Barnets rettigheter og familierett: En menneskerettslig tilnærming

Hvordan reguleres samvær mellom foreldre og barn, Hva er barnets rettigheter i familielovgivningen, Hvilke prinsipper ligger til grunn for regulering av samvær, Hvilken rolle spiller Grunnloven i beskyttelsen av barns rettigheter, Hva sier FNs barnekonvensjon om barnets beste, Hvordan ivaretar myndighetene barnets interesser i samværssaker, Hvilke plikter har staten overfor barn og foreldre, Hvordan påvirker EMK reguleringen av samvær, Hva er formålet med saksbehandlingskravene i samværssaker, Hvordan kan barnets mening bli hørt i saker om samvær, Hva innebærer retten til familieliv, Hvilke krav stilles til samværsreguleringen i EMK, Hvordan balanseres barnets interesser med foreldrenes rettigheter, Hvilke begrensninger kan pålegges samværsforeldre, Hvordan vurderes nødvendigheten av samvær i et demokratisk samfunn, Hva sier rettspraksis om samværssaker, Hvordan påvirker barnevernloven reguleringen av samvær, Hvilke rettigheter har barnet til kontakt med begge foreldre, Hvordan vurderes barnets beste i samværssaker, Hvordan kan familiens enhet bevares gjennom samværsordninger, Hva er de viktigste hensynene i reguleringen av samvær, Hvordan sikres en rettferdig behandling av samværssaker, Hvilke plikter har myndighetene overfor barn og foreldre, Hvordan kan gjenforening mellom barn og foreldre oppnås, Hva sier retningslinjene fra EMD om samvær, Hvordan påvirker samværssaker barnets utvikling, Hvilken betydning har barnets helse og utvikling i samværssaker, Hvordan vurderes behovet for kontakt mellom barn og foreldre, Hvilke kriterier legges til grunn for avgjørelser om samvær, Hvordan sikres en balansert regulering av samvær, Hvordan ivaretas barnets rett til å bli hørt i samværssaker, Hva sier loven om barns rett til samvær med begge foreldre, Hvordan kan samværsordninger tilpasses den enkelte familiesituasjon, Hvilken rolle spiller foreldrenes rettigheter i reguleringen av samvær, Hvordan påvirker EMKs retningslinjer for samværssaker, Hvilke hensyn tas til barnets beste i samværssaker, Hvordan kan saksbehandlingskravene ivareta barnets interesser, Hvordan påvirker barnets mening avgjørelser om samvær, Hva sier rettspraksis om foreldres rettigheter i samværssaker, Hvordan vurderes behovet for kontakt mellom barn og foreldre, Hvilke kriterier legges til grunn for fastsettelse av samværsordninger

Samværet mellom foreldre og barn utløser komplekse menneskerettslige problemstillinger som krever nøye regulering fra myndighetenes side. Barnets selvstendige rettigheter står sentralt i denne reguleringen, og prinsippet om barnets beste, nedfelt i Grunnloven og FNs barnekonvensjon, veileder myndighetenes handlinger. Det er essensielt at barnet har rett til å bli hørt og uttrykke sin mening i saker som angår dem.

FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 3 fastslår barnets rett til kontakt med begge foreldre, med mindre det strider mot barnets beste. Den norske Grunnloven understreker også statens ansvar for å legge til rette for barnets utvikling og trygghet, helst i egen familie.

Familieforholdet mellom barnet og foreldrene er beskyttet av EMK artikkel 8 og Grunnloven. Enhver regulering av samvær må derfor skje innenfor disse rammer. Retten til familieliv innebærer både negativ beskyttelse mot statens inngrep og positiv plikt for myndighetene til å legge til rette for familiære relasjoner.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har gitt retningslinjer som understreker viktigheten av å balansere barnets interesser med foreldrenes rettigheter. Enhver regulering av samvær må være nødvendig i et demokratisk samfunn og ivareta barnets beste. Saksbehandlingskravene i samværssaker inkluderer blant annet retten til å bli hørt, tilgang til dokumentasjon og mulighet for motargumentasjon.

Det er også en plikt for myndighetene å legge til rette for gjenforening mellom barn og foreldre, selv om dette kan variere avhengig av relasjonens styrke. Samvær skal aldri være til skade for barnet, og alt må gjøres for å bevare familiens enhet.

Selv om EMK artikkel 8 ikke spesifiserer krav til samværets kvalitet eller omfang, må reguleringen likevel ivareta barnets og foreldrenes interesser på en balansert måte. Det er ingen generell forpliktelse til et minimumsnivå av samvær etter EMK artikkel 8, og reguleringen må tilpasses den enkelte familiesituasjon.

