juridisk historie – Barnerettsbloggen

Norges historie er preget av banebrytende lovgivning som har formet samfunnet og styrket rettighetene til sine borgere. Blant disse historiske milepælene finner vi De Castbergske barnelovene, som ble vedtatt av Stortinget i 1915. Disse lovene markerte en ny æra for barns rettigheter og familieforhold i Norge, og deres betydning strekker seg langt inn i dagens samfunn.

Barnelovene var et resultat av intens kamp og politisk arbeid, ledet av politikere som Johan Castberg og sterke kvinnelige aktivister som Katti Anker Møller. Disse lovene var ikke bare en samling av regler og forskrifter, men en symbolsk seier for rettferdighet og likestilling i et samfunn som fortsatt bar preg av tradisjonelle holdninger og normer.

Gjennom seks forskjellige lover adresserte De Castbergske barnelovene en rekke viktige spørsmål knyttet til barns rettigheter, arv, ekteskap og omsorg. Lovene sikret blant annet rettslig likestilling for barn født innenfor og utenfor ekteskap, og innførte nye regler for bidragsplikt og forsorg for barn. Dette var en betydelig milepæl i norsk lovgivning og banet vei for en mer rettferdig behandling av alle barn uavhengig av deres fødselsforhold.

Bak denne historiske seieren lå år med politisk kamp og motstand. Motstanden mot barnelovene kom fra konservative kretser som fryktet endringer i familiestrukturen og arverettighetene. På den andre siden stod arbeiderkvinneforeningene og andre progressive grupper som kjempet for rettferdighet for ugifte mødre og deres barn. Konflikten mellom disse ulike interessene og ideologiene kulminerte i en langvarig politisk debatt som til slutt endte med seier for de som kjempet for barnas rettigheter.

I dag blir De Castbergske barnelovene anerkjent som et viktig skritt i retning av en mer rettferdig og likestilt samfunn. Deres historiske betydning understrekes av deres innlemmelse i UNESCOs register over verdens dokumentarv i 2017, som en anerkjennelse av deres universelle betydning og relevans. Disse lovene minner oss om viktigheten av å kjempe for rettferdighet og likestilling, selv når veien kan være lang og kronglete.

I dag, over hundre år senere, står De Castbergske barnelovene som et varig symbol på Norges engasjement for barns rettigheter og familienes velferd. Deres arv lever videre i den norske lovgivningen og minner oss om nødvendigheten av å fortsette kampen for en rettferdig og likestilt fremtid for alle.

Kilde: De Castbergske barnelovene – stortinget.no

I 1981 vedtok Stortinget en ny felles barnelov som gjaldt alle barn, både barn født i ekteskap og utenfor ekteskap. Denne loven, datert 8. april 1981 og nummerert som nr. 7, avløste tidligere lover fra 1956 som regulerte rettighetene til barn født i og utenfor ekteskapet, samt tre mindre lover. Hovedformålet med den nye barneloven var da å etablere like regler om rettsforholdet mellom barn og foreldre, uavhengig av om foreldrene var gift eller ikke.

I forkant av vedtaket jobbet et utvalg fra mars 1975 til september 1977 med utredningen som skulle danne grunnlaget for den nye loven. Denne utredningen, kjent som NOU 1977: 35, inneholdt grundige overveielser og konklusjoner som utvalget oppsummerte i fem hovedpunkter:

Like regler for barn født i og utenfor ekteskap: Utvalget la vekt på å skape en lov som skulle gjelde for alle barn, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Målet var å oppnå likhet i rettsforholdet mellom barn og foreldre.
Fastsettelse av farskap: Utvalget foreslo at farskap skulle fastsettes enten ved erkjennelse eller ved dom, uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status. Dette skulle erstatte tidligere praksis der morens ektemann automatisk ble ansett som far.
Rett til å være til stede ved fødselen: Utvalget foreslo en lovfestet rett for faren til å være til stede ved fødselen, med mindre det var medisinske grunner eller motstand fra mor. Dette skulle styrke farens rolle i barnets liv.
Beskyttelse av morens rettigheter: Utvalget ønsket å begrense spørsmål om partenes seksuelle forhold til tidsrommet da graviditeten mest sannsynlig oppsto. De foreslo også muligheten for å avslutte saken uten hovedforhandling når farskapet ikke kunne fastslås.
Foreldreansvar: Utvalget brukte begrepet «foreldreansvar» i stedet for «foreldremakt» eller «foreldremyndighet.» De ønsket å gi barn større selvbestemmelsesrett og medbestemmelsesrett over tid. Foreldreansvaret skulle vare til barnet fylte 18 år, og barn skulle få mer innflytelse over personlige beslutninger etter hvert som de ble eldre.

Utvalget foreslo også at foreldre skulle ha felles foreldreansvar når de levde sammen, ikke bare når de var gift. Selv om foreldrene skilte lag, skulle utgangspunktet være felles foreldreansvar, men en av foreldrene kunne søke om å få det alene. Hvis foreldrene ikke bodde sammen ved barnets fødsel, skulle moren normalt ha foreldreansvaret, men andre ordninger kunne avtales eller fastsettes av domstol eller fylkesmann.

Videre foreslo utvalget at samværsrett med den av foreldrene som barnet ikke bodde hos, skulle fastsettes uavhengig av foreldrenes sivilstatus.

Når det kom til underholdsplikt, foreslo utvalget få endringer, men de ønsket at bidrag som hovedregel skulle fastsettes av fylkesmannen.

Til slutt foreslo utvalget opprettelsen av et eget organ, et barneombud, som skulle fremme barns interesser og tilsyn med lovgivning og planlegging som berørte barn. Dette skulle bidra til å sikre gode oppvekstvilkår for barn.

Regjeringen fulgte i stor grad utvalgets forslag i sitt lovforslag, men med noen unntak. Stortinget vedtok til slutt lovforslaget med noen endringer, blant annet når det gjaldt aldersgrensen for barns medvirkning. Dette skulle knyttes til barnets utvikling og modning, med tanke på å gi barn muligheten til å bli hørt fra en tidlig alder.

Dette vedtaket av den nye barneloven i 1981 markerte en viktig milepæl i norsk lovgivning og bidro til å styrke barns rettigheter og likestilling i forhold til foreldrene, uavhengig av ekteskapelig status.