Når foreldre går fra hverandre og har felles barn under 16 år, utløser det en lovpålagt prosess som innebærer mekling. Ordningen er etablert for å sikre at spørsmål om barnets fremtidige omsorgsordninger behandles på en strukturert måte. Meklingen skjer som hovedregel ved familievernkontor, men kan i enkelte tilfeller utføres av andre godkjente instanser.
Formålet med meklingen er å legge til rette for at foreldrene selv finner løsninger om sentrale spørsmål som foreldreansvar, fast bosted og samværsordninger. Prosessen er ikke ment som et forum for å avgjøre hvem som har rett eller galt, men for å fremme dialog som kan føre til en avtale. En skriftlig avtale gir et klart rammeverk som begge parter kan forholde seg til. Den fungerer også som et styringsverktøy dersom uenigheter oppstår i ettertid.
Barnets beste er et gjennomgående prinsipp som styrer både innhold og prosess. Meklingen skal bidra til at beslutningene som tas, er forankret i hensynet til barnets behov, ikke i foreldrenes personlige preferanser eller konfliktnivå. Barnets rett til å uttale seg er lovfestet. Det innebærer at barnet skal få mulighet til å formidle sin mening om spørsmål som angår dets egen hverdag. Samtidig er det presisert at barnet ikke har plikt til å uttale seg. Foreldrene bærer ansvaret for å vurdere hvordan barnets stemme kan bli hørt på en måte som ikke legger unødig press på barnet.
Selve meklingsmøtet har en struktur som åpner for både felles samtaler og separate samtaler med hver av foreldrene dersom det er behov for det. Meklerens rolle er å lede samtalen, stille spørsmål som avdekker behov og avklare hvilke punkter det er mulig å oppnå enighet om. Mekleren skal også informere om de rettslige rammene som gjelder. Det føres protokoll over at mekling har funnet sted, og dersom partene kommer frem til en avtale, kan denne nedtegnes og signeres på stedet.
I mange tilfeller resulterer meklingen i en avtale som regulerer foreldreansvar, bosted og samvær i detalj. Denne kan være tidsbegrenset eller gjelde inntil videre. Avtalen kan senere endres dersom begge parter samtykker, eller dersom endringer i barnets behov eller livssituasjon tilsier det. Endringer kan også skje etter ny mekling, noe som sikrer at avtalen alltid er oppdatert i tråd med barnets beste.
Dersom foreldrene ikke oppnår enighet gjennom mekling, åpnes adgangen for å bringe saken inn for domstolen. I slike tilfeller vil meklingsattesten være et prosessuelt krav før saken kan fremmes. Domstolen vil da ta stilling til spørsmålene basert på bevisførsel og vurderinger av barnets beste, men det vil alltid være et ønske om at partene finner en løsning selv, også etter at saken er tatt ut.
Mekling ved samlivsbrudd er ikke bare et krav før rettslig behandling. Den fungerer også som et lavterskeltilbud for foreldre som ønsker veiledning i hvordan de kan samarbeide best mulig til barnets beste, selv om konfliktnivået ikke er høyt. Ordningen har dermed en forebyggende funksjon.
I tillegg til familievernkontorene finnes det offentlige ressurser som forklarer regelverket og gir praktiske råd om hvordan foreldre kan forberede seg til mekling. Juridiske kilder presiserer hvilke minimumspunkter en avtale bør dekke for å være tilstrekkelig tydelig, og hvilke rettsvirkninger avtalen har dersom den ikke følges.
Meklingen er regulert i ekteskapsloven og barneloven, samt forskrifter som angir nærmere detaljer for gjennomføringen. Det gir en rettslig forankring som sikrer lik behandling uavhengig av hvor i landet meklingen finner sted. Meklernes opplæring og metodevalg er standardisert for å opprettholde kvalitet og rettssikkerhet.
Selv om mange foreldre lykkes med å inngå en avtale etter ett meklingsmøte, åpner lovverket for flere møter ved behov. Dette gjelder særlig i komplekse saker der det kreves tid for å utarbeide en løsning som ivaretar alle hensyn. Meklingen er gratis for partene, noe som understreker at staten anser dette som et sentralt ledd i familie- og barneretten.
Når en avtale er på plass, gir den et styringssignal for hvordan foreldreansvaret skal utøves i praksis. Den kan tinglyses i tingretten for å få tvangskraft, men mange velger å la avtalen være et privatrettslig dokument så lenge samarbeidet fungerer. Uansett avtaleform står barnets behov og rettigheter i sentrum, og det er nettopp dette prinsippet som binder sammen meklingens formål, prosess og resultat.
Kilder:
- Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (bufdir.no)
- Barneloven (LOV-1981-04-08-7)
- Ekteskapsloven (LOV-1991-07-04-47)
- Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven (FOR-2006-12-18-1478)
Både dommere og advokater som har saker etter barneloven er pålagt å ha forliksvilje og informere partene / klientene om forliksmuligheter. Det følger av barneloven § 59, 2. ledd at dommeren på et hvert trinn av saken skal vurdere muligheten for at partene kan bli enige og i tillegg legge til rette for det. Slik jeg oppfatter tilretteleggingsbestemmelsen så er dette valg av fremgangsmåte og sted for saken. I mange saker som kunne vært forlikt opplever jeg at både unge uerfarne dommere, men også svært erfarne dommere synder mot dette lovpålegget. Til eksempel mener jeg at man bør unngå innledningsforedrag i saksforberedende møter for ikke å polarisere saken. Man bør videre søke å benytte møterom i stedet for rettssal. Det bør også utvises forsiktighet med å tillatte utspørring av den andre parten. Videre er min erfaring at separate meklinger oftest fører frem til enighet.