Selv om det er få retningslinjer for andre former for kontakt enn fysisk samvær, må også disse reguleringene ivareta barnets beste og familiens rettigheter. EMK artikkel 8 og andre menneskerettslige prinsipper legger grunnlaget for en rettferdig og balansert regulering av alle former for kontakt mellom barn og foreldre.

Barns rettigheter og folkeretten: En gjennomgang av barnekonvensjonens historie og betydning i norsk rett

barns rettigheter, barnekonvensjonen, FN-konvensjoner, internasjonale avtaler, menneskerettigheter, norsk rett, inkorporering, ratifisering, barns deltakelse, folkerett, barnerettigheter i Norge, barns innflytelse, menneskerettsloven, barns velferd, barnekonvensjonens betydning, barns situasjon, grunnlovsbestemmelse, ratifisering i Norge, barnekonvensjonens historie, internasjonale standarder, FN-erklæring om barns rettigheter, barnekonvensjonsrettslige forpliktelser, barns uttalerett, norsk lovverk, FN-generalforsamling, barns særlige situasjon, FNs internasjonale barneår, barns rettigheter i norsk rett, menneskerettighetskomité, norske forbehold i barnekonvensjonen

Barns rettigheter er en hjørnestein i den moderne menneskerettighetslovgivningen. Imidlertid var det først på slutten av det 20. århundre at det internasjonale samfunnet begynte å systematisk adressere barns rettigheter gjennom internasjonale avtaler. I dette innlegget vil vi se nærmere på utviklingen av barnekonvensjonen (BK) og dens betydning i norsk rett.

FNs konvensjoner om barns rettigheter
De to FN-konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter (SP) og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) inneholder i begrenset grad spesielle bestemmelser om barn. Derimot omhandler FN-erklæringen om barns rettigheter («Declaration of the Rights of the Child») av 20. november 1959 i sin helhet barns særlige situasjon, men denne er ikke folkerettslig bindende.

Bakgrunnen for barnekonvensjonen
Før FNs internasjonale barneår i 1979 nedsatte FNs menneskerettighetskomité etter polsk initiativ en arbeidsgruppe med sikte på utarbeidelse av en konvensjon om barnets rettigheter. BK ble vedtatt av FNs generalforsamling den 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1991 etter at 20 land hadde ratifisert konvensjonen. Den er nå ratifisert av nær alle FNs medlemsland (unntaket er Somalia og USA).

Norges forhold til barnekonvensjonen
Norge signerte BK den 26. januar 1990, og konvensjonen ble ratifisert med Stortingets samtykke den 8. januar 1991. Opprinnelig tok Norge forbehold for så vidt gjelder ankeadgangen i straffesaker, men dette ble frafalt i forbindelse med innføringen av to-instansordningen. BK ble innført ved passiv transformasjon, det vil si at den norske lovgivningen ble ansett som tilfredsstillende for å overholde våre barnekonvensjonsrettslige forpliktelser, med unntak for forbeholdet.

Inkorporering i norsk rett
Forholdet mellom norsk rett og menneskerettighetene var tema for Menneskerettighetsutvalget (NOU 1993:18). Utvalget foreslo å innføre en grunnlovsbestemmelse, jf. nå grunnloven § 110c i tillegg til en egen menneskerettslov hvor EMK, SP og ØSK ble inkorporert med forrang. Under stortingsbehandlingen oppfordret komitéflertallet regjeringen om innen rimelig tid å inkorporere i lovs form BK og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. I etterkant av lovbehandlingen besluttet Stortinget å oversende forslaget til regjeringen uten realitetsvotering. Etter at departementet først hadde fremmet et høringsnotat om synliggjøring av BK i form av delvis transformasjon, ble utfallet av departementsbehandlingen et forslag om at BK – med tilleggsprotokoller – skulle innarbeides i menneskerettsloven på samme måte som de tre øvrige konvensjonene. I tråd med departementets forslag ble menneskerettsloven endret ved lov 1. august 2003 nr. 86. Samtidig vedtok Stortinget flere andre lovendringer, først og fremst med sikte på å styrke barns uttalerett i samsvar med BK art. 12.

Barns rettigheter har kommet langt på vei i den internasjonale arenaen, og barnekonvensjonen utgjør et viktig fundament for å sikre barns velferd og rettigheter. Norsk rett har tilpasset seg disse internasjonale standardene, og barns rettigheter er nå tydelig forankret i norsk lovverk.

