Når en foreldretvist behandles i domstolen, bør vurderingen av mekling gjøres tidlig. Det handler ikke bare om å oppfylle lovens krav, men også om å undersøke om partene kan komme frem til en løsning som ivaretar barnet og reduserer behovet for videre prosess. I kompliserte saker, der samarbeidsklimaet er preget av konflikt eller mistillit, må dette vurderes med større varsomhet.
Begrepet «samlet foreldrekontakt» forstås ofte feil. I rettspraksis er det ikke nødvendigvis synonymt med delt bosted eller en 50/50-ordning. Ofte vil en samværsordning som går noe utover annenhver helg og ferier være tilstrekkelig for å oppfylle lovens krav. I praksis betyr dette at mer tid enn ordinært samvær kan ivareta hensynet, selv om det er mindre enn lik fordeling av dagene.
Domstolene legger vekt på både kvantitet og kvalitet. Den sakkyndiges observasjoner under samvær, samt samtaler med barnet, kan være avgjørende for hvordan dette vurderes. Er relasjonen mellom barnet og den ikke-bostedsforelderen dokumentert som sterk, og samværet fungerer godt, kan retten vurdere utvidet samvær eller delt bosted. Uten slik dokumentasjon blir dette vanskelig å oppnå.
Mekling er en obligatorisk prosess i de fleste foreldretvister, og skal gjennomføres før saken kan bringes inn for retten. Dette er en arena for å teste om partene kan finne en løsning som begge vil respektere. Meklingen kan gi rom for å tilpasse løsninger til barnets behov, og bidra til at avtalene blir mer forpliktende gjennom felles eierskap. I enkelte tilfeller vil mekling ikke være egnet, for eksempel ved alvorlige trusler eller vold, og da kan saken gå direkte til rettsbehandling.
En rettsavgjørelse som legger opp til en ordning basert på samlet foreldrekontakt, vil alltid være knyttet til barnets beste. Dette innebærer en vurdering av om den foreslåtte samværsordningen fremmer stabilitet, trygghet og kontinuitet. Selv om tid kan være et mål på kontakt, er det samværskvaliteten og barnets opplevelse av relasjonen som til syvende og sist veier tyngst.
I forhandlinger om samvær er det derfor sentralt å presentere grundig dokumentasjon. Dette kan omfatte rapporter fra sakkyndige, beskrivelser av samværsdager, tilbakemeldinger fra barnehage eller skole, og eventuelle vitneutsagn. En systematisk tilnærming til bevisføringen kan være avgjørende for å underbygge krav om mer tid eller endret bostedsløsning.
Når konfliktenivået er lavt og kommunikasjonen fungerer, kan foreldre selv avtale løsninger som gir barnet god kontakt med begge. Når nivået er høyt, og saken havner i retten, blir domstolens vurderinger styrt av lovens rammer, rettspraksis og faglige vurderinger fra sakkyndige. Felles for begge situasjoner er at barnets beste alltid står i sentrum, og at samlet foreldrekontakt er ett av flere hensyn som må vurderes helhetlig.
