersom jeg er helt uenig i hvordan saken har vært ført. Det er likevel ikke alltid vanskelig. Noen ganger går det helt fint å endre strategi i en sak som har kommet langt. det kan komme an på hvor nøye prosessen har vært ført. Hvor mye som er skrevet. Hvor mye dokumentasjon som foreligger.
Har saken vært hos flere advokater tidligere. Det er lett å tenke at klienten kan ha vært uheldig med advokatvalget hvis det er første advokaten klienten bytter fra, men jo flere advokater som har vært inne i saken, jo mer sannsynlig er det at klienten er problemet. Hyppige advokatbytter vil ofte tilsi at klienten ikke er veiledbar.
Har klienten økonomi til å gjøre prosessen på en god måte? prosesser for domstolene krever en del arbeidstimer og det blir for mange en stor utgift. første samtalen bør også derfor ta for seg om klienten har økonomi til å fortsette saken. Det bør også avklares om vilkårene for fri retthjelp er oppfylt eller om klienten har forsikring som dekker saken. I all hovedsak vil ikke fri rettshjelp eller forsikringsdekning være noe hinder for at du bytter advokat.
Som jeg har vært inne på tidligere så er barnerettsprosessen spesiell da den har et fokus på forlik som er større enn i alle andre rettsdisipliner. I tillegg til advokatenes skriv frem og tilbake, er det krav om mekling og meklingsattest før retten behandler saken. Det som mange parter kanskje ikke er klar over er at forsøk på forlik ikke stopper etter man har hatt saksforberedende møte(r). I mange saker inngås forlik under hovedforhandlingen eller i dagene før hovedforhandlingen.
Hvordan man under hovedforhandlingen legger opp forliksdiskusjonen er svært varierende og ikke en lovfestet prosess, annet enn at det fremgår av barneloven § 59, 2. ledd hvor det fremgår at «Dommaren skal på kvart trinn i saka vurdere om det er mogeleg å oppnå forlik mellom partane, og leggje tilhøva til rette for det.»
I min erfaring er det mest effektivt dersom man kan ta forliksforhandlingene før innledningsforedragene og da før konflikten tilspisser seg. Anførsler og påstander, ikke minst partsforklaringer og vitneforklaringer, vil nesten alltid gjøre forliksklimaet dårligere. På tross av dette er det noen dommere som venter til etter partsforklaringene med å se om det er rom for forlik. Dette mener jeg er dårlig saksstyring.
Trenger du hjelp i din barnevernsak? Ring oss på 751 75 800 eller send en melding ved bruk av dette skjemaet:
Kort oppsummert er dette gangen i en hovedforhandling for retten:
Rettens formann (dommeren) oppsummerer hovedpunkter og gjennomgår hvem som er tilstede, habilitet osv.
Saksøkers advokat holder et innledningsforedrag. Lengden avhenger av sakens omfang.
Saksøktes advokat holder et innledningsforedrag. Dett er kortere enn saksøkers advokat sitt foredrag.
Saksøker forklarer seg.
Saksøkte forklarer seg.
Saksøkers vitner føres.
Saksøktes vitner føres.
Dersom det er oppnevnt en sakkyndig (som regel psykolog) forklarer han seg nå. Noen dommere gjør unntak i denne rekkefølgen. Selv mener jeg det ikke skal gjøres da sakkyndige skal ha mulighet til å endre standpunkt på bakgrunn av bevisførselen.
Saksøkers advokat holder en prosedyre (avslutningsforedrag)
Saksøktes advokat holder en prosedyre.
Saksøkers advokat har mulighet til replikk (svar på saksøkers prosedyre)
Saksøktes advokat har mulighet til dublikk (svar på replikk)
Dommeren informerer om at saken avsluttes og når man kan forvente dom.
Dette er hovedtrekkene i hvordan saken gjennomføres. Det må bemerkes at i barnefordelingssaker så legges det ofte vekt på mekling under hovedforhandlingen. spesielt dersom meklingsforsøkene ikke har vært fullstendige i de saksforberedende møtene. Dersom det er gjennomført tre saksforberedende møter er det på grensen til uprofesjonelt av dommer, dersom det presses på for å forlike saken også i hovedforhandling. Dette skjer.
