Haagkonvensjonen av 1996 regulerer beskyttelsestiltak for barn og fastsetter hvordan stater skal håndtere spørsmål knyttet til foreldreansvar, samvær, fast bosted og vergemål. I henhold til konvensjonens regler er det barnets vanlige bostedsstat som har ansvaret for å treffe nødvendige tiltak, jf. barnekonvensjonen artikkel 3. Dette betyr at rettslige eller administrative avgjørelser om barns forhold, enten de er fastsatt ved lov, avtale eller domstol, gjelder på tvers av landegrenser, herunder i Norge.
Konvensjonen gir også retningslinjer for hvordan andre stater kan treffe midlertidige tiltak i hastesaker dersom barnet befinner seg utenfor sin vanlige bostedsstat, jf. art. 11. Et viktig prinsipp er at disse tiltakene skal være begrenset til situasjoner hvor det er nødvendig for å beskytte barnet inntil den kompetente stat kan treffe en mer permanent avgjørelse. Dette er et sentralt verktøy i tilfeller hvor barnet er i fare, eller hvor det haster med å få på plass midlertidige ordninger.
Et annet viktig aspekt ved konvensjonen er at den gir mulighet til å overføre saker til en annen konvensjonsstat når dette er til barnets beste, jf. art. 8. Denne bestemmelsen sikrer at hensynet til barnets velferd står i sentrum for enhver beslutning, og den åpner for fleksibilitet ved at domstoler kan vurdere om det er mer hensiktsmessig at en annen stat tar over ansvaret for saken. Dette kan være aktuelt i tilfeller hvor barnet har sterkere tilknytning til en annen stat enn den hvor saken opprinnelig ble behandlet.
Når det gjelder anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser, legger konvensjonen til rette for at beskyttelsestiltak truffet i én konvensjonsstat skal anerkjennes i andre stater, uten ytterligere formaliteter, jf. art. 23. Dette sikrer kontinuitet i beskyttelsen av barnet, også ved flytting til en annen stat. Formålet med denne ordningen er å skape forutsigbarhet og trygghet for barn som krysser landegrenser, slik at tidligere avgjørelser fortsatt har rettsvirkning i barnets nye oppholdsstat.
Videre fremhever konvensjonen viktigheten av internasjonalt samarbeid. Stater er pålagt å bistå hverandre ved innhenting av informasjon og iverksetting av beskyttelsestiltak, jf. art. 31. Dette samarbeidet bidrar til at foreldre og barn kan opprettholde kontakt, selv når de befinner seg i ulike stater, og at barnevernsmyndigheter får den nødvendige informasjonen til å treffe riktige beslutninger i saker som berører barn med internasjonale tilknytninger.
Siden Haagkonvensjonen ble bindende for Norge i 2016, har den vært et sentralt verktøy i barnerettens internasjonale dimensjon, og den legger til rette for en mer effektiv håndtering av saker på tvers av landegrenser.
