Advokaters plikt til å søke forlik i barnefordelingssaker

I barneloven § 49 fremgår det:

§ 49.Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Det er altså en bestemmelse i barneloven som pålegger advokater en egen plikt for å vurdere mulighetene for forlik. Vær oppmerksom på at det er noen begrensninger. For det første gjelder det bare etter dette kapitlet. Det vil si i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Det gjelder altså ikke en slik vurderingsplikt i spørsmål om farsskap eller barnebidrag. Videre så er det ikke en plikt å jobbe for et forlik, men en plikt til å vurdere om det er mulig. Advokaten skal altså ikke bare blindt tale klientens sak, men selvstendig ta en vurdering på om det er mulig å komme frem til et forlik. Dersom en slik mulighet til enighet vurderes å være tilstede så pålegger andre setning advokaten å opplyse sin klient om muligheten til å løse saken ved mekling.

Bestemmelsen er en fanebestemmelse da den er vanskelig å håndheve eller sette noe tvang bak. Jeg har flere ganger opplevd advokater som helt klart burde rådet sin klient til å inngå et forlik der saken er håpløs og en prosess kun er skadelig for barnet. Likevel synes ikke retten eller andre å bry seg nevneverdig om et slikt åpenbart brudd på bestemmelsen. Bestemmelsen hører således bedre inn under advokaters etiske retningslinjer hvor klage på advokaten er mer naturlig.