Adresse, barnetrygd og bidrag: folkeregistrert adresse når barnet i praksis bor mest hos én forelder

hva gjør jeg hvis barnet bor mest hos meg men er registrert hos far,hvordan endrer jeg barnets folkeregistrerte adresse,hvem får barnetrygd når barnet bor mest hos én forelder,hva kreves for å registrere delt fast bosted,hvordan fungerer bidragsforskudd når far ikke betaler,hvordan kan jeg få NAV til å overføre barnetrygden,hva gjør jeg hvis den andre forelderen nekter å signere flyttemelding,hvordan påvirker folkeregistrert adresse retten til barnetrygd,hva betyr delt fast bosted etter barneloven,hvordan søker jeg om bidragsforskudd,hvorfor er adresseendring viktig for NAV-ytelser,hvem må skrive under ved flytting av barn,hvordan fungerer barnetrygd ved delt bosted,hvordan fastsettes bosted når foreldrene er uenige,kan jeg få midlertidig avgjørelse om bosted,hvordan dokumentere at barnet faktisk bor hos meg,hvordan klage hvis flyttemelding ble godkjent feil,hvordan påvirker arbeidssituasjon barnets bosted,hva gjør jeg hvis far ikke svarer på samværskontrakt,hvordan beskytter jeg mine rettigheter når barnet bor hos meg

Hva du kan gjøre når barnets folkeregistrerte adresse blokkerer barnetrygd, bidragsforskudd og praktiske rettigheter, selv om barnet hovedsakelig bor hos deg.

Barnetrygd utbetales til den som faktisk har omsorgen, men forvaltningen styrer etter registrerte opplysninger. Når et barn i praksis bor mest hos én forelder, mens folkeregistrert adresse fortsatt står hos den andre, oppstår et misforhold mellom virkeligheten og det offentlige systembildet. Resultatet kan være at barnetrygd og bidragsforskudd ikke utbetales, at flyttemeldinger sendes uten medsignatur, og at skoleplass følger «feil» adresse. Den riktige inngangen er å bringe registreringen i folkeregisteret i takt med de faktiske forholdene og samtidig sikre at barnebidrag fastsettes eller innkreves.

Som advokat i foreldretvister ser jeg at tre spor må håndteres parallelt for å få en varig løsning. Først må det klargjøres om barnet har fast bosted hos én eller delt fast bosted. Dernest må folkeregisteret gjenspeile korrekt status, enten ved endring av barnets folkeregistrerte adresse eller ved registrering av delt fast bosted. Til sist må økonomien følge med: barnetrygd må overføres eller deles etter reglene, og bidragsløpet må enten fastsettes eller innkreves, med forskudd dersom den andre ikke betaler. Når disse tre sporene samkjøres, faller de praktiske problemene som regel på plass.

Utgangspunktet i barneloven er enkelt: Foreldre kan avtale at barnet skal ha fast bosted hos én av dem, eller at barnet skal ha delt fast bosted. Delt fast bosted er en juridisk ordning som gir begge foreldre lik bostedsmyndighet i spørsmål som naturlig hører under det å bo fast med barnet. Den ordningen er ikke avhengig av en bestemt overnattingsprosent, men den må være reell og fungere i praksis. Dersom barnet i realiteten bor mest hos den ene over tid, ligger det nær å konstatere fast bosted hos én, eventuelt etter en justering av avtalen. Når det ikke foreligger en klar avtale, eller avtalen ikke etterleves, må spørsmålet løses ved ny avtale, mekling og i siste instans ved midlertidig avgjørelse eller dom.

Folkeregisteret krever presise data for å styre post, flytting og kommunale rettigheter. Et barn kan bare ha én folkeregistrert adresse. Ved delt fast bosted kan den andre adressen registreres som delt bostedsadresse, men hovedadressen ligger fortsatt ett sted. Den hovedadressen styrer skolekrets ved ordinær skoleplassering og fungerer som primær kanal for offentlig korrespondanse. Dersom barnet faktisk bor mest hos deg, mens adressen står hos den andre, må du enten få endret barnets folkeregistrerte adresse, eller – hvis dere er enige om delt ordning – sørge for at delt fast bosted registreres korrekt. Uten samsvar mellom faktiske forhold og register, vil NAV og kommunen som hovedregel bygge på registrerte opplysninger, og det er da lite å hente på å vise til «praktisk virkelighet» alene.