Du er ferdig med meklingen på familievernkontoret, du og advokaten din kom ingen vei med brevskriving til motparten, og nå venter hovedforhandligen. Hva kan du forvente?
I det saksforberedende møtet er det ikke uvanlig å benytte et møterom selv om noen tingretter benytter små rettssaler. For mange parter er derfor hovedforhandlingen det første møtet med den formelle prosessen. I motsetning til det saksforberedende møtet har både dommeren og advokatene kapper i det saksforberedende møtet. Det er bare èn dommer i saker etter barneloven, men det er mulig å få medhold i at retten skal settes med fagkyndige meddommere. Dette er ikke vanlig.
Hvis det er en oppnevnt sakkyndig i saken sitter han eller hun vanligvis bak i salen og noterer underveis. Jeg har opplevd at den sakkyndige sitter fremst i salen ved dommerens side (bl.a. i Kristiansand tingrett), men dette kan gi et feilaktig inntrykk av at den sakkyndige har formell dømmende myndighet. At den sakkyndige har reell stor innflytelse skal ikke innvirke på plasseringen.
Saksøker og saksøkte har faste plasser i rettssalen. Saksøker sitter til høyre for dommeren og saksøkte sitter til venstre for dommeren. Omvendt dersom du ser rett mot dommeren. Advokaten sitter nærmest dommeren og klienten ved siden av advokaten. Hvis det er plass foretrekker jeg at det er en stol imellom advokaten og klienten slik at det blir plass til dokumenter etc.
Når dommeren kommer inn i salen reiser alle seg. Dommeren sitter ned og de andre kan sette seg. Noen ganger gir dommeren beskjed om at det bare er å sette seg før han selv har satt seg.
Noen parter spør om hva de skal ha på seg. Jeg pleier å si at de ikke skal ha på seg dress og slips eller på annen måte overpynte seg, men heller ikke komme i sliten t-skjorte, caps eller lignende. Man skal møte retten og aktørene med respekt.
Etter at alle har satt seg tar dommeren personalia til partene. Etter det er det saksøkers advokat som skal holde innledningsforedrag. så er det innledning fra saksøktes advokat (vanligvis noe kortere.) Tvisteloven pålegger saksøkers prosessfullmektig å ta for seg for og mot argumentene, for så å la motparten kommentere disse i sitt innlegg. Min erfaring er at tvisteloven ikke følges og at tvistemålsloven gamle system fortsatt praktiseres mest.
Når advokatene har holdt sine foredrag er det saksøkers forklaring først, så saksøktes. Min erfaring er at dette er det mest tidkrevende i saken. Det er partene som kjenner faktum best og som best kan formidle hvordan situasjonen egentlig er. Mitt råd er å være bevisst på at det er partene selv som gjennom sin forklaring lettest kan påvirke sluttresultatet. En god advokat er en viktig guide, mens severdighetene er partene selv. Legg derfor aldri saken i advokatens hender alene. En ryddig og god forklaring fra degselv kan avgjøre.
Etter partenes forklaringer er det vitneførsel. først saksøkers, så saksøktes vitner. Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere sterkt. Jeg har sans for vitneførsel fra «objektive» personer som skole, barnehage, helsesøster eller andre som ikke har nær tilknytning til partene. Man kan selvfølgelig også føre familie og venner, men jeg mener det skal utvises forsiktighet da det ofte bare vil være gjentakelser og opplagt støtte til egen parts påstander. Dersom sakens sakkyndige har snakket med disse personene og disse ikke føler seg feilsitert, vil det ofte være meningsløst at de skal forklare seg for retten. Dersom sakkyndiges konklusjon er negativ for deg som part, er det mer forståelig med en litt mer omfattende vitneførsel for å vise at den sakkyndige tar feil.
Dokumentbevis kan fremlegges underveis, under innledningsforedraget eller senere. Det viktige er at det ikke fremlegges under prosedyrene. De skal også være varslet på forhånd slik at motparten kjenner innholdet og har muligheten til å imøtegå disse.
