jurisdiksjon

Høyesteretts dom om farskap og jurisdiksjon i utenlandssaker

av
hva er høyesteretts dom om farskap og jurisdiksjon, hva betyr høyesteretts dom for tidligere juridisk far, kan en tidligere juridisk far kreve samvær, hva er barneloven § 82, hva skjer når et barn flytter til utlandet under en foreldretvist, hva er Haagkonvensjonen 1996, har norske domstoler jurisdiksjon når barnet flytter ut av landet, hva innebærer EMK artikkel 8 i foreldretvister, hvordan påvirker en farskapssak foreldrerettigheter, kan en far miste foreldrerettigheter etter en farskapstest, hvordan påvirker flytting til utlandet foreldreansvar, har norske domstoler myndighet etter barnet flytter til utlandet, hva sier domstolloven § 34 om jurisdiksjon, kan en ikke-biologisk far ha rett til samvær, hvordan avgjør Høyesterett foreldretvister med utenlandske aspekter, hva skjer med foreldreansvar når barnet flytter til utlandet, hva er betydningen av vanlig bosted i barneloven, kan norsk domstol behandle foreldretvister når barnet bor i utlandet, hva sier høyesteretts flertall om jurisdiksjon, hva mener mindretallet i Høyesterett om jurisdiksjon i utlandssaker, kan samværsrett gis basert på EMK artikkel 8, hvordan påvirker internasjonal barnerett norske domstoler, hva sier barneloven om samværsrett for tidligere far, når gjelder Haagkonvensjonen 1996, kan en dom fra norsk rett håndheves i utlandet, hva er reglene for flytting med barn etter samlivsbrudd, hva er barnets beste i saker om utenlandsflytting, kan norske domstoler stoppe flytting til utlandet, hva er vilkårene for å miste foreldrerettigheter, kan en far kreve foreldreansvar etter tap av farskap, har en tidligere far rett til samvær i utlandet, hvilke rettigheter har en far hvis barnet flytter til utlandet, hvordan påvirker internasjonale konvensjoner foreldretvister, hva sier menneskerettsloven om foreldrerettigheter, hva er det juridiske grunnlaget for foreldreansvar, hvordan påvirker barnebortføring jurisdiksjon, hva betyr samværsrett i internasjonale foreldretvister, hvordan behandles foreldretvister når barnet bor utenlands, kan en norsk domstol avsi dom når barnet bor i Guatemala, hva skjer med foreldreansvar hvis barnet flytter utenlands, hva er konsekvensene av Haagkonvensjonen for norske domstoler, kan en tidligere far få foreldreansvar etter tap av biologisk farskap, hvordan påvirker flytting til utlandet en pågående foreldretvist, kan en far kreve del i foreldreansvaret etter at barnet flytter, hvordan fungerer jurisdiksjon i barnerettssaker, hva er prosedyrene for å fastsette samvær etter barnet flytter til utlandet, kan et barn flytte til utlandet uten den andre forelderens samtykke, hva sier norsk lov om foreldretvister med internasjonale elementer.

Høyesteretts dom HR-2022-847-A fra 27. april 2022 er en prinsipiell avgjørelse som klargjør juridiske spørsmål rundt en tidligere juridisk fars rettigheter til et barn og prosessuelle spørsmål om norsk jurisdiksjon i foreldretvister når barnets bosted flyttes til utlandet. Saken belyser både betydningen av farskapet etter at det er fastslått at den juridiske faren ikke er den biologiske faren, samt spørsmålet om norske domstolers jurisdiksjon når barnet flytter til et land som ikke er tilknyttet Haagkonvensjonen fra 1996, slik som Guatemala.

Farskapets betydning

En enstemmig Høyesterett konkluderte med at barneloven ikke ga mannen rettigheter knyttet til foreldreansvar eller fast bosted etter at det var fastslått at han ikke var barnets biologiske far. Siden mannens juridiske status som far var bortfalt, kunne han ikke kreve foreldreansvar eller at barnet skulle bo fast hos ham. Likevel ble han tilkjent samværsrett basert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 8, som sikrer retten til familieliv. Dette understreker betydningen av å vurdere den faktiske relasjonen mellom barnet og den tidligere juridiske faren.

Jurisdiksjon når barnets bosted flyttes til utlandet

Et sentralt tema i saken var om norske domstoler kunne beholde jurisdiksjon når barnet flyttet til Guatemala, et land som ikke er medlem av 1996 Haagkonvensjonen om foreldremyndighet og barnebeskyttelse. Barneloven § 82 første ledd regulerer dette spørsmålet og fastsetter at en sak kan reises for norsk domstol dersom barnet har vanlig bosted i Norge på tidspunktet for sakens anleggelse.

