Når det kommer til rettssaker som omhandler foreldreansvar, fast bosted og samvær, har bruken av sakkyndige fått en økende betydning i henhold til barneloven § 61. Dette har ført til at sakkyndige har fått flere roller og dermed flere muligheter til å utøve sitt arbeid. Men hva er egentlig hensikten med å involvere sakkyndige i slike saker?
Formålet med bruk av sakkyndige går langt utover rettssakens overflate. Den primære oppgaven til den sakkyndige er å bistå dommeren med sin faglige ekspertise for å finne optimale løsninger som gagner det enkelte barnet. Dette innebærer også å arbeide for å holde konfliktnivået mellom partene så lavt som mulig, med fokus på det beste for barnet.
Noen ganger kan foreldrekonflikter være dypt rotfestet i bruddet mellom voksne som er uenige om foreldreansvar, bosted eller samvær. I slike tilfeller er den sakkyndiges faglige kompetanse (jf. § 61 første ledd nr.1) avgjørende for å kaste lys over saken ved å stille spørsmål som veileder partene mot en mer forsonlig holdning. Den sakkyndige skal også hjelpe partene med å få en realistisk oppfatning av situasjonen og utforske ulike løsningsalternativer ved å tilby generell informasjon innen barne- og psykologfaglig område. I tillegg til dette, eller som en egen oppgave, kan den sakkyndige også ha samtaler med barnet. Målet er å løse eller dempe konflikten, og at partene kan komme til enighet om bærekraftige løsninger som kan testes under faglig veiledning (jf. § 61 første ledd nr. 7). I noen tilfeller kan det være aktuelt at den sakkyndige gjennomfører samtaler eller observasjoner for å belyse saken før saksforberedende møter (jf. § 61 første ledd nr. 1, tredje punktum).
Når minst én av partene ønsker en domsavgjørelse, når konflikten involverer forhold som barn bør beskyttes mot, eller når en part ikke viser innsikt i barnets behov og sin egen rolle i konflikten, blir den sakkyndiges rolle enda mer avgjørende. I slike tilfeller vil den sakkyndige utføre en grundig utredning av problemstillingen for retten (jf. § 61 første ledd nr. 3). Målet er ikke bare å løse konflikten mellom partene, men å vurdere barnets behov for beskyttelse mot uheldige forhold. Den sakkyndiges rolle i slike saker vil hovedsakelig være å utføre tradisjonelt sakkyndighetsarbeid basert på et mandat fra retten (jf. bl.a. pkt. 2.3.4).
Det kan også være situasjoner der den sakkyndige må bytte mellom ulike roller. For eksempel når det ikke er mulig å oppnå en meklings- eller forhandlingsbasert løsning, eller når saken krever ytterligere utredning. I slike tilfeller må den sakkyndige ha en fagetisk refleksjon, gi kontinuerlig informasjon til partene og vurdere sin egen rolle nøye. Det kan også være aktuelt å oppnevne en ny sakkyndig dersom en eller begge partene ønsker det. Den sakkyndige må også være oppmerksom på sin egen habilitet.
Det er viktig å merke seg at selv om fokus ofte er på enighet og fremtidige løsninger, må hensynet til barnets beskyttelse ikke komme i bakgrunnen. Dette gjelder spesielt i saker der det er vold, rus eller overgrep involvert, samt saker der partene ikke er likestilte eller deres atferd preges av personlighetsforstyrrelser eller annen psykopatologi. I slike saker er den sakkyndiges oppgave å realitetsorientere partene om konsekvensene slike forhold kan ha for barnet. Mens noen av disse sakene kan løses gjennom forlik med reell innsikt, vil de fleste kreve en ordinær rettsbehandling og grundig sakkyndighetsarbeid. Den sakkyndige bør i disse tilfellene gi råd til retten om hva som er mest hensiktsmessig.
Formålet med bruk av sakkyndige er derfor ikke bare å løse en foreldrekonflikt, men også å sikre at barnets beste blir ivaretatt på best mulig måte gjennom en grundig og faglig basert prosess.