Etter vitnene er det den sakkyndige som skal redegjøre for sin rapport og formidle sitt standpunkt. Den sakkyndige kan ha endret mening under bevisføringen og kan komme med en annen konklusjon enn i sin skriftlige rapport. Jeg har aldri opplevd at dette har skjedd. Det er ikke urimelig å spekulere i den erfaringen, men jeg skal ikke gjøre det her. Det er ikke unaturlig at det tilkommer nye momenter dersom det er en omfattende bevisføring. Et naturlig spørsmål til den sakkyndige vil kunne være «hvordan bevisførselen under hovedforhandlingen har påvirket hans/hennes vurderinger.»
Etter den sakkyndige er ferdig er det tid for prosedyrer. Disse skal ikke være for lange og vil i større grad enn innledningsforedragene konsentrere seg om det juridiske, samt oppsummere bevisføringen og hvordan denne skal vektlegges. Personlig synes jeg oppsummering ikke er nødvendig dersom det er en sak som går over 1 dag, da vitneførselen er fersk i dommerens hode. Prosedyrene burde da vært utelukkende å knytte jussen opp til bevisene.
Etter prosedyrene er det mulighet for replikk og duplikk. Dette er helt kort.
Rettsmøtet heves og advokatene skal legge frem salæropppgaver. Legges ikke salæroppgaver frem risikerer vinneren ikke å få tilkjent saksomkostningene. Dette praktiseres nå ganske strengt i flere tingretter, mens enkelte fortsatt lar advokatene faxe eller sende disse på e-post i dagene etter forhandlingen.
Det er også grunn til å nevne at forliksforhandlinger også vil kunne oppstå under hovedforhandlingen. Jeg mener at det rette tidspunktet er allerede før innledningsforedragene. Er konfliktnivået høyt vil partene etter beskyldninger i innledningsforedraget sjeldent være vellykket uten mye press. Noen ganger vil forliksforhandlingene skje etter innledningsforedragene, noen ganger etter partsforklaringene eller vitneførselen. Man skal helt frem til dom se an mulighetene til å få til forlik.
Du er ferdig med meklingen på familievernkontoret, du og advokaten din kom ingen vei med brevskriving til motparten, og nå venter hovedforhandligen. Hva kan du forvente?
I det saksforberedende møtet er det ikke uvanlig å benytte et møterom selv om noen tingretter benytter små rettssaler. For mange parter er derfor hovedforhandlingen det første møtet med den formelle prosessen. I motsetning til det saksforberedende møtet har både dommeren og advokatene kapper i det saksforberedende møtet. Det er bare èn dommer i saker etter barneloven, men det er mulig å få medhold i at retten skal settes med fagkyndige meddommere. Dette er ikke vanlig.
Hvis det er en oppnevnt sakkyndig i saken sitter han eller hun vanligvis bak i salen og noterer underveis. Jeg har opplevd at den sakkyndige sitter fremst i salen ved dommerens side (bl.a. i Kristiansand tingrett), men dette kan gi et feilaktig inntrykk av at den sakkyndige har formell dømmende myndighet. At den sakkyndige har reell stor innflytelse skal ikke innvirke på plasseringen.
Saksøker og saksøkte har faste plasser i rettssalen. Saksøker sitter til høyre for dommeren og saksøkte sitter til venstre for dommeren. Omvendt dersom du ser rett mot dommeren. Advokaten sitter nærmest dommeren og klienten ved siden av advokaten. Hvis det er plass foretrekker jeg at det er en stol imellom advokaten og klienten slik at det blir plass til dokumenter etc.
Når dommeren kommer inn i salen reiser alle seg. Dommeren sitter ned og de andre kan sette seg. Noen ganger gir dommeren beskjed om at det bare er å sette seg før han selv har satt seg.
Noen parter spør om hva de skal ha på seg. Jeg pleier å si at de ikke skal ha på seg dress og slips eller på annen måte overpynte seg, men heller ikke komme i sliten t-skjorte, caps eller lignende. Man skal møte retten og aktørene med respekt.
