Skal det være “særlige grunner” for å dømme delt fast bosted?

Hva er delt fast bosted? Hvorfor endres barneloven? Hva er barnets beste? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnet? Hvordan bestemmer retten om fast bosted? Hva er foreldreansvar? Hva sier loven om samværsordninger? Hvordan håndteres konfliktnivået mellom foreldre i retten? Hvilke faktorer påvirker avgjørelsen om bostedsløsning? Hvilke endringer skjer i familieloven? Hvordan blir barnets behov vurdert i retten? Hvilken rolle spiller foreldre i barnets liv? Hvordan sikres likestilling mellom foreldre? Hvilken betydning har rettsvesenet i barnefordelingssaker? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnets trivsel? Hva er formålet med barneoppdragelse i juridisk kontekst? Hvordan fungerer familievern i saker om barnelov? Hva er de vanligste spørsmålene om foreldresamarbeid i retten? Hva er juridisk rådgivning i saker om barnefordeling? Hvordan påvirker rettspraksis beslutninger om barnets fremtid? Hvilke rettigheter har barn i juridiske saker? Hvordan påvirker endringer i lovgivning barnefordelingssaker? Hva er de juridiske aspektene ved adopsjon? Hvordan ivaretas barns rettigheter i barnevernssaker? Hvordan påvirker juridiske endringer familiedynamikken? Hva er de vanligste spørsmålene om barnefordeling i rettsvesenet? Hva er de vanligste utfordringene med foreldresamarbeid? Hvilken rolle spiller barnas trivsel i rettslige avgjørelser? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnas oppvekst? Hva er de typiske spørsmålene som stilles i juridiske rådgivningssamtaler? Hvilke faktorer påvirker rettslige avgjørelser om barnas fremtid? Hvordan påvirker juridiske endringer adopsjonsprosessen? Hvordan sikrer rettsvesenet barns rettigheter i barnefordelingssaker? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnas psykiske helse? Hvilke utfordringer møter familievern i saker om barnelov? Hvordan bidrar juridisk rådgivning til å løse foreldrekonflikter? Hvilke rettigheter har barn i saker om foreldreansvar? Hvordan påvirker samarbeidsproblemer mellom foreldre barnas trivsel? Hvilke juridiske aspekter bør tas i betraktning i barnefordelingssaker? Hvordan håndteres konfliktnivået mellom foreldre under rettssaker om barnelov? Hvordan sikres barnas beste i rettslige avgjørelser om bostedsløsninger? Hvilken rolle spiller foreldrene i å sikre barnas trivsel? Hvordan påvirker konfliktnivået mellom foreldre rettslige avgjørelser? Hvordan påvirker juridiske endringer samarbeidet mellom foreldre? Hvordan ivaretas barns rettigheter i barnefordelingssaker? Hvordan påvirker konfliktnivået mellom foreldre barnas utvikling? Hvordan sikres barnas trivsel i rettslige avgjørelser om bostedsløsninger? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnas livskvalitet? Hvilke juridiske aspekter er viktigst i saker om barnelov? Hvordan påvirker endringer i lovgivningen rettssystemet? Hvordan ivaretas barnas interesser i rettslige avgjørelser om foreldreansvar? Hvordan påvirker foreldrekonflikter barnas fremtid? Hvordan sikres barnas beste i rettslige avgjørelser om delt fast bosted?

Barneloven står foran en potensiell endring, en som kan få betydelige konsekvenser for foreldre og deres barn. I NOU 2020:14 har utvalgets flertall, bestående av Ansar, Andersland, Emberland, Lommerud og utvalgsleder Frantzen, foreslått en vesentlig justering i lovens når det gjelder delt fast bosted. I dagens lov kreves det særlige grunner for at retten kan bestemme delt fast bosted når foreldrene ikke er enige. Men flertallet argumenterer for at retten bør ha frihet til å avgjøre dette uten slike strenge krav.

Det primære fokuset bør være på barnets beste. Derfor bør avgjørelsen om fast bosted og eventuell deling av dette bostedet treffes etter en grundig vurdering av barnets behov og situasjon. Det er en økende trend med avtaler om delt fast bosted blant foreldre i Norge, og dette indikerer behovet for en justering i loven.

Undersøkelser om effektene av delt fast bosted og ulike samværsordninger gir ikke klare svar, men antyder at delt fast bosted kan være mer hensiktsmessig i visse tilfeller. For eksempel kan det være mindre egnet for helt små barn eller hvis det medfører lange reiser som hindrer kontakt med venner og nærmiljø.