Flertallet i Høyesterett (dommerne Falch, Sæther og Webster) mente at norske domstoler hadde beholdt jurisdiksjon, selv etter at barnet flyttet til Guatemala. De baserte seg på domstolloven § 34, som sier at når en sak først er tatt opp for en norsk domstol, beholder domstolen jurisdiksjonen, uavhengig av senere endringer i barnets bosted. Dette betyr at så lenge saken ble anlagt mens barnet hadde vanlig bosted i Norge, kan norske domstoler fortsette å behandle saken.

Mindretallets syn

To dommere var uenige med flertallet. Dommer Steinsvik mente at norsk jurisdiksjon falt bort da barnet etablerte vanlig bosted i Guatemala, ettersom barneloven § 82 forutsetter at jurisdiksjonen følger barnets vanlige bosted. Hun mente at lovens ordlyd og forarbeider peker på at domstolen mister jurisdiksjon når barnet flytter permanent til et annet land. Dommer Falkanger argumenterte på lignende måte, men mente at domstolloven § 34 ikke kan brukes som grunnlag for å beholde jurisdiksjonen.

Viktige momenter i dommen

Denne avgjørelsen gir viktig rettsavklaring på to områder:

  1. Farskapets juridiske status: Når en tidligere far mister sin juridiske status som forelder, kan han ikke lenger kreve rettigheter etter barneloven, men EMK kan gi grunnlag for å tilkjenne samværsrett basert på retten til familieliv.
  2. Norsk jurisdiksjon i foreldretvister med internasjonale aspekter: Høyesteretts flertall avgjorde at norske domstoler kan beholde jurisdiksjon selv om barnet flytter til et land utenfor Haagkonvensjonen, så lenge saken er innledet mens barnet bodde i Norge.

Dommen illustrerer hvordan nasjonal lovgivning og internasjonale menneskerettigheter kan samspille i komplekse saker om barns rettigheter og foreldretvister, og den gir viktige føringer for hvordan slike saker skal håndteres fremover.

Innlegget på engelsk:

Supreme Court ruling on paternity and jurisdiction in international cases

The Supreme Court ruling HR-2022-847-A from April 27, 2022, is a landmark decision that clarifies legal issues concerning the rights of a former legal father to a child and procedural questions regarding Norwegian jurisdiction in custody disputes when the child’s residence is moved abroad. The case highlights both the significance of fatherhood after it has been established that the legal father is not the biological father, as well as the issue of Norwegian courts’ jurisdiction when the child moves to a country that is not a party to the 1996 Hague Convention, such as Guatemala.

The significance of fatherhood

A unanimous Supreme Court concluded that the Children Act did not grant the man any rights related to parental responsibility or permanent residence after it was determined that he was not the child’s biological father. Since the man’s legal status as the father had ceased, he could not claim parental responsibility or that the child should live with him permanently. However, he was granted visitation rights based on Article 8 of the European Convention on Human Rights (ECHR), which guarantees the right to family life. This underscores the importance of considering the actual relationship between the child and the former legal father.

Jurisdiction when the child’s residence is moved abroad

A key issue in the case was whether Norwegian courts could retain jurisdiction when the child moved to Guatemala, a country that is not a party to the 1996 Hague Convention on parental responsibility and child protection. Section 82, first paragraph, of the Children Act regulates this matter and stipulates that a case can be brought before a Norwegian court if the child had habitual residence in Norway at the time the case was initiated.

The majority of the Supreme Court (Justices Falch, Sæther, and Webster) held that Norwegian courts retained jurisdiction even after the child moved to Guatemala. They based their decision on Section 34 of the Courts Act, which states that once a case is initiated before a Norwegian court, the court retains jurisdiction regardless of subsequent changes in the child’s residence. This means that as long as the case was initiated while the child had habitual residence in Norway, Norwegian courts can continue to hear the case.

The minority’s view

Two justices disagreed with the majority. Justice Steinsvik argued that Norwegian jurisdiction ceased when the child established habitual residence in Guatemala, as Section 82 of the Children Act presupposes that jurisdiction follows the child’s habitual residence. She argued that the wording of the law and its preparatory works indicate that the court loses jurisdiction when the child permanently moves to another country. Justice Falkanger argued similarly, but contended that Section 34 of the Courts Act cannot be used as a basis for retaining jurisdiction.

