Høyesterettsdom

Jurisdiksjon i Høyesterettsdom HR-2022-847-A: Når norsk domsmyndighet består

av
Høyesterettsdom, HR-2022-847-A, jurisdiksjon, foreldreansvar, fast bosted, samvær, barneloven §82, norsk domstol, vanlig bosted, stevningstidspunktet, kompetent, domstolloven §34, endring, retten til behandling, direkte regulering, betydning, ankeinstans, underinstans, bestemmelse, fortsette behandlingen

Høyesteretts dom HR-2022-847-A har behandlet spørsmålet om norske domstoler har jurisdiksjon til å behandle saken om foreldreansvar, fast bosted og samvær med et barn, når barnet har flyttet fra Norge til et annet land. Saken reguleres av barneloven §82, som fastslår at sak kan reises for norsk domstol dersom barnet har vanlig bosted i Norge. Så lenge barnet hadde vanlig bosted i Norge på stevningstidspunktet, er norsk domstol kompetent til å behandle saken, selv om barnets vanlige bosted senere endrer seg.

Ifølge dommen var barnets vanlige bosted i Norge på stevningstidspunktet, da saken ble anlagt i desember 2018. Selv om barnet senere flyttet til et annet land, vil norsk domstol fortsatt være kompetent til å behandle saken. Dette følger av domstolloven §34 første ledd, som fastslår at en domstol fortsatt vil være domsmyndig så lenge saken verserer, selv om det senere oppstår endringer som gjør at retten ikke kunne tatt saken til behandling.

Selv om barneloven §82 ikke direkte regulerer hvilken betydning endring av barnets vanlige bosted skal ha, vil norsk domstol fortsatt ha jurisdiksjon hvis den hadde det på stevningstidspunktet. Ankeinstansen vil også være domsmyndig, og dens kompetanse vil være basert på avgjørelsen som ble truffet av underinstansen. Domstolloven §34 tar imidlertid forbehold for de tilfellene hvor «andet er bestemt». Men siden det ikke finnes noe annet bestemt i barneloven §82, kan norsk domstol fortsette å behandle saken selv om barnets vanlige bosted senere endres.

Et landemerke for barnevernspraksis i Norge

av
Norge, Barnevern, Rettslig Presedens, Menneskerettskonvensjonen, Artikkel 8, EMK, Hålogaland Lagmannsrett, Senja Kommune, Omsorgsovertakelse, Gjenforening, Familieliv, Privatliv, Retten til Reparasjon, EMK Art. 13, Skadeserstatningsloven, Barneverntjenesten, Midlertidig Omsorg, Høyesterettsdom, HR-2020-661-S, Erstatningssaker, Saksbehandling, Barnevernssaker, Samvær, Foreldre, Barn, Rettssystem, Rettslig Forpliktelse, Kvalitet, Omfang, Norsk Barnevern

Innenfor landets rettssystem er det ikke sjelden at enkelte rettssaker definerer retningen for fremtidige saker. En slik bemerkelsesverdig hendelse fant sted nylig i Hålogaland lagmannsrett, og den har betydelige implikasjoner for norsk barnevern.

Senja kommune ble funnet skyldig i å ha krenket den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) Artikkel 8, som dreier seg om retten til privatliv og familieliv. Dette er den første gangen en kommune i Norge er blitt dømt etter denne bestemmelsen. Dommens innhold og konsekvenser er av stor betydning.

Den omtalte saken omhandler en kvinne som mistet omsorgen for sin nyfødte datter i 2015, den samme dagen de ble utskrevet fra sykehus. Kvinnen ble etter hvert innvilget begrenset samvær med barnet, men kommunen ble anklaget for ikke å ha fulgt opp sin plikt til å legge til rette for gjenforening.

Det har lenge vært et krav om at en kommune, etter omsorgsovertakelse, aktivt skal arbeide for å gjenforene foreldre og barn. Denne dommen markerer første gang en kommune er funnet skyldig i å ikke oppfylle denne plikten.

Et sentralt element i dommen var tolkningen og anvendelsen av EMK art. 13, som handler om retten til reparasjon. Dette er første gang denne bestemmelsen er anvendt i Norge på denne måten. Domstolen konkluderte med at artikkel 13 har direkte anvendelse i slike saker, og at det ikke er nødvendig å bevise et ansvarsgrunnlag i henhold til skadeserstatningsloven.

I sakens lys blir det klart at barneverntjenestens oppfatning av omsorgsovertakelse som en langsiktig løsning, både er og har vært i strid med konvensjonen. Høyesterettsdommen HR-2020-661-S poengterte at en omsorgsovertakelse er midlertidig, og må forstås som sådan.

Denne historiske dommen kan potensielt ha omfattende konsekvenser. Den gir grunn til å tro at vi kan forvente flere tilsvarende erstatningssaker i fremtiden. Dessuten vil denne avgjørelsen trolig påvirke barnevernets saksbehandling på betydelig vis, og flere barn kan i fremtiden bli gjenforent med sine foreldre.

Dommen illustrerer tydelig viktigheten av kommunenes forpliktelser i barnevernssaker. Den setter søkelyset på kommunens plikt til å aktivt arbeide for gjenforening, samt å opprettholde kvalitet og omfang av samvær. Den representerer dermed en betydelig presedens for fremtidig rettspraksis i Norge.