Barneloven §49 har som mål å sikre at advokater i barnefordelingssaker legger til rette for konfliktdemping og bidrar til avtaleløsninger mellom foreldrene, med barnets beste som overordnet norm. Likevel har det i enkelte miljøer spredt seg en oppfatning om at bestemmelsen gir advokater en plikt til å sensurere egne klienters meninger dersom de anses som urimelige eller konfliktskapende. Denne tolkningen risikerer å misforstå både lovens ordlyd og intensjon og kan føre til en feilaktig oppfatning av advokatens rolle i slike saker.
Det er viktig å understreke at §49 krever at advokater vurderer muligheten for avtaleløsninger og informerer om mekling, men den pålegger ikke advokaten å overprøve eller moderere klientens ønsker. Tvert imot skal advokaten bistå klienten innenfor rammen av deres rettigheter og interesser, samtidig som barnets beste forblir et sentralt hensyn. Dette innebærer at advokaten ikke kan presse klienten til å akseptere en løsning de ikke ønsker, selv om enighet mellom foreldrene ofte er å foretrekke for å redusere konfliktnivået.
Misforståelsen om at advokater skal opptre som en slags moralsk veileder overfor sine klienter kan undergrave klientens autonomi og rettssikkerhet. Advokatens primære oppgave er å gi faglig råd, informere om fordeler og ulemper ved ulike alternativer og representere klientens interesser på en profesjonell måte. Når advokater presses til å fokusere ensidig på konfliktdemping, kan det føre til at foreldrenes rett til å fremme egne synspunkter blir begrenset, og i noen tilfeller kan det hindre nødvendig juridisk avklaring gjennom retten.
Selv om konfliktdemping er et viktig mål, må det anerkjennes at enkelte saker ikke egner seg for forlik. I situasjoner der det er alvorlige bekymringer for barnets sikkerhet eller hvor samarbeidsproblemer er uoverstigelige, kan en rettslig prosess være den eneste løsningen. En tolkning av §49 som legger for stort press på advokater til å fremme forlik kan dermed virke mot sin hensikt og i verste fall gå på bekostning av barnets beste.
For å sikre en riktig forståelse av barneloven §49, må vi huske at bestemmelsen balanserer to viktige hensyn: å fremme forsoning der det er mulig, og samtidig respektere foreldrenes rettigheter og advokatens plikt til å representere klienten. Advokaten skal informere og tilrettelegge for avtaleløsninger, men ikke opptre som en dommer over hva som er rimelig eller urimelig i klientens krav. Dette er avgjørende for å opprettholde tilliten til advokatrollen og sikre at loven tolkes i tråd med sin faktiske intensjon.