Etter at alle har satt seg tar dommeren personalia til partene. Etter det er det saksøkers advokat som skal holde innledningsforedrag. så er det innledning fra saksøktes advokat (vanligvis noe kortere.) Tvisteloven pålegger saksøkers prosessfullmektig å ta for seg for og mot argumentene, for så å la motparten kommentere disse i sitt innlegg. Min erfaring er at tvisteloven ikke følges og at tvistemålsloven gamle system fortsatt praktiseres mest.
Når advokatene har holdt sine foredrag er det saksøkers forklaring først, så saksøktes. Min erfaring er at dette er det mest tidkrevende i saken. Det er partene som kjenner faktum best og som best kan formidle hvordan situasjonen egentlig er. Mitt råd er å være bevisst på at det er partene selv som gjennom sin forklaring lettest kan påvirke sluttresultatet. En god advokat er en viktig guide, mens severdighetene er partene selv. Legg derfor aldri saken i advokatens hender alene. En ryddig og god forklaring fra degselv kan avgjøre.
Etter partenes forklaringer er det vitneførsel. først saksøkers, så saksøktes vitner. Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere sterkt. Jeg har sans for vitneførsel fra «objektive» personer som skole, barnehage, helsesøster eller andre som ikke har nær tilknytning til partene. Man kan selvfølgelig også føre familie og venner, men jeg mener det skal utvises forsiktighet da det ofte bare vil være gjentakelser og opplagt støtte til egen parts påstander. Dersom sakens sakkyndige har snakket med disse personene og disse ikke føler seg feilsitert, vil det ofte være meningsløst at de skal forklare seg for retten. Dersom sakkyndiges konklusjon er negativ for deg som part, er det mer forståelig med en litt mer omfattende vitneførsel for å vise at den sakkyndige tar feil.
Dokumentbevis kan fremlegges underveis, under innledningsforedraget eller senere. Det viktige er at det ikke fremlegges under prosedyrene. De skal også være varslet på forhånd slik at motparten kjenner innholdet og har muligheten til å imøtegå disse.
Etter vitnene er det den sakkyndige som skal redegjøre for sin rapport og formidle sitt standpunkt. Den sakkyndige kan ha endret mening under bevisføringen og kan komme med en annen konklusjon enn i sin skriftlige rapport. Jeg har aldri opplevd at dette har skjedd. Det er ikke urimelig å spekulere i den erfaringen, men jeg skal ikke gjøre det her. Det er ikke unaturlig at det tilkommer nye momenter dersom det er en omfattende bevisføring. Et naturlig spørsmål til den sakkyndige vil kunne være «hvordan bevisførselen under hovedforhandlingen har påvirket hans/hennes vurderinger.»
Etter den sakkyndige er ferdig er det tid for prosedyrer. Disse skal ikke være for lange og vil i større grad enn innledningsforedragene konsentrere seg om det juridiske, samt oppsummere bevisføringen og hvordan denne skal vektlegges. Personlig synes jeg oppsummering ikke er nødvendig dersom det er en sak som går over 1 dag, da vitneførselen er fersk i dommerens hode. Prosedyrene burde da vært utelukkende å knytte jussen opp til bevisene.
Etter prosedyrene er det mulighet for replikk og duplikk. Dette er helt kort.
Rettsmøtet heves og advokatene skal legge frem salæropppgaver. Legges ikke salæroppgaver frem risikerer vinneren ikke å få tilkjent saksomkostningene. Dette praktiseres nå ganske strengt i flere tingretter, mens enkelte fortsatt lar advokatene faxe eller sende disse på e-post i dagene etter forhandlingen.
Det er også grunn til å nevne at forliksforhandlinger også vil kunne oppstå under hovedforhandlingen. Jeg mener at det rette tidspunktet er allerede før innledningsforedragene. Er konfliktnivået høyt vil partene etter beskyldninger i innledningsforedraget sjeldent være vellykket uten mye press. Noen ganger vil forliksforhandlingene skje etter innledningsforedragene, noen ganger etter partsforklaringene eller vitneførselen. Man skal helt frem til dom se an mulighetene til å få til forlik.
05.07.2016 er advokat Christian Wulff Hansen i Ofoten tingrett i sak etter barneloven.
