Beskyttet og støttet tilsyn ved samvær: Regulering og formål

domstolens adgang, offentlig oppnevnt tilsynsperson, samvær mellom barn og forelder, barneloven § 43 a, beskyttet tilsyn, støttet tilsyn, barnets behov, konkret vurdering, barnets beste, tilsynsformer, beskyttet samvær, foreldretvister, barneloven § 48, deltakelse, barnets mening, samværsavtale, kommunal barneverntjeneste, Bufetat, oppnevnende myndighet, politiattest, forsvarlig iverksetting, formkrav, rettsforlik, rettskraftsvirkninger, politiregisterloven § 39, oppfølging, effektiv iverksetting, begrunnelse, kostnadsdekning

Domstolens adgang til å pålegge det offentlige å oppnevne en tilsynsperson ved samvær mellom barn og forelder som ikke bor sammen, reguleres i barneloven § 43 a.

I barneloven § 43 a første ledd er det et nytt vilkår om at “barnet sine behov” må være oppfylt for at domstolen kan pålegge det offentlige. Dette vilkåret gjelder for begge former for tilsyn, både beskyttet og støttet tilsyn. Domstolen må vurdere om tilsyn er egnet for å oppnå formålet, enten det er beskyttelse eller støtte, og sikre at barnets spesifikke behov blir vurdert. Barnets subjektive opplevelse av situasjonen skal være utgangspunktet. Vilkåret om barnets beste i barneloven § 48 gjelder fortsatt som et selvstendig vilkår.

Vilkåret “særlege høve” må også være oppfylt for at bestemmelsen skal anvendes. Begge vilkårene i § 43 a må være oppfylt samtidig.

Det er to hovedformer for tilsyn: beskyttet tilsyn og støttet tilsyn. Beskyttet tilsyn er den mest omfattende formen og innebærer kontinuerlig overvåkning av barnet og forelder under samværet. Denne formen benyttes i tilfeller der forelderen har hatt problemer knyttet til vold, rus eller psykiske lidelser, men der samvær likevel er til barnets beste. Beskyttet tilsyn benyttes ikke ved risiko for barnebortføring. Støttet tilsyn har som formål å gi støtte og veiledning under samværet. Denne formen benyttes i saker med høy konfliktnivå mellom foreldrene eller ved kontaktetablering der barnet og forelderen er ukjente for hverandre. Støttet tilsyn er mindre omfattende og kan tilpasses mer fleksible løsninger.

Formål og tilsynsformer som ikke omfattes av ordningen med tilsyn under samvær av offentlig oppnevnt tilsynsperson er klargjort. Dette følger gjeldende rett.

Domstolen har kompetanse til å fastsette tilsynsformen og nødvendige bestemmelser for samvær, inkludert antall timer og varighet. Domstolen kan også fastsette tid og sted i samråd med oppnevnende myndighet. Departementet mener det bør være domstolen som avgjør behovet for transport av barnet i forbindelse med samvær med tilsyn.

Kommunal barneverntjeneste har ansvar for å oppnevne tilsynsperson og følge opp saken ved pålegg om beskyttet tilsyn. Bufetat har ansvar ved støttet tilsyn. Oppnevnende myndighet må sikre at kravene til politiattest er oppfylt. Barneverntjenesten/Buf

etat må også inngå avtale med tilsynspersonen og vurdere behovet for tolk.

Domstolen skal innhente uttalelse fra myndigheten som utpekes i tråd med § 43 a før pålegg eventuelt gis. Formkrav til pålegg er fastsatt, og pålegg kan gis i dom, foreløpig avgjørelse eller rettsforlik. Ved pålegg i rettsforlik må domstolen redegjøre for formålet med tilsynet og barnets behov.

Det offentlige dekker kostnadene ved pålegg etter § 43 a. Det er krav om politiattest for tilsynsperson for å hindre overgrep mot barn.