Selv om høyt konfliktnivå mellom foreldrene kan tale mot delt fast bosted, bør ikke loven diktere hvilken bostedsløsning retten skal velge. Dette og andre relevante faktorer må vurderes individuelt med tanke på barnets beste.

Det er også viktig å merke seg at det ikke er nødvendig å oppstille særlige grunner for å bestemme en omfattende samværsordning, hvor barnet bor like mye hos begge foreldrene. Dette bør retten kunne avgjøre basert på barnets beste og ikke ha ytterligere hindringer.

Flertallet argumenterer videre for at foreslåtte endringer i foreldreansvaret, spesielt når det gjelder beslutninger om flytting innenlands, kan ytterligere underbygge behovet for å fjerne kravet om særlige grunner for delt fast bosted.

Uenighet mellom foreldrene om fast bosted kan ofte komme av hvilken forelder som har rett til å bestemme viktige spørsmål i barnets dagligliv. Men flertallet ser ikke behovet for særlige grunner for delt fast bosted, da barnets beste best ivaretas når slike beslutninger tas uten unødvendige hindringer.

Samlet sett mener flertallet at barnets beste tjenes best når det ikke oppstilles krav om særlige grunner for en bestemt bostedsløsning, som delt fast bosted. Dette sikrer også formålet med å fremme likestilling av foreldre som omsorgspersoner og forsørgere, slik det er understreket i mandatet.

Kilde: nou-2020-14

Regulering av farskap i Sverige

farskap i Sverige, farskapsregler, föräldrabalken, pater est-regel, moderne farskap, familierett, assistert befruktning, kjønnstilhørighet, foreldreskap, svensk lovgivning, samlivsformer, juridisk farskap, endret kjønn, likestilling, moderne familiedynamikk, barnelov, familielov, rettigheter for foreldre, familielovgivning, juridiske definisjoner, familierettigheter, rettigheter for samboere, juridiske prinsipper, farskapspresumsjon, samfunnsendringer, juridisk rådgivning, juridiske nyheter, farskap ved inseminasjon, juridiske endringer, rettssaker om farskap

Farskap er et juridisk konsept som har blitt regulert i Sverige gjennom den svenske föräldrabalken. Disse lovene har gjennomgått betydelige endringer for å tilpasse seg samfunnets utvikling og moderne familiedynamikk. I dette blogginnlegget skal vi utforske hvordan farskap er definert og regulert i Sverige, med spesiell vekt på pater est-regelen og endringer i lovgivningen.

Pater est-regelen og ekteskapets betydning

Farskapet til et barn blir i utgangspunktet fastsatt ved hjelp av pater est-regelen, som er nedfelt i föräldrabalken § 1 i kapittel 1. Ifølge denne regelen anses ektemannen til barnets mor som barnets far når barnet blir født. Dette prinsippet gjelder selv om ektemannen ikke er den biologiske faren til barnet. Det er basert på en formodning om at ektemannen er den biologiske faren, og loven gir derfor automatisk ham farskapet.

Regelen gjelder også i tilfeller der moren er enke, og barnet blir født etter mannens død, forutsatt at det er en rimelig mulighet for at barnet ble unnfanget før mannens bortgang. Imidlertid er det viktige unntak og presiseringer i föräldrabalken § 2. Denne bestemmelsen fastslår at retten kan erklære at ektemannen ikke er barnets far i visse situasjoner. Dette inkluderer tilfeller der ektefellene har vært separert, og det er usannsynlig at de har hatt samleie på det tidspunktet barnet ble unnfanget.

Farskap når moren ikke er gift

Når moren ikke er gift på fødselstidspunktet, blir farskapet fastsatt gjennom bekreftelse eller dom, som fastsatt i föräldrabalken § 3. Bekreftelsen må være skriftlig og bevitnet av to personer, og både barnets mor og socialnämnden må godkjenne bekreftelsen. Dette gir muligheten for å fastsette farskapet før barnet blir født.

I SOU 2018: 68, et svensk regjeringsutvalgsforslag, blir det foreslått å innføre en presumsjon for farskap og morskap for gifte foreldre når en eller begge har endret kjønnstilhørighet. Dette er et eksempel på hvordan lovgivningen hele tiden tilpasses samfunnets endringer og behov.

