konflikthåndtering

To versjoner, en sannhet? Foreldrekonflikter og barnerett i Norge

av

Vi har alle hørt ordtaket, «Det er to sider av hver sak». Dette blir særlig tydelig når to foreldre, som er parter i en sak etter barnevernsloven i Norge, fremstiller svært forskjellige versjoner av samme hendelse. Det er naturlig å stille spørsmålet: Er en av partene i ferd med å lyve? Eller er det rett og slett forskjellige oppfatninger, formet av individuelle perspektiver og erfaringer?

Påstand: Det er løgn En side av argumentet er at når to foreldre presenterer helt forskjellige historier, må en av dem nødvendigvis lyve. Hvis det er en objektiv sannhet, kan kun en versjon av hendelsen være korrekt. Det kan være at en av partene overdriver, fordreier eller til og med oppdikter hendelser for å styrke sin egen sak. Dessverre er det ikke uvanlig i rettssaker, spesielt når det er høye innsatser, som det ofte er i barnevernssaker.

Motargument: Det er subjektive oppfatninger På den annen side kan det være at begge parter er oppriktige i sin fremstilling, men at deres oppfatning av hendelsene er farget av deres egne opplevelser, følelser og perspektiver. Det er kjent at mennesker har en tendens til å huske og fortolke hendelser på en måte som bekrefter deres egne fordommer og overbevisninger. Dette kalles bekreftelsesbias, og det kan føre til at to personer har helt forskjellige oppfatninger av samme hendelse, uten at noen av dem nødvendigvis lyver.

Veien fremover Uavhengig av hvorvidt det er løgn eller subjektive oppfatninger, er det essensielt at rettssystemet håndterer slike konflikter på en rettferdig og omtenksom måte. Det er viktig at begge parters versjoner blir hørt og undersøkt nøye. Vitner og bevis skal vurderes nøye, og saksbehandlere og dommere må være åpne for muligheten av at sannheten kan ligge et sted i mellom de to versjonene.

Det er også verdt å påpeke at løgn eller ikke, det er barnet som ofte betaler den høyeste prisen i slike konflikter. Derfor er det av største viktighet at fokuset forblir på barnets beste, og at eventuelle konflikter mellom foreldrene håndteres på en måte som minimerer skaden for barnet.

Barnesakkyndig kommisjon

av
Barnesakkyndig kommisjon

Barneloven § 61 c fastslår at en barnesakkyndig kommisjon skal vurdere kvaliteten på utredninger fra sakkyndige som er oppnevnt av retten etter § 61 første stykket nr. 3 og utredninger fra sakkyndige som en part har engasjert. Hensikten med denne kommisjonen er å sikre kvaliteten på de sakkyndige utredningene som presenteres for retten.

Når en sakkyndig blir oppnevnt av retten etter § 61 første stykket nr. 3 eller engasjert av en av partene i saken, må utredningen sendes til kommisjonen for vurdering. Kommisjonen skal deretter sende sin vurdering til både retten og den sakkyndige.

Retten kan kun legge til grunn en sakkyndig utredning som har blitt vurdert av kommisjonen etter § 61 c. Dette sikrer at utredningene er av høy kvalitet og gir en god og nøyaktig vurdering av saken.

Departementet er ansvarlig for å oppnevne medlemmene i kommisjonen og kan gi forskrift om hvordan kommisjonen skal være organisert, hva slags oppgaver den skal ha, og hvordan sakene skal behandles. Dette sikrer en ensartet og god behandling av sakene som blir presentert for kommisjonen.

Det er viktig å huske på at barneloven er til for å sikre barns beste interesse i saker som omhandler dem. Barnesakkyndig kommisjon er en viktig del av denne prosessen, da den sikrer at de sakkyndige utredningene er av høy kvalitet og gir en god og nøyaktig vurdering av saken. Dette bidrar til at retten kan fatte riktige beslutninger for barnets beste.

Samvær når samværsforelderen er ilagt et kontaktforbud/besøksforbud

av
Samvær når samværsforelderen er ilagt et kontaktforbud/besøksforbud advokat barnefordeling

Barneloven § 43 b regulerer situasjoner der noen har fått forbud mot å ha kontakt med et barn i henhold til straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a. Bestemmelsen innebærer at personen ikke kan ha samvær med barnet etter avtale eller avgjørelse, med mindre forbudet gir unntak for dette. Det kan heller ikke inngås en avtale om samvær når det foreligger et kontaktforbud eller besøksforbud.

Forbudet gjelder også i situasjoner der besøksforbudet eller kontaktforbudet bare gjelder for barnet, eller både forelder og barnet. Personer som får et slikt forbud, uansett om de er foreldre eller andre med samværsrett, kan ikke gjøre gjeldende rett til samvær med barnet selv om dette er fastsatt av domstolen eller avtalt mellom partene i henhold til reglene i barneloven.

Det følger av barneloven § 65 at det ikke skal fastsettes tvangsbot dersom oppfyllelsen av samværsretten er umulig, for eksempel hvis det er en risiko for at barnet vil utsettes for vold eller annen skade. Dette vil være relevant i saker der det foreligger et kontaktforbud eller besøksforbud.

Foreldre kan heller ikke inngå avtale om samvær når det foreligger et kontaktforbud eller besøksforbud. Hvis foreldre allerede har fått fastsatt samvær etter barnevernloven, vil kontaktforbud eller besøksforbud bety at «noe annet er bestemt» i henhold til barnevernloven § 4-19, siden samvær ikke kan gjennomføres etter barneloven. Hvis det allerede er fastsatt samvær, vil kontaktforbud og besøksforbud bety at dette samværet ikke kan gjennomføres, med mindre det er fastsatt i forbudet at samvær skal være tillatt.

Unntak fra forbudet kan gjøres dersom det er fastsatt i lov eller avgjørelse. I slike tilfeller må det klart fremgå på hvilken måte samværet kan begrenses, og avgjørelsen må inneholde detaljerte retningslinjer om hva begrensningene går ut på og hvordan de skal praktiseres.

Barneloven § 43 b sikrer at barnets interesser og velferd alltid kommer først. Lovbestemmelsen klargjør gjeldende rett og sikrer at det ikke kan inngås avtaler som bryter med kontaktforbud eller besøksforbud. Forbudet er viktig for å beskytte barnet mot eventuelle skader eller farer som kan oppstå når noen med kontaktforbud eller besøksforbud har samvær med barnet.