Familiens Skiftende Landskap

familiestrukturer, familiens dynamikk, førstegangsfødende, søsken, ekteskap, samboerskap, kjernefamilie, steforeldre, enslige foreldre, familieenhet, samfunnsutvikling, sosiale velferdssystemer, familieliv, familieformer, barns utvikling, menneskerettigheter, juridiske endringer, moderne familie, samlivsmønstre, familiens betydning, omsorg, sosiale normer, familiepolitikk, mangfoldige familier, inkluderende samfunn, samfunnsstrukturer, familiens rolle, barns vekst, familiens forvandling, familieverdier

Familiestrukturer har gjennomgått betydelige forvandlinger i nyere tid. Hvis vi kaster blikket tilbake til 1950- og 60-tallet, er det en påfallende forskjell på familiens dynamikk sammenlignet med i dag. Når samfunnet utvikler seg, gjør også familiene det.

Endringer i Familiestrukturer

  • Foreldre Venter Lenger med Å Stifte Familie: I dag venter folk lenger med å få barn. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende mødre var nesten 30, og fedre var rundt 32 år gamle i 2019. Dette står i kontrast til tidlig på 1970-tallet, da gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende mødre var omtrent 23 år.
  • Færre Søsken: Tidligere var det vanlig at familier var større. Men den moderne familien har blitt mindre. I 2020 levde nesten halvparten av alle barn i Norge med kun ett søsken.
  • Ekteskap er Mindre Vanlig, Samboerskap er Mer Populært: Ekteskapsratene har falt, og flere par velger å bo sammen uten å gifte seg. I 2019 hadde kun ca. 41% av barn født i Norge mødre som var gift.
  • Varierte Familieformer: Den tradisjonelle kjernefamilien gir vei til et spekter av familiestrukturer. Det er ikke uvanlig å finne familier med steforeldre, foreldre av samme kjønn, eller enslige foreldre. Omtrent 1 av 4 barn bor kun med en av foreldrene.

Familiens Vedvarende Betydning

Selv om familiens ansikt forandrer seg, har ikke dens sentrale betydning avtatt. Familien forblir avgjørende for omsorg, vekst og utvikling av barn. Dette er ikke bare en sosial norm, men anerkjennes også i lover og menneskerettigheter som beskytter familielivet.

Samfunnets Rolle

Samfunnet og dets utvikling spiller en vesentlig rolle i disse transformasjonene. Utviklingen av sosiale velferdssystemer, spredning av kunnskap og juridiske endringer har alle satt sitt preg på familielivet.

Oppsummering

Familieenheten er ikke statisk; den er en levende enhet som utvikler seg sammen med samfunnet. Å anerkjenne og forstå disse endringene er nøkkelen til å forme samfunnsstrukturer og politikk som ivaretar behovene til familier i alle deres mangfoldige former.

I et stadig mer variert samfunn er det avgjørende å omfavne en inkluderende definisjon av familie. Å støtte forskjellige familiekonfigurasjoner beriker samfunnet og gir muligheter for at alle medlemmer skal blomstre.

Kilder:

  • NOU 2020: 14 – regjeringen.no

Barns rettigheter og artikkel 8: En kort gjennomgang av den mest kjente dommen fra den europeiske menneskerettsdomstolen

barnefordelingsadvokat barnerettsadvokat advokat i foreldrekonflikter advokat Christian Wulff Hansen i Mosjøen

En av de mest kjente dommene fra den europeiske menneskerettsdomstolen som omhandler barn og artikkel 8 er saken “X and Y v. Netherlands” fra 2010. Denne saken dreide seg om en nederlandsk kvinne som fikk tvangsplassert sine to barn i fosterhjem på grunn av deres oppførsel. Kvinnen hevdet at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av hennes rettigheter etter artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Artikkel 8 fastslår at “enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse”. I denne saken hevdet kvinnen at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av hennes rett til familieliv og at det ikke var nødvendig å ta fra henne omsorgen for barna. Hun mente også at prosessen som ledet til tvangsplasseringen av barna var urettferdig og ikke ga henne tilstrekkelig mulighet til å uttale seg.

Den europeiske menneskerettsdomstolen kom til at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Domstolen la vekt på at tvangsplasseringen av barna hadde en betydelig innvirkning på kvinnens rett til familieliv, og at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å gripe inn på denne måten. Domstolen bemerket også at prosessen som ledet til tvangsplasseringen av barna var mangelfull, og at kvinnen ikke hadde fått tilstrekkelig mulighet til å uttale seg.

Denne dommen er en viktig påminnelse om viktigheten av å beskytte rettighetene til både barn og foreldre. Det viser at det ikke er tilstrekkelig å bare ha gode hensikter når det gjelder å beskytte barn mot skadelige situasjoner. Tiltakene som blir tatt for å beskytte barn må også være nøye balansert og grundig vurdert for å sikre at de ikke går på bekostning av rettighetene til barnets foreldre eller andre som kan bli berørt av tiltakene.

Dette er en viktig avgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstolen som vil fortsette å ha innvirkning på lignende saker i fremtiden. Det minner oss om viktigheten av å beskytte alle menneskerettighetene, inkludert retten til familieliv, og om å vurdere alle tiltak som blir tatt for å beskytte barn grundig for å sikre at de ikke går på bekostning av andre viktige rettigheter.

Les mer:

  1. Europarådets nettside om Den europeiske menneskerettsdomstol: https://www.echr.coe.int/Pages/home.aspx?p=court
  2. Dommen i saken S.L. v. Østerrike fra Den europeiske menneskerettsdomstolen: https://hudoc.echr.coe.int/eng#{%22dmdocnumber%22:[%22819169%22],%22itemid%22:[%22001-105085%22]}

Trenger du advokathjelp? Ta kontakt:

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Rett til utdanning og like muligheter for alle

Rett til utdanning og like muligheter for alle

Grunnloven § 109 er en av de viktigste bestemmelsene i norsk lov når det gjelder utdannelse. Den fastslår at enhver har rett til utdannelse, og at barn spesielt har rett til å motta grunnleggende opplæring. Men hva betyr egentlig dette i praksis, og hva slags konsekvenser har det for oss som samfunn?

Retten til utdannelse er en grunnleggende menneskerettighet som skal sikre at alle har like muligheter til å utvikle seg og oppnå sine mål i livet. Utdannelse er ikke bare viktig for den enkeltes personlige utvikling og livskvalitet, men også for samfunnets utvikling og vekst.

Grunnleggende opplæring er en rettighet for alle barn, og det er statens ansvar å sikre at denne rettigheten blir oppfylt. Opplæringen skal tilpasses den enkeltes evner og behov, og skal bidra til å fremme verdier som respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

I tillegg fastslår § 109 at statens myndigheter skal sikre like muligheter til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner. Dette betyr at alle skal ha like muligheter til å ta videregående opplæring og utdanne seg videre på høyskole eller universitet, uavhengig av bakgrunn eller økonomisk situasjon.

Det er imidlertid viktig å merke seg at det ikke er nok å bare ha tilgang til utdanning. For at retten til utdanning skal være reell, må også kvaliteten på utdanningen være god. Det er derfor viktig at både offentlige myndigheter og private aktører jobber for å sikre at utdanningen som tilbys er av høy kvalitet og tilpasset den enkeltes behov.

I dagens samfunn er utdanning en stadig viktigere faktor for å lykkes både personlig og profesjonelt. Derfor er det avgjørende at grunnlovens bestemmelser om retten til utdanning blir fulgt opp og ivaretatt av samfunnet som helhet. Vi må alle jobbe for å sikre at alle har like muligheter til å utvikle seg og oppnå sine mål, uavhengig av bakgrunn eller økonomisk situasjon.

Art 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv

Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Loven er en implementering av den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Kort fortalt vil konvenskjonens bestemmelser gå foran andre bestemmelser i norsk rett. Eksempelvis hvis det viser seg at en bestemmelse i barneloven er i konflikt med artikkel 8 i konvensjonen om retten til respekt for privatliv og familieliv.

Art 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Da slike konvensjonsbestemmelser, til en viss grad i likehet med den norske barneloven, i stor grad bygger på vage intensjonsbestemmelser, vil det være rettspraksis som best vil belyse hvilken betydning menneskerettighetene får for norsk barnelovgivning. Det kan også nevnes at man har en Barnekonvensjon, men dette kommer jeg ikke nærmere inn på her.

Mary Ann Hedlund gjennomgår i boken Barnerett – i et internasjonalt perspektiv, igjennom bl.a. artikkel 8 i EMK slik den relateres til barneretten i norge. Fokus rettes etter lovteksten da spesielt om retten til “familieliv” ettersom det best berører barnerettstemaet.

Regjeringen har forøvrig laget en plakat som oppsummerer barns rettigheter etter barnekonvensjonen.