Farskap ved assistert befruktning

Ved assistert befruktning, som inkluderer inseminasjon eller befruktning utenfor kroppen, anses morens mannlige ektefelle eller samboer som barnets far, forutsatt at han har samtykket til behandlingen i henhold til föräldrabalken § 8. Det må også være sannsynlig at barnet ble unnfanget gjennom denne behandlingen.

Tilsvarende regler gjelder også for morens kvinnelige ektefelle, registrerte partner eller samboer i henhold til föräldrabalken § 9.

Farskap ved endret kjønnstilhørighet

Sverige har også spesifikke regler for farskap når det gjelder personer som har endret kjønnstilhørighet. Ifølge föräldrabalken § 11, hvis en mann føder et barn, skal han anses som far til barnet.

Sammendrag av Sveriges farskapsregler viser at lovgivningen kontinuerlig utvikler seg for å adressere moderne familiedynamikk og behovene til ulike typer familier. Pater est-regelen og reglene rundt assistert befruktning og kjønnstilhørighet er eksempler på hvordan Sverige tilpasser sin lovgivning for å sikre rettferdighet og likestilling i spørsmål om farskap.

Hva var bakgrunnen for Stortingets vedtak om den nye barneloven i 1981?

barnelov, barns rettigheter, foreldreansvar, farskap, samværsrett, underholdsplikt, barneombud, norsk lov, 1981, Stortinget, foreldre, likestilling, juridisk, rettssystem, familierett, lovgivning, sivilstatus, barn utenfor ekteskap, barn født i ekteskap, NOU 1977: 35, utvalgsrapport, rettssak, juridisk historie, barnelovutvalget, barnerettigheter, lovforslag, aldersgrense for medvirkning, selvbestemmelse, foreldreansvar sammen, fylkesmannen, juridisk reform

I 1981 vedtok Stortinget en ny felles barnelov som gjaldt alle barn, både barn født i ekteskap og utenfor ekteskap. Denne loven, datert 8. april 1981 og nummerert som nr. 7, avløste tidligere lover fra 1956 som regulerte rettighetene til barn født i og utenfor ekteskapet, samt tre mindre lover. Hovedformålet med den nye barneloven var da å etablere like regler om rettsforholdet mellom barn og foreldre, uavhengig av om foreldrene var gift eller ikke.

I forkant av vedtaket jobbet et utvalg fra mars 1975 til september 1977 med utredningen som skulle danne grunnlaget for den nye loven. Denne utredningen, kjent som NOU 1977: 35, inneholdt grundige overveielser og konklusjoner som utvalget oppsummerte i fem hovedpunkter:

  1. Like regler for barn født i og utenfor ekteskap: Utvalget la vekt på å skape en lov som skulle gjelde for alle barn, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Målet var å oppnå likhet i rettsforholdet mellom barn og foreldre.
  2. Fastsettelse av farskap: Utvalget foreslo at farskap skulle fastsettes enten ved erkjennelse eller ved dom, uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status. Dette skulle erstatte tidligere praksis der morens ektemann automatisk ble ansett som far.
  3. Rett til å være til stede ved fødselen: Utvalget foreslo en lovfestet rett for faren til å være til stede ved fødselen, med mindre det var medisinske grunner eller motstand fra mor. Dette skulle styrke farens rolle i barnets liv.
  4. Beskyttelse av morens rettigheter: Utvalget ønsket å begrense spørsmål om partenes seksuelle forhold til tidsrommet da graviditeten mest sannsynlig oppsto. De foreslo også muligheten for å avslutte saken uten hovedforhandling når farskapet ikke kunne fastslås.
  5. Foreldreansvar: Utvalget brukte begrepet “foreldreansvar” i stedet for “foreldremakt” eller “foreldremyndighet.” De ønsket å gi barn større selvbestemmelsesrett og medbestemmelsesrett over tid. Foreldreansvaret skulle vare til barnet fylte 18 år, og barn skulle få mer innflytelse over personlige beslutninger etter hvert som de ble eldre.

Utvalget foreslo også at foreldre skulle ha felles foreldreansvar når de levde sammen, ikke bare når de var gift. Selv om foreldrene skilte lag, skulle utgangspunktet være felles foreldreansvar, men en av foreldrene kunne søke om å få det alene. Hvis foreldrene ikke bodde sammen ved barnets fødsel, skulle moren normalt ha foreldreansvaret, men andre ordninger kunne avtales eller fastsettes av domstol eller fylkesmann.

Videre foreslo utvalget at samværsrett med den av foreldrene som barnet ikke bodde hos, skulle fastsettes uavhengig av foreldrenes sivilstatus.

