Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, som for eksempel fosterhjem eller institusjoner. Konvensjonen slår fast at barn som befinner seg i en slik situasjon, skal ha krav på spesiell beskyttelse og bistand fra myndighetene for å sikre at barnets beste ivaretas.

Det er flere grunner til at barn kan bli plassert i alternativ omsorg. Noen barn opplever vold og overgrep i hjemmet, og må derfor beskyttes mot videre skade. Andre barn kan bli plassert på grunn av omsorgssvikt eller fordi foreldrene ikke er i stand til å ivareta barnets behov på en tilfredsstillende måte. Uansett årsak til plasseringen, har barnet krav på beskyttelse og omsorg som ivaretar deres beste interesser.

Artikkel 20 fastslår at barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, har rett til regelmessig vurdering av sin situasjon. Dette innebærer at myndighetene har en plikt til å følge opp situasjonen til barnet, og sørge for at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. Barnet skal også ha rett til å uttale seg i saken og få informasjon om sin situasjon.

Videre fastslår artikkelen at barn som er plassert i alternativ omsorg, har rett til å opprettholde kontakt med sine foreldre og slektninger, med mindre dette er i strid med barnets beste. Dette er en viktig rettighet, da det å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre og familie kan være avgjørende for barnets utvikling og identitet.

Det er også viktig å understreke at artikkel 20 slår fast at alternativ omsorg skal være midlertidig og så kortvarig som mulig. Målet er å gjenforene barnet med sin familie så snart det er trygt og forsvarlig, eller å finne en annen form for varig omsorg dersom dette ikke er mulig. Dette er en viktig rettighet som sikrer at barnet ikke blir fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg unødvendig lenge.

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon understreker dermed betydningen av å ivareta barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg. Det er en viktig rettighet som gir barnet krav på spesiell beskyttelse og omsorg fra myndighetene, og som sikrer at barnets beste blir ivaretatt. Det er viktig at myndighetene følger opp situasjonen til disse barna og sørger for at deres rettigheter blir ivaretatt, slik at de kan få en trygg og god oppvekst.

Viktigheten av arbeidsgivere som tilrettelegger for aleneforeldre: En analyse av utfordringene i aleneforeldresituasjonen

Viktigheten av arbeidsgivere som tilrettelegger for aleneforeldre: En analyse av utfordringene i aleneforeldresituasjonen

Aleneforeldre står overfor mange utfordringer når det gjelder å balansere arbeid og omsorg for barna. Det er spesielt viktig at arbeidsgivere tilrettelegger for de utfordringene som kan oppstå på grunn av aleneforeldresituasjonen, for å sikre at arbeidstakeren kan være produktiv på jobb og samtidig gi den nødvendige omsorgen for barna.

En av de største utfordringene aleneforeldre står overfor, er å få til en god balanse mellom arbeid og omsorgsoppgaver. De må ofte takle en uforutsigbar hverdag, som kan inkludere sykdom, hente- og bringeruter, barnehageavtaler, og så videre. For å håndtere dette, trenger de en fleksibel arbeidstidsordning som gir dem mulighet til å møte behovene til barna samtidig som de kan utføre jobben sin.

I tillegg kan aleneforeldre møte utfordringer knyttet til økonomi og arbeidspress. Mange aleneforeldre har begrenset økonomi, og kan føle presset av å måtte jobbe ekstra hardt for å opprettholde en stabil inntekt og gi barna sine en god oppvekst. Dette kan føre til stress og utbrenthet, noe som igjen kan påvirke deres evne til å utføre jobben sin effektivt.

Arbeidsgivere bør derfor tilby støttende tjenester som kan bidra til å avlaste noen av disse utfordringene. For eksempel kan de tilby fleksible arbeidstider og arbeidsordninger som kan tilpasses aleneforeldrenes timeplan, slik at de kan møte omsorgsbehovene til barna sine uten å gå på bekostning av produktiviteten.