Key points of the ruling

This decision provides important legal clarification on two areas:

  1. The legal status of fatherhood: When a former father loses his legal status as a parent, he can no longer claim rights under the Children Act, but the ECHR may provide grounds for granting visitation rights based on the right to family life.
  2. Norwegian jurisdiction in custody disputes with international aspects: The Supreme Court’s majority ruled that Norwegian courts can retain jurisdiction even if the child moves to a country outside the Hague Convention, as long as the case was initiated while the child lived in Norway.

The ruling illustrates how national legislation and international human rights can interact in complex cases concerning children’s rights and custody disputes, and it provides important guidance on how such cases should be handled going forward.

Barneverntjenesten og ansvaret for tilsynssamvær: En nærmere titt

av
barneverntjeneste, tilsynsperson, beskyttet samvær, barneloven, rettslige pålegg, jurisdiksjon, samværsforelder, oppnevning, barnevernloven, rollekonflikt, inhabilitet, oppfølging, barnets beste, fast bosted, rettens pålegg, tilsynssamvær, egnethet, ansvar, kommunal barneverntjeneste, tilsynssaker

Barneverntjenesten spiller en avgjørende rolle når det kommer til oppnevning av tilsynspersoner i saker som involverer beskyttet samvær. Dette blogginnlegget vil utforske barneverntjenestens ansvar, jurisdiksjon, og viktigheten av riktig oppfølging av rettslige pålegg.

Jurisdiksjon og ansvaret til barneverntjenesten

Barneverntjenesten i den kommunen hvor barnet har fast bosted, har ansvaret for å oppnevne tilsynsperson i tilfeller hvor retten har fastsatt beskyttet samvær etter barneloven § 43 a. Dette inkluderer tilfeller der samværet krever tilsyn gjennom hele perioden. Hvis barnet ikke har fast bosted i Norge, er det barneverntjenesten i kommunen der samværsforelderen har fast bosted som skal oppnevne tilsynsperson.

Det er viktig å merke seg at barneverntjenesten som har ansvaret etter første ledd, kan inngå avtale med en annen kommune for å overføre ansvaret for tilsynet. Dette gir fleksibilitet og muligheten til å tilpasse oppfølgingen til barnets situasjon, spesielt i tilfeller der samværet skal finne sted i en annen kommune.

Rettslige rammer og tilsynssamvær

Tilsynssamvær skal utøves i samsvar med rettens pålegg for samvær med tilsyn, som er beskrevet i § 2 første og andre ledd. Retten fastsetter rammene for tilsynssamværet, og barneverntjenesten har ansvaret for å sørge for at disse rammene overholdes. Dette inkluderer fastsetting av tid og sted for tilsynssamværet og eventuelle andre praktiske aspekter som er nødvendige for å sikre et trygt og forsvarlig samvær.

Oppnevning av tilsynsperson

Tilsynspersonen kan være en ansatt i barneverntjenesten eller en person som barneverntjenesten inngår avtale med. Uansett må tilsynspersonen være egnet til å utføre det tilsynet som er fastsatt av retten i pålegget. Dette inkluderer å ta hensyn til barnets behov og rettens intensjoner. Det er også viktig å unngå rollekonflikt og inhabilitet når tilsynspersonen blir valgt.

HR-2022-847-A

av
Hva er foreldreansvar og hvordan påvirkes det av biologisk farskap?, Kan en ikke-biologisk far få samværsrett i Norge?, Hva sier norsk jurisdiksjon om barnerettssaker?, Hvordan håndterer norske domstoler internasjonal barnerett?, Hvilken rolle spiller barneloven i foreldreansvarstvister?, Hva innebærer domstolloven § 34 for barnerettssaker?, Hvordan påvirker EMK artikkel 8 retten til familieliv?, Hvordan behandles flytting med barn over landegrenser rettslig?, Hva skjer når det er tvist om foreldreansvar etter skilsmisse?, Hvilken myndighet har norske domstoler i internasjonale samværssaker?, Hva er rettighetene for steforeldre i Norge?, Hvordan fastsettes barnets beste i rettssaker?, Hvordan kan grenseoverskridende samvær organiseres?, Hva kreves for å endre farskap juridisk?, Hvilke utfordringer følger med juridisk håndtering av internasjonal flytting med barn?, Hvordan håndheves samværsrett over landegrenser?, Hva innebærer en DNA-test for farskap i rettssaker?, Hvordan påvirker en endring i farskap foreldreansvaret?, Hva er Haagkonvensjonens rolle i barnebortføringssaker?, Hvordan søker man om tilbakeføring av barn?, Hva er sakskostnader i barnerettssaker?, Hvilken betydning har psykologspesialisters uttalelser i barnerettssaker?, Kan foreldreansvar deles uten biologisk tilknytning?, Hvordan er rettskraftige dommer i farskapssaker avgjørende?, Hva skjer når et barn flytter til et annet land under en rettstvist?, Hva er konsekvensene av ulovlig barnebortføring?, Hvordan kan internasjonalt samvær reguleres juridisk?, Hvordan påvirker flytting med barn foreldreansvar og samværsrett?, Hvilke rettigheter har biologiske foreldre i internasjonale barnerettssaker?, Hvordan løses tvister om foreldreansvar på tvers av landegrenser?, Kan en ikke-biologisk far kreve foreldreansvar?, Hvilke faktorer vurderes i avgjørelsen om barnets beste?, Hvordan påvirker en flytting barnets vanlige bosted juridisk?, Hva er prosedyren for å endre farskap i Norge?, Hvordan kan steforeldre sikre samværsrett?, Hva menes med retten til familieliv under EMK?, Hvordan vurderes psykologspesialisters rapporter i retten?, Hvilke utfordringer møter foreldre i internasjonale samværstvister?, Hva innebærer sakskostnader for partene i en barnerettstvist?, Hvordan beskyttes barnets rettigheter i internasjonale foreldretvister?

Denne Høyesterettsdommen omhandler en kompleks og følsom sak relatert til barnerett, foreldreansvar og samvær. Sakens kjerne dreier seg om jurisdiksjons- og foreldreansvarsspørsmål som oppstår når et barns biologiske far ikke lenger er anerkjent som faren, og barnet flytter til et annet land sammen med moren. Mens saken var under behandling, flyttet moren og barnet fra Norge til et annet land, noe som reiste spørsmål om norske domstolers jurisdiksjon til å fortsette behandlingen av saken.

Høyesterett kom til at norske domstoler hadde jurisdiksjon til å behandle saken til den var avsluttet, basert på at saken ble reist mens barnet var bosatt i Norge. Dette ble begrunnet med henvisning til barneloven § 82 i sammenheng med domstolloven § 34, som tilsier at domsmyndighet ikke bortfaller under sakens gang selv om partene flytter fra landet.

Flertallet i Høyesterett fant videre at barneloven ikke ga mannen rettigheter overfor barnet i form av fast bosted eller del i foreldreansvaret, siden han ikke lenger var anerkjent som barnets forelder etter lovens forstand. Han ble imidlertid tilkjent samvær med barnet med grunnlag i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som omhandler retten til respekt for privat- og familieliv.

Saken reiser viktige spørsmål om jurisdiksjon, barnets beste, og hvordan rettigheter til samvær og foreldreansvar kan håndheves på tvers av landegrenser, særlig i saker hvor barnets vanlige bosted endres under rettsprosessen. Den illustrerer også kompleksiteten i internasjonal barnerett og viktigheten av å balansere forskjellige rettslige og menneskelige hensyn, inkludert barnets beste og retten til familieliv under EMK.

Norske domstolers jurisdiksjon i barnerettssaker når barnet endrer bosted

av
Norsk domstol, jurisdiksjon, barnerett, barneloven § 82, foreldreansvar, domstolloven § 34, barnets bosted, internasjonal barnerett, Haagkonvensjonen 1996, familierett, barnebortføring, endring av bosted, rettssikkerhet i barnerett, norsk lov i familierett, grenseoverskridende barnerettssaker, rettsprosess og barn, foreldretvister, juridisk behandling av barnerett, barnets beste i retten, norsk jurisdiksjon i foreldretvister, barnefordelingssaker, norsk rettspraksis. Spørsmål besvart i innlegget: Hva er kriteriet for norsk domstols jurisdiksjon i barnerettssaker? Hvilken rolle spiller barnets vanlige bosted i jurisdiksjonsspørsmål? Hvordan håndteres jurisdiksjon når barnets bosted endres under en rettsprosess? Hva sier domstolloven § 34 om domstolenes myndighet i barnerettssaker? Hvordan påvirker internasjonale konvensjoner som Haagkonvensjonen norsk rettspraksis i barnerett?