Når det kom til underholdsplikt, foreslo utvalget få endringer, men de ønsket at bidrag som hovedregel skulle fastsettes av fylkesmannen.

Til slutt foreslo utvalget opprettelsen av et eget organ, et barneombud, som skulle fremme barns interesser og tilsyn med lovgivning og planlegging som berørte barn. Dette skulle bidra til å sikre gode oppvekstvilkår for barn.

Regjeringen fulgte i stor grad utvalgets forslag i sitt lovforslag, men med noen unntak. Stortinget vedtok til slutt lovforslaget med noen endringer, blant annet når det gjaldt aldersgrensen for barns medvirkning. Dette skulle knyttes til barnets utvikling og modning, med tanke på å gi barn muligheten til å bli hørt fra en tidlig alder.

Dette vedtaket av den nye barneloven i 1981 markerte en viktig milepæl i norsk lovgivning og bidro til å styrke barns rettigheter og likestilling i forhold til foreldrene, uavhengig av ekteskapelig status.

Rettslige perspektiver på morskap og farskap: Nordiske betraktninger

morskap, farskap, fødselsbasert morskap, nordiske lover, kjønnsnøytralitet, foreldreskap, nordiske rettssystemer, lovendringer, moderskapslov, transpersoner, likestilling, juridisk kjønnsskifte, rettslig mor, rettslig far, nordisk familierett, foreldreansvar, rettslige endringer, kjønnsidentitet, foreldrestatus, nordiske samfunn, rettigheter for transpersoner, nordiske juridiske perspektiver, rettslige normer, familierett, nordisk rettspraksis, kjønnsdiskriminering, rettslig likestilling, kjønnsrettigheter, nordiske rettssaker, rettslig utvikling

Er den som føder barnet alltid dets rettslige mor? Dette spørsmålet har vært gjenstand for juridisk tolkning og utvikling i de nordiske landene, og det har ulike implikasjoner for foreldreskap. I dette blogginnlegget skal vi utforske historien bak prinsippet om fødselsbasert morskap og de seneste endringene i svensk lov som reiser spørsmål om kjønnsnøytralitet i foreldreskap.

I alle de nordiske landene har det tradisjonelt vært fastslått i retten at den som føder barnet, automatisk blir anerkjent som dets rettslige mor. Denne praksisen var så fundamentalt forankret i samfunnet at det ikke engang fantes lovregler om dette spørsmålet før den norske barneloven ble endret i 1997. Dette er et bemerkelsesverdig faktum, som viser hvor dypt forankret prinsippet om fødselsbasert morskap var i de nordiske samfunnene.

I løpet av de siste årene har flere nordiske land valgt å gjøre endringer i sine lover for å sikre at den som føder barnet, også blir anerkjent som dets rettslige mor. Danmark, Sverige og Island tok dette skrittet på begynnelsen av 2000-tallet, og lovene deres inneholder nå klare bestemmelser som fastslår at fødselsmødren automatisk blir anerkjent som barnets rettslige mor. I tillegg, i 2018 vedtok Finland sin “moderskapslov,” som fastslår det samme prinsippet.

I Sverige ble det gjort en betydelig endring i loven i 2019 som vakte oppmerksomhet i hele Norden. Svensk lovgivning ble endret for å inkludere spesielle regler om etablering av foreldreskap i tilfeller der en person har endret sitt juridiske kjønn. Endringene innebærer at en mann som føder et barn, automatisk blir anerkjent som barnets far, mens en kvinne som har bidratt til befruktning med sine sædceller, automatisk blir anerkjent som barnets mor.

Denne lovgivningsendringen er viktig fordi den utfordrer den tradisjonelle oppfatningen av morskap og farskap, og den reiser også spørsmål om kjønnsnøytralitet i lovgivningen. Selv om lovgivningen nå er endret for å inkludere transpersoner, gjenstår det fortsatt spørsmål om hvordan loven kan bli mer kjønnsnøytral og rettferdig i alle foreldreskapssituasjoner.

Rett til utdanning og like muligheter for alle

Rett til utdanning og like muligheter for alle

Grunnloven § 109 er en av de viktigste bestemmelsene i norsk lov når det gjelder utdannelse. Den fastslår at enhver har rett til utdannelse, og at barn spesielt har rett til å motta grunnleggende opplæring. Men hva betyr egentlig dette i praksis, og hva slags konsekvenser har det for oss som samfunn?