Arbeidsgivere kan også tilby økonomisk støtte og rådgivning for å hjelpe aleneforeldre med å håndtere økonomiske utfordringer. For eksempel kan de tilby tilgang til låne- eller støtteordninger, eller tilby økonomisk rådgivning for å hjelpe aleneforeldre med å administrere sin økonomi bedre.

Videre kan arbeidsgivere også tilby støtte og rådgivning til aleneforeldre som sliter med stress og utbrenthet. Dette kan inkludere tilgang til støttetjenester som psykologisk rådgivning eller terapi, eller tilgang til trening og kostholdsrådgivning for å hjelpe dem med å takle stresset bedre.

Til slutt kan arbeidsgivere også spille en rolle i å skape en støttende arbeidskultur som oppmuntrer til åpenhet og samarbeid. Dette kan inkludere å tilby teambuilding-øvelser og sosiale arrangementer for å fremme samarbeid og støtte på arbeidsplassen.

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Barns rettigheter er et sentralt tema i samfunnet vårt, og med alderen kommer det også flere rettigheter og ansvar. Når et barn i Norge fyller 12 år, blir de betraktet som i stand til å forstå konsekvensene av sine egne handlinger og valg. Dette betyr også at de får flere rettigheter i henhold til lovgivningen.

En av de viktigste rettighetene barn har når de når denne alderen, er retten til å bli hørt og delta i beslutningsprosesser som angår dem selv. Dette inkluderer for eksempel retten til å uttale seg i saker om foreldreansvar, samvær og omsorg. Barnets mening skal også bli vektlagt i barnevernssaker og saker om adopsjon.

En annen viktig rettighet som barn har når de fyller 12 år, er retten til å samtykke til helsehjelp. Dette betyr at de selv kan bestemme om de vil gjennomføre en medisinsk undersøkelse eller behandling, så lenge de er i stand til å forstå konsekvensene av sine valg. Dersom barnet ikke er i stand til å ta beslutninger på egen hånd, vil foreldre eller andre foresatte ta disse avgjørelsene på vegne av barnet.

I tillegg har barn som fyller 12 år også rett til å bli informert om saker som gjelder dem selv. Dette kan være i form av informasjon om rettigheter og plikter, eller om saker som gjelder deres helse, utdanning eller personlige situasjon. Det er viktig at informasjonen er tilpasset barnets alder og forståelsesevne.

Barn har også rett til å ha privatliv og beskyttelse mot overvåking og inngrep i sitt personlige liv. Dette betyr at det er begrensninger på hva foreldre, skole eller andre kan gjøre når det gjelder å overvåke barna deres. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg fritt og til å ha egne meninger og oppfatninger.

Det er viktig å merke seg at lovgivningen rundt barns rettigheter er omfattende og kan variere avhengig av situasjonen og alderen til barnet. Det er derfor viktig å ha en god forståelse av barns rettigheter og plikter, og sørge for at disse blir ivaretatt på en god måte.

Til slutt vil jeg påpeke at selv om barn har flere rettigheter når de fyller 12 år, er det fortsatt viktig at voksne tar ansvar og gir veiledning og støtte til barna. Det er også viktig å skape en trygg og inkluderende atmosfære der barn kan uttrykke seg fritt og være seg selv. Ved å ivareta barns rettigheter og behov, kan vi bidra til å skape en bedre fremtid for kommende generasjoner. 

Samvær når samværsforelderen er ilagt et kontaktforbud/besøksforbud

Samvær når samværsforelderen er ilagt et kontaktforbud/besøksforbud advokat barnefordeling

Barneloven § 43 b regulerer situasjoner der noen har fått forbud mot å ha kontakt med et barn i henhold til straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a. Bestemmelsen innebærer at personen ikke kan ha samvær med barnet etter avtale eller avgjørelse, med mindre forbudet gir unntak for dette. Det kan heller ikke inngås en avtale om samvær når det foreligger et kontaktforbud eller besøksforbud.

Forbudet gjelder også i situasjoner der besøksforbudet eller kontaktforbudet bare gjelder for barnet, eller både forelder og barnet. Personer som får et slikt forbud, uansett om de er foreldre eller andre med samværsrett, kan ikke gjøre gjeldende rett til samvær med barnet selv om dette er fastsatt av domstolen eller avtalt mellom partene i henhold til reglene i barneloven.

Det følger av barneloven § 65 at det ikke skal fastsettes tvangsbot dersom oppfyllelsen av samværsretten er umulig, for eksempel hvis det er en risiko for at barnet vil utsettes for vold eller annen skade. Dette vil være relevant i saker der det foreligger et kontaktforbud eller besøksforbud.

Foreldre kan heller ikke inngå avtale om samvær når det foreligger et kontaktforbud eller besøksforbud. Hvis foreldre allerede har fått fastsatt samvær etter barnevernloven, vil kontaktforbud eller besøksforbud bety at «noe annet er bestemt» i henhold til barnevernloven § 4-19, siden samvær ikke kan gjennomføres etter barneloven. Hvis det allerede er fastsatt samvær, vil kontaktforbud og besøksforbud bety at dette samværet ikke kan gjennomføres, med mindre det er fastsatt i forbudet at samvær skal være tillatt.

Unntak fra forbudet kan gjøres dersom det er fastsatt i lov eller avgjørelse. I slike tilfeller må det klart fremgå på hvilken måte samværet kan begrenses, og avgjørelsen må inneholde detaljerte retningslinjer om hva begrensningene går ut på og hvordan de skal praktiseres.

Barneloven § 43 b sikrer at barnets interesser og velferd alltid kommer først. Lovbestemmelsen klargjør gjeldende rett og sikrer at det ikke kan inngås avtaler som bryter med kontaktforbud eller besøksforbud. Forbudet er viktig for å beskytte barnet mot eventuelle skader eller farer som kan oppstå når noen med kontaktforbud eller besøksforbud har samvær med barnet.

Når foreldrene skiller lag – Hvordan det påvirker barna og hva du kan gjøre for å hjelpe dem

Når foreldrene skiller lag - Hvordan det påvirker barna og hva du kan gjøre for å hjelpe dem

Hvert år opplever tusenvis av barn i Norge at foreldrene deres går fra hverandre. Skilsmisse eller separasjon kan være en tøff og utfordrende tid for både foreldre og barn. I denne artikkelen vil vi se nærmere på statistikken rundt skilsmisser og separasjoner i Norge, hvordan dette påvirker barna og hva du som leser kan gjøre for å hjelpe.

Statistikk: I 2010 opplevde omtrent 10 000 barn under 18 år at foreldrene deres ble skilt, mens 13 200 barn opplevde separasjon. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil 24% av ekteskapene som inngås i dag ende i skilsmisse i løpet av de første ti årene. For samboere med barn finnes det ingen presis statistikk, men oppløste samboerskap sto for 30% av de 20 500 meklingssakene som ble avsluttet ved familievernkontorene eller hos eksterne meklere i 2010.

Hvordan påvirker dette barna? Skilsmisse eller separasjon kan være en tøff tid for barna som er involvert. Mange barn kan oppleve en følelse av tap, sorg og usikkerhet. Det kan være vanskelig for dem å forstå hva som skjer, og de kan bli påvirket av foreldrenes konflikter og uenigheter. Forskning viser at barn som opplever foreldrenes skilsmisse eller separasjon kan ha høyere risiko for blant annet depresjon, angst og atferdsproblemer.

Hva kan du gjøre for å hjelpe? Det er viktig å støtte og hjelpe barna som er involvert i en skilsmisse eller separasjon. Å være en lyttende og støttende voksen kan gjøre en stor forskjell for barnets trivsel. Du kan hjelpe ved å være til stede for barnet, lytte til deres bekymringer og være en trygg person de kan snakke med. Det kan også være lurt å gi barnet informasjon som er tilpasset deres alder og modningsnivå. Det kan være nyttig å kontakte en profesjonell som kan gi råd og veiledning om hvordan du kan hjelpe barnet.