inhabil

Habilitet i sakkyndig arbeid – viktig for tilliten til rettsprosessen

av
Habilitet i sakkyndig arbeid – viktig for tilliten til rettsprosessen

Når en sak skal avgjøres av domstolen, kan det være nødvendig å oppnevne en sakkyndig for å gi faglige vurderinger. Imidlertid er det viktig å være oppmerksom på habilitetsspørsmål i forbindelse med oppnevningen av en sakkyndig. Habilitet er en forutsetning for at tilliten til rettsprosessen skal opprettholdes.

Ifølge tvisteloven § 25-3 tredje ledd skal ikke en inhabil person oppnevnes som sakkyndig i en sak. Dette innebærer blant annet at en person som ville vært inhabil som dommer i saken heller ikke kan oppnevnes som sakkyndig.

Domstolloven har også bestemmelser om habilitet som gjelder for sakkyndige, og den sakkyndige kan være inhabil hvis vedkommende har en tilknytning til saken eller en av partene som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. Det kan for eksempel være hvis den sakkyndige har handlet på vegne av en part i en annen sammenheng tilknyttet saken.

I tillegg til de spesifikke habilitetsbestemmelsene, gir domstolloven § 108 en generell regel om inhabilitet når det foreligger andre særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. Dette innebærer at en sakkyndigs habilitet også må vurderes ut ifra om det foreligger slike særegne omstendigheter.

Selv om en sakkyndig har vært involvert i saken i en lavere instans, kan vedkommende fortsatt oppnevnes i ankeinstansen. Dette kan være hensiktsmessig fordi den sakkyndige allerede kjenner saken og ikke er helt fremmed for foreldrene og barnet. Imidlertid må det vurderes konkret av domstolen om den tidligere involveringen gjør at den sakkyndige må regnes som inhabil.

Habilitet er en viktig faktor for å opprettholde tilliten til rettsprosessen og rettssikkerheten. Det er derfor avgjørende at både dommere og sakkyndige er bevisste på habilitetsbestemmelsene og unngår å opptre på en måte som kan svekke tilliten til deres uhildethet.

Inhabile dommere etter saksforberedende møter

av

Som jeg tidligere har vært inne på så er det svært forskjellig hvordan tingrettene rundt i Norge gjennomfører saksforberedende møter etter barneloven § 61. Det kan være at det er rett at man gjennomføringen er forskjellig basert på om det er foreldre i Oslo, Kirkenes, Sandnessjøen eller Volda. Mulig skal man ta hensyn til lokale sedvaner og lynne selv om det noen ganger kan være en gråsone opp mot den forutsigbarhet som skal være i rettssystemet og som skal danne grunnlaget for rettssikerheten vi forventer.

Selv har jeg opplevd klare motsetninger i hvordan dommere ser på sin egen rolle og sin habilitet i tilknytning til gjennomføringen av mekling i de saksforberedende møtene. I bl.a. Trondheim tingrett har jeg opplevd at dommeren ikke ville gjennomføre en modell hvor partene satt på hver sine rom og hvor dommeren litt friere kunne snakke med partene og stimulere til forlik. Beskjeden var klar, det ville lett inhabilisere dommeren. Nylig i en tingrett på Helgeland kom det i stand et forlik etter at dommeren kort tid etter møtet var satt i gang plasserte partene på hvert sitt rom og meklet ved å gå imellom. Her var ikke habilitet et problem. I samme periode opplevde jeg i en annen tingrett i trøndelag at dommeren gikk på sitt kontor og sakkyndige fikk i oppgave å gå mellom partene som satt hver for seg. Også da ble det inngått forlik. Selv kan jeg derfor bekrefte at mulighetene for forlik synes større når argumentene ikke flyr over bordet og man kan reagere momentant på påstandene. Kanskje burde nettopp denne meglingssituasjonen ha klarere rettningslinjer basert på den erfaringen som aktørene gjør seg. Hvis målet er forlik som grunnlag for barnets beste, bør kanskje ikke enkelte dommere føle at en slik meklingsgjennomføring ikke er mulig, når det i så mange andre tingretter gjennomføres. forøvrig bør man også tenke slik at dersom en slik modell ofte fører til enighet, så er det bare greit at dommeren risikerer å inhabilisere seg selv og at saken evt. overtas av en annen dommer i den videre saksbehandling dersom meklingen mislykkes. Er det ikke flere enn èn dommer som kan ta saken bør heller ikke tingretten fortsette som selvstendig enhet. Jeg tenker da spesielt på de tingretter som bare har èn dommerstilling og èn fullmektigstilling.

Diskuter saksforberedende møter med andre her…