Retten til utdannelse er en grunnleggende menneskerettighet som skal sikre at alle har like muligheter til å utvikle seg og oppnå sine mål i livet. Utdannelse er ikke bare viktig for den enkeltes personlige utvikling og livskvalitet, men også for samfunnets utvikling og vekst.

Grunnleggende opplæring er en rettighet for alle barn, og det er statens ansvar å sikre at denne rettigheten blir oppfylt. Opplæringen skal tilpasses den enkeltes evner og behov, og skal bidra til å fremme verdier som respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

I tillegg fastslår § 109 at statens myndigheter skal sikre like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner. Dette betyr at alle skal ha like muligheter til å ta videregående opplæring og utdanne seg videre på høyskole eller universitet, uavhengig av bakgrunn eller økonomisk situasjon.

Det er imidlertid viktig å merke seg at det ikke er nok å bare ha tilgang til utdanning. For at retten til utdanning skal være reell, må også kvaliteten på utdanningen være god. Det er derfor viktig at både offentlige myndigheter og private aktører jobber for å sikre at utdanningen som tilbys er av høy kvalitet og tilpasset den enkeltes behov.

I dagens samfunn er utdanning en stadig viktigere faktor for å lykkes både personlig og profesjonelt. Derfor er det avgjørende at grunnlovens bestemmelser om retten til utdanning blir fulgt opp og ivaretatt av samfunnet som helhet. Vi må alle jobbe for å sikre at alle har like muligheter til å utvikle seg og oppnå sine mål, uavhengig av bakgrunn eller økonomisk situasjon.

Barns rettigheter i den norske grunnloven

Barns rettigheter i den norske grunnloven

Som et moderne og utviklet samfunn setter Norge stor pris på sine innbyggere, inkludert barna. Det er ikke overraskende at norsk grunnlov har spesielle bestemmelser som beskytter barnas rettigheter og velferd. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvilke bestemmelser i den norske grunnloven som er spesielt rettet mot barn.

  1. § 104 – Barns rettigheter

I paragraf 104 i den norske grunnloven står det følgende: “Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.”

Denne bestemmelsen understreker betydningen av å respektere barns menneskeverd og beskytte deres rettigheter. Videre gir det barn rett til å bli hørt i saker som angår dem, og at deres meninger skal tas i betraktning i henhold til deres alder og modenhet.

  1. § 102 – Rett til vern om personlige forhold

§ 102 fastslår at “Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.” Dette inkluderer også barns rett til vern om personlige forhold, og sikrer at deres privatliv og familieforhold skal beskyttes.

  1. § 104a – Barns rett til omsorg og beskyttelse

§ 104a i den norske grunnloven sier at “Barn har rett til omsorg og til å vokse opp i et trygt hjem.” Dette gir en sterk rettighet for barn som sikrer at de skal ha omsorg og beskyttelse fra voksne, og en trygg oppvekst.

  1. § 106 – Rett til utdanning

Paragraf 106 i den norske grunnloven gir rett til utdanning. “Alle barn i Norge har rett til grunnskoleopplæring.” Dette sikrer at alle barn i Norge har tilgang til utdanning og at deres rett til utdanning skal ivaretas.

Konklusjon

Som vi har sett i dette blogginnlegget, er det flere bestemmelser i den norske grunnloven som er spesielt rettet mot barn. Disse bestemmelsene understreker betydningen av å respektere barns menneskeverd og beskytte deres rettigheter. Videre gir de rett til omsorg og beskyttelse, samt retten til utdanning. Norge har dermed en viktig grunnlovgivning som sikrer at barns rettigheter og velferd blir beskyttet og ivaretatt.

Morspresumpsjon

Det er fortsatt mange som tror at mor i utgangspunktet stiller sterkere i en sak om barna. Et slikt utgangspunkt kalles “morspresumpsjon” og har ingen formell plass i lovverket i dag.

Det er likevel rester av morspresumpsjonen i lovverket. Etter bl. § 35 får mor foreldreansvaret alene dersom foreldrene ikke er gifte eller samboere.

§ 35. Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.

Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.

Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldra som ikkje er gifte eller har foreldreansvaret saman etter andre ledd, kan likevel etter avtale gje melding til folkeregistermyndigheita om at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at faren skal ha foreldreansvaret åleine.

Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.

Skulle morspresumpsjonen vært helt ute av lovverket burde bestemmelsen vært at man har felles foreldreansvar fra starten av uavhengig av livssituasjonen.

les mer om morspresumpsjonen i lovverket her:
Med barnet i fokus
Av Jørgen Lorentzen, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo