FNs barnekonvensjon artikkel 11

FNs barnekonvensjon, internasjonal avtale, barns rettigheter, beskyttelse, FNs generalforsamling, ratifisert, Norge, 54 artikler, barns rett til liv, utvikling, beskyttelse, vold, misbruk, utnyttelse, artikkel 11, frihet fra ulovlig frihetsberøvelse, arrestasjon, fengsling, utvisning, utlevering, utskillelse fra foreldrene, rettferdig behandling, advokat, retten til å anke, umiddelbar og regelmessig kontakt med foreldrene, familien, medisinsk behandling, helse, utdanning, kultur, religion, fritid, diskriminering, urfolksbarn, flyktningbarn, asylsøkerbarn

I dette blogginnlegget vil vi fokusere på artikkel 11 i FNs barnekonvensjon, som omhandler beskyttelse mot ulovlig bortføring og tilbakeføring av barn til hjemlandet. Artikkel 11 fastslår at statene som har ratifisert barnekonvensjonen, skal samarbeide for å hindre ulovlig bortføring av barn og for å sikre at slike barn blir raskt tilbakeført til sitt hjemland.

Artikkel 11 lyder som følger: “Statene skal treffe tiltak for å hindre ulovlig og utilsiktet bortføring eller tilbakeføring av barn til et annet land. For dette formål skal statene, i den grad det er mulig, samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer for å sikre gjenforening av barnet med hans eller hennes familie.”

Artikkel 11 understreker at bortføring av et barn til et annet land uten samtykke fra begge foreldrene, eller uten domstolens tillatelse, er ulovlig og kan ha alvorlige konsekvenser for både barnet og familien. Bortføring kan føre til en langvarig og smertefull juridisk prosess, som kan ta mange år før barnet blir gjenforent med sin familie.

Artikkel 11 gir også retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Ifølge artikkelen skal statene samarbeide for å sikre at barnet blir raskt og trygt tilbakeført til sin familie og sitt hjemland, og at prosessen med tilbakeføring skjer på en human og respektfull måte som tar hensyn til barnets beste.

Konvensjonen pålegger også statene å samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer som kan bidra til å hindre bortføring av barn. Dette kan inkludere tiltak som økt grensekontroll og samarbeid mellom politimyndigheter og rettsvesen i ulike land.

I Norge har artikkel 11 blitt implementert i barnebortføringsloven, som gir retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Loven fastslår at barnets beste skal være det avgjørende hensynet i slike saker, og at barnet skal gis anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse om tilbakeføring.

Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, som for eksempel fosterhjem eller institusjoner. Konvensjonen slår fast at barn som befinner seg i en slik situasjon, skal ha krav på spesiell beskyttelse og bistand fra myndighetene for å sikre at barnets beste ivaretas.

Det er flere grunner til at barn kan bli plassert i alternativ omsorg. Noen barn opplever vold og overgrep i hjemmet, og må derfor beskyttes mot videre skade. Andre barn kan bli plassert på grunn av omsorgssvikt eller fordi foreldrene ikke er i stand til å ivareta barnets behov på en tilfredsstillende måte. Uansett årsak til plasseringen, har barnet krav på beskyttelse og omsorg som ivaretar deres beste interesser.

Artikkel 20 fastslår at barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, har rett til regelmessig vurdering av sin situasjon. Dette innebærer at myndighetene har en plikt til å følge opp situasjonen til barnet, og sørge for at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. Barnet skal også ha rett til å uttale seg i saken og få informasjon om sin situasjon.

Videre fastslår artikkelen at barn som er plassert i alternativ omsorg, har rett til å opprettholde kontakt med sine foreldre og slektninger, med mindre dette er i strid med barnets beste. Dette er en viktig rettighet, da det å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre og familie kan være avgjørende for barnets utvikling og identitet.

Det er også viktig å understreke at artikkel 20 slår fast at alternativ omsorg skal være midlertidig og så kortvarig som mulig. Målet er å gjenforene barnet med sin familie så snart det er trygt og forsvarlig, eller å finne en annen form for varig omsorg dersom dette ikke er mulig. Dette er en viktig rettighet som sikrer at barnet ikke blir fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg unødvendig lenge.

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon understreker dermed betydningen av å ivareta barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg. Det er en viktig rettighet som gir barnet krav på spesiell beskyttelse og omsorg fra myndighetene, og som sikrer at barnets beste blir ivaretatt. Det er viktig at myndighetene følger opp situasjonen til disse barna og sørger for at deres rettigheter blir ivaretatt, slik at de kan få en trygg og god oppvekst.

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Barns rettigheter er et sentralt tema i samfunnet vårt, og med alderen kommer det også flere rettigheter og ansvar. Når et barn i Norge fyller 12 år, blir de betraktet som i stand til å forstå konsekvensene av sine egne handlinger og valg. Dette betyr også at de får flere rettigheter i henhold til lovgivningen.

En av de viktigste rettighetene barn har når de når denne alderen, er retten til å bli hørt og delta i beslutningsprosesser som angår dem selv. Dette inkluderer for eksempel retten til å uttale seg i saker om foreldreansvar, samvær og omsorg. Barnets mening skal også bli vektlagt i barnevernssaker og saker om adopsjon.

En annen viktig rettighet som barn har når de fyller 12 år, er retten til å samtykke til helsehjelp. Dette betyr at de selv kan bestemme om de vil gjennomføre en medisinsk undersøkelse eller behandling, så lenge de er i stand til å forstå konsekvensene av sine valg. Dersom barnet ikke er i stand til å ta beslutninger på egen hånd, vil foreldre eller andre foresatte ta disse avgjørelsene på vegne av barnet.

I tillegg har barn som fyller 12 år også rett til å bli informert om saker som gjelder dem selv. Dette kan være i form av informasjon om rettigheter og plikter, eller om saker som gjelder deres helse, utdanning eller personlige situasjon. Det er viktig at informasjonen er tilpasset barnets alder og forståelsesevne.

Barn har også rett til å ha privatliv og beskyttelse mot overvåking og inngrep i sitt personlige liv. Dette betyr at det er begrensninger på hva foreldre, skole eller andre kan gjøre når det gjelder å overvåke barna deres. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg fritt og til å ha egne meninger og oppfatninger.

Det er viktig å merke seg at lovgivningen rundt barns rettigheter er omfattende og kan variere avhengig av situasjonen og alderen til barnet. Det er derfor viktig å ha en god forståelse av barns rettigheter og plikter, og sørge for at disse blir ivaretatt på en god måte.

Til slutt vil jeg påpeke at selv om barn har flere rettigheter når de fyller 12 år, er det fortsatt viktig at voksne tar ansvar og gir veiledning og støtte til barna. Det er også viktig å skape en trygg og inkluderende atmosfære der barn kan uttrykke seg fritt og være seg selv. Ved å ivareta barns rettigheter og behov, kan vi bidra til å skape en bedre fremtid for kommende generasjoner.