I barnerettens komplekse landskap er jurisdiksjon et sentralt spørsmål, spesielt i saker hvor barnets bosted endres under en rettslig prosess. Norsk lovgivning, spesielt barneloven § 82, gir veiledning i slike tilfeller. Denne artikkelen utforsker domstolenes jurisdiksjon i konteksten av endringer i barnets bosted, et område som ofte utløser juridiske utfordringer og påvirker både saksbehandlingen og utfallet.

Når en sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, eller fast bosted for barnet reises for norsk domstol, er barnets vanlige bosted i Norge et nøkkelkriterium for å etablere jurisdiksjon, ifølge barneloven § 82. Denne bestemmelsen er avgjørende for å forstå domstolenes myndighet i barnerettssaker. Men hva skjer når barnets bosted endres etter at saken er reist?

I henhold til domstolloven § 34 første ledd, vedvarer domstolens myndighet over en sak som lovlig er brakt inn for den, selv om det senere inntreffer forandringer som ville hindret retten i å ta saken til behandling. Dette prinsippet er avgjørende i situasjoner der barnets vanlige bosted endres i løpet av rettsprosessen. For eksempel, dersom et barn flytter ut av Norge etter at en sak er reist, vil norsk domstol fortsatt ha jurisdiksjon over saken.

Videre, i situasjoner hvor Haagkonvensjonen 1996 ikke er anvendelig, slik det er tilfellet med land som ikke er part i denne konvensjonen, forblir barneloven § 82 første ledd første punktum den styringsgivende normen. Dette understreker viktigheten av barnets bosted ved stevningstidspunktet som avgjørende for jurisdiksjon.

I praksis byr det på utfordringer å behandle saker hvor barnet befinner seg i utlandet, spesielt utenfor Haagkonvensjonenes rekkevidde. Å fremskaffe et solid avgjørelsesgrunnlag kan være problematisk, men dette må balanseres mot risikoen for at en part unndrar seg juridisk behandling ved å flytte barnet ut av landet. Særlig problematisk er dette i tilfeller av barnebortføring.

Avgjørelsen om å opprettholde jurisdiksjon i slike tilfeller hviler på en tolkning av både barneloven og domstolloven. Når barnet hadde vanlig bosted i Norge ved sakens start, indikerer lovgivningen at norske domstoler beholder myndigheten til å behandle saken til dens konklusjon. Dette prinsippet er viktig for å sikre kontinuitet og rettferdighet i rettsprosessen, selv under komplekse og dynamiske familieforhold.

Norwegian Courts’ Jurisdiction in Child Custody Cases When the Child Changes Residence

In the complex landscape of child custody law, jurisdiction is a key issue, especially in cases where the child’s residence changes during a legal process. Norwegian legislation, particularly the Child Custody Act (Barneloven) § 82, provides guidance in such cases. This article explores the jurisdiction of courts in the context of changes in the child’s residence, an area that often triggers legal challenges and affects both case proceedings and outcomes.

When a case involving parental responsibility, moving the child out of the country, or establishing the child’s permanent residence is brought before a Norwegian court, the child’s usual residence in Norway is a key criterion for establishing jurisdiction, according to the Child Custody Act § 82. This provision is crucial for understanding the authority of courts in child custody cases. But what happens when the child’s residence changes after the case is filed?

Under the Court Procedure Act (Domstolloven) § 34 first paragraph, the court’s authority over a case that has been lawfully brought before it persists, even if later changes occur that would have prevented the court from taking the case. This principle is vital in situations where the child’s usual residence changes during the legal process. For example, if a child moves out of Norway after a case is filed, the Norwegian court still retains jurisdiction over the case.

Furthermore, in situations where the Hague Convention 1996 is not applicable, as is the case with countries not party to this convention, the Child Custody Act § 82 first paragraph first sentence remains the guiding norm. This underscores the importance of the child’s residence at the time of summons as crucial for jurisdiction.

In practice, handling cases where the child is abroad, especially outside the scope of the Hague Conventions, poses challenges. Procuring a solid basis for decision-making can be problematic, but this must be balanced against the risk of a party evading legal proceedings by moving the child out of the country. This is particularly problematic in cases of child abduction.

The decision to maintain jurisdiction in such cases rests on an interpretation of both the Child Custody Act and the Court Procedure Act. When the child had a usual residence in Norway at the start of the case, the legislation indicates that Norwegian courts retain the authority to handle the case to its conclusion. This principle is important for ensuring continuity and fairness in the legal process, even under complex and dynamic family circumstances.

