Forholdet mellom reglene om samvær og vedtak om adressesperre

barneloven, samværsrett, barnets beste, avtalefrihet, barns mening, alder og modenhet, foreldresamarbeid, barnerettigheter, inkludering av barn, rettslige retningslinjer. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva innebærer avtalefriheten i barneretten? Hvordan skal foreldrenes avtale om samværsretten ta hensyn til barnets beste? På hvilken måte skal barnets mening inkluderes i avgjørelser om samværsrett? Hvilke retningslinjer fastsetter barneloven § 43 for avtaler om samværsrett? Hvorfor er prinsippet om barnets beste avgjørende i barnerettslige avgjørelser?

I tidligere diskusjoner har vi utforsket de juridiske aspektene rundt vedtak om adressesperre og hva det innebærer for trusselutsatte personer. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på forholdet mellom reglene om samvær og vedtak om adressesperre, og hvordan disse to selvstendige regelsettene interagerer.

Bakgrunn og kontekst:

Som tidligere diskutert, er reglene om samvær og adressesperre to separate rettsområder uten en direkte lovbestemt sammenheng. Barneloven § 43 b fastslår at dersom noen har forbud mot å kontakte eller besøke et barn etter straffeloven § 57 og straffeprosessloven § 222 a, så kan de i utgangspunktet ikke ha samvær med barnet. Imidlertid er det ingen tilsvarende bestemmelse som gjelder for vedtak om adressesperre.

Dette er et bevisst valg fra lovgivers side. En arbeidsgruppe som forberedte endringer i barneloven i 2005, påpekte at trusselbildet i saker med sperret adresse ofte var av en slik karakter at det kunne føre til at domstolene i stor grad nektet samvær. Samtidig understreket de viktigheten av å gjøre en konkret vurdering av hver enkelt sak, basert på barnets beste-prinsippet i barneloven.

Lovgivernes standpunkt:

I proposisjonen sluttet departementet seg til denne tilnærmingen og fremmet ikke noe lovforslag som automatisk nektet samvær ved vedtak om adressesperre. De mente at domstolene, i tråd med barneloven, i mange tilfeller ville ha tilstrekkelig grunnlag for å nekte samvær når trusselutøveren utgjorde en alvorlig trussel mot den andre forelderen.

Departementet pekte på flere grunner til denne tilnærmingen. Blant annet ville det være vanskelig å ivareta beskyttelsen av den trusselutsatte samtidig som trusselutøveren hadde samværsrett. Å opprettholde sperret adresse og samvær ville skape en uholdbar situasjon der barnet kunne røpe sin bosted og andre sensitive opplysninger. Dette ville være en omsorgssvikt overfor barnet fra trusselutøverens side.

Senere utvikling og utfordringer:

I senere endringer i barneloven, spesielt i 2013, ble det arbeidet med å senke terskelen for å nekte samvær. Departementet gjorde det klart at i tilfeller der en forelder hadde sperret adresse og trusselutøveren hadde utsatt bostedsforelder og barnet for trusler, bør samvær normalt ikke fastsettes. Dette skulle skje av hensyn til sikkerheten til den trusselutsatte og barnets beste.

Selv om denne tilnærmingen virket som et steg i riktig retning for å beskytte trusselutsatte personer, har den også skapt noen utfordringer. Det har oppstått spørsmål om hvor langt domstolene skal gå i å legge politiets begrunnelse for sperrevedtaket til grunn. Å gjøre sperrevedtaket til en avgjørende premiss kan begrense den reelle påvirkningsmuligheten for far i samværssaken.