Bidrag fastsatt 1 år tilbake i tid

Bidrag fastsatt 1 år tilbake i tid

§ 72 første punktum i barneloven gir NAV muligheten til å fastsette barnebidrag inntil ett år tilbake i tid, uten at det kreves at søkeren har en særlig grunn for å søke sent. I vurderingen av hvor langt tilbake i tid bidraget skal fastsettes, skal NAV legge vekt på ulike momenter, inkludert om den bidragspliktige allerede har oppfylt forsørgerplikten, reelle hensyn knyttet til den bidragspliktiges økonomi, barnets forsørgelse, forholdet mellom foreldrenes økonomiske interesser og hvorfor kravet ikke er fremmet tidligere. NOU 1977:35 viser til at det er viktig å være varsom med å pålegge bidrag med tilbakevirkende kraft.

Når partene er enige om at bidraget skal fastsettes tilbake i tid, er det vanligvis uproblematisk å imøtekomme deres ønske, uavhengig av om den bidragspliktige har forsørget barnet helt eller delvis i den aktuelle perioden. Hvis partene endrer mening mens saken pågår og ikke lenger er enige om virkningstidspunkt, skal NAV vurdere saken i samsvar med gjeldende retningslinjer.

Hvis den bidragspliktige ikke har bidratt til forsørgelse av barnet, er det ofte rimelig å fastsette bidrag med virkning tilbake i tid. Dette gjelder også hvis den bidragspliktige har dekket deler av barnets underhold, men ikke har oppfylt sin forsørgerplikt fullt ut i perioden. NAV må derfor foreta en konkret vurdering av forholdene i saken, inkludert om den bidragspliktige har betalt penger direkte til bidragsmottakeren.

Det er imidlertid viktig å være varsom med å pålegge bidrag med tilbakevirkende kraft, og NAV skal vurdere alle relevante faktorer før de fastsetter bidragets virkningstidspunkt. Hvis den bidragspliktige bevisst har unndratt seg bidragsplikten, kan det være rimelig å fastsette bidraget med tilbakevirkende kraft. Dette gjelder særlig hvis den bidragspliktige har trenert farskapssaken, gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger om sin økonomi, eller opptrådt truende overfor bidragsmottakeren.

Habilitet i sakkyndig arbeid – viktig for tilliten til rettsprosessen

Habilitet i sakkyndig arbeid – viktig for tilliten til rettsprosessen

Når en sak skal avgjøres av domstolen, kan det være nødvendig å oppnevne en sakkyndig for å gi faglige vurderinger. Imidlertid er det viktig å være oppmerksom på habilitetsspørsmål i forbindelse med oppnevningen av en sakkyndig. Habilitet er en forutsetning for at tilliten til rettsprosessen skal opprettholdes.

Ifølge tvisteloven § 25-3 tredje ledd skal ikke en inhabil person oppnevnes som sakkyndig i en sak. Dette innebærer blant annet at en person som ville vært inhabil som dommer i saken heller ikke kan oppnevnes som sakkyndig.

Domstolloven har også bestemmelser om habilitet som gjelder for sakkyndige, og den sakkyndige kan være inhabil hvis vedkommende har en tilknytning til saken eller en av partene som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. Det kan for eksempel være hvis den sakkyndige har handlet på vegne av en part i en annen sammenheng tilknyttet saken.

I tillegg til de spesifikke habilitetsbestemmelsene, gir domstolloven § 108 en generell regel om inhabilitet når det foreligger andre særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. Dette innebærer at en sakkyndigs habilitet også må vurderes ut ifra om det foreligger slike særegne omstendigheter.

Selv om en sakkyndig har vært involvert i saken i en lavere instans, kan vedkommende fortsatt oppnevnes i ankeinstansen. Dette kan være hensiktsmessig fordi den sakkyndige allerede kjenner saken og ikke er helt fremmed for foreldrene og barnet. Imidlertid må det vurderes konkret av domstolen om den tidligere involveringen gjør at den sakkyndige må regnes som inhabil.

Habilitet er en viktig faktor for å opprettholde tilliten til rettsprosessen og rettssikkerheten. Det er derfor avgjørende at både dommere og sakkyndige er bevisste på habilitetsbestemmelsene og unngår å opptre på en måte som kan svekke tilliten til deres uhildethet.