Saksforberedelsen i foreldretvister: En viktig prosess

av
foreldretvister, saksforberedelse, meklingsattest, barnets rettigheter, domstoler, rettferdig saksbehandling, barnets beste, jurisdiksjon, tilsvar i retten, planmøte, dommerens rolle, barnefaglig kunnskap, psykologisk innsikt, rettslig interesse.

Foreldretvister utgjør en betydelig del av sakene i domstolene og har stor betydning for både barn og foreldre. Når en slik sak registreres og tildeles, starter en grundig saksforberedelse som er essensiell for rettferdig behandling av saken.

  1. Registrering og Tildeling:
    • Når en ny sak kommer inn, er det viktig å sikre at det foreligger en gyldig meklingsattest. Domstolen må også vurdere barnets bosted og verneting, jurisdiksjon, eventuell sperret adresse, og barnets alder, som er sentralt i forhold til barnets rett til medvirkning. Barnets navn og alder noteres, og det undersøkes om det foreligger en rettslig interesse i saken.
  2. Utsending av Tilsvar:
    • Et pålegg om tilsvar sendes ut snarest mulig, normalt med en frist på to uker. I hastesaker kan fristen forkortes. Dette sikrer at alle parter blir hørt og at saken blir grundig belyst.
  3. Planmøte:
    • Planmøtet berammes så raskt som mulig etter mottak av stevning. Møtet ledes vanligvis av dommeren som skal håndtere det saksforberedende rettsmøtet eller hovedforhandlingen. Hvis et tilsvar er mottatt, kan planmøtet gjennomføres telefonisk, digitalt eller via et planbrev, spesielt i saker med selvprosederende parter.
  4. Valg av Behandler:
    • Dommerens erfaring og kunnskap er kritisk i foreldretvistsaker. Disse sakene krever en dommer med erfaring, barnefaglige kunnskaper og psykologisk innsikt. Dommeren skal balansere hensynet til både foreldre og barn, og en feil avgjørelse kan ha alvorlige konsekvenser for barnet. Derfor er det viktig at dommeren har modenhet og livserfaring.

Gjennom denne prosessen sikres en forsvarlig og rettferdig behandling av saken. Det er avgjørende at retten sørger for at saken blir tilstrekkelig opplyst og at både saksbehandlingen og resultatet er i tråd med barnets beste. Dette er i samsvar med både nasjonale forpliktelser og internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert, med særlig vekt på barnets beste.

Jurisdiksjon i Høyesterettsdom HR-2022-847-A: Når norsk domsmyndighet består

av
Høyesterettsdom, HR-2022-847-A, jurisdiksjon, foreldreansvar, fast bosted, samvær, barneloven §82, norsk domstol, vanlig bosted, stevningstidspunktet, kompetent, domstolloven §34, endring, retten til behandling, direkte regulering, betydning, ankeinstans, underinstans, bestemmelse, fortsette behandlingen

Høyesteretts dom HR-2022-847-A har behandlet spørsmålet om norske domstoler har jurisdiksjon til å behandle saken om foreldreansvar, fast bosted og samvær med et barn, når barnet har flyttet fra Norge til et annet land. Saken reguleres av barneloven §82, som fastslår at sak kan reises for norsk domstol dersom barnet har vanlig bosted i Norge. Så lenge barnet hadde vanlig bosted i Norge på stevningstidspunktet, er norsk domstol kompetent til å behandle saken, selv om barnets vanlige bosted senere endrer seg.

Ifølge dommen var barnets vanlige bosted i Norge på stevningstidspunktet, da saken ble anlagt i desember 2018. Selv om barnet senere flyttet til et annet land, vil norsk domstol fortsatt være kompetent til å behandle saken. Dette følger av domstolloven §34 første ledd, som fastslår at en domstol fortsatt vil være domsmyndig så lenge saken verserer, selv om det senere oppstår endringer som gjør at retten ikke kunne tatt saken til behandling.

Selv om barneloven §82 ikke direkte regulerer hvilken betydning endring av barnets vanlige bosted skal ha, vil norsk domstol fortsatt ha jurisdiksjon hvis den hadde det på stevningstidspunktet. Ankeinstansen vil også være domsmyndig, og dens kompetanse vil være basert på avgjørelsen som ble truffet av underinstansen. Domstolloven §34 tar imidlertid forbehold for de tilfellene hvor «andet er bestemt». Men siden det ikke finnes noe annet bestemt i barneloven §82, kan norsk domstol fortsette å behandle saken selv om barnets vanlige bosted senere endres.