Barnetrygd følger i utgangspunktet bostedet. Den forelderen som barnet bor fast hos, har krav på ytelsen. Ved registrert delt fast bosted deles barnetrygden som utgangspunkt likt, men fordelingen kan justeres med bakgrunn i inntekt og andre forhold i barnebidragsberegningen. Når den som faktisk har omsorgen ikke får barnetrygd fordi adressen står feil, er det ikke nødvendig å vente på en omfattende rettslig prosess. NAV kan overføre barnetrygden når dokumentasjonen viser at barnet bor hos deg. Skolen, barnehagen, fastlegen, bostedsbekreftelser og annen notoritet har vekt, men det avgjørende er at opplysningene er konsistente. Det er fornuftig å sende skriftlig redegjørelse med vedlegg som viser oppholdsmønsteret de siste månedene. NAV vurderer da realiteten, ikke bare hva som er mest hensiktsmessig for den som i dag står registrert som mottaker.

Bidragsforskudd er en egen ordning, og den stanser ofte opp i de samme sakene fordi forskuddet forutsetter at barnet ikke bor med begge foreldrene og at bidrag enten kan tas dekning i eller mangler betalingsevne. Dersom den andre ikke betaler, og barnet bor hos deg, kan forskudd utløses uten at den andre på forhånd har betalt eller signert. NAV innkrever deretter bidraget. Dokumentasjonen som viser at barnet bor hos deg, er igjen sentral; et system som «tror» at barnet bor på den andre adressen, vil i utgangspunktet avslå. Derfor kommer man ikke utenom å få på plass register- eller realitetsoppdateringen før vedtakene faller riktig.

Flytting er et felt der misforhold mellom register og virkelighet blir akutt. Der det foreligger registrert delt fast bosted, må begge foreldre signere flyttemelding for barnet. Uten registrert delt fast bosted, og dersom adressen står hos den andre, kan folkeregistermyndigheten akseptere flyttemelding med kun én underskrift. I praksis betyr det at den som kontrollerer adressen, kontrollerer flyttemeldingen. Dette er en teknisk regel, ikke en «premiering» av den ene. Den riktige motvekten er å sørge for at registreringen avspeiler den ordningen dere enten er enige om, eller som faktisk praktiseres, og å gripe inn raskt med klage dersom en flyttemelding er godkjent på feil grunnlag. Tidsmomentet er viktig; når barnet er etablert i ny skole, blir det ofte vanskeligere å få rettet opp.

Mange spør hva de kan gjøre når den andre ikke svarer på henvendelser om adresseendring eller samværskontrakt. Det er legitimt å vente en kort periode, men etter tre uker uten respons taler mye for å gå videre i de formelle løpene. Start i familievernet for mekling, slik at det foreligger meklingsattest. Ta deretter ut begjæring om midlertidig avgjørelse dersom situasjonen ikke løser seg, særlig hvis økonomien er presset og praktiske hensyn tilsier en rask avklaring. Samtidig sendes søknad om overføring av barnetrygd og eventuelt bidragsforskudd til NAV med all tilgjengelig dokumentasjon. Det er ofte kombinasjonen av tiltak som gir effekt: Når NAV justerer ytelsene i tråd med faktisk omsorg, svekkes motivasjonen for å holde igjen adressen av taktiske eller økonomiske grunner.

Opplysningene må være ryddige. Skriv kort og konkret om tidsrommet barnet har bodd hos deg i hovedsak. Legg ved bekreftelser fra barnehage eller skole på oppmøte og daglig logistikk. Dokumenter reelle kostnader gjennom leiekontrakt, strøm og andre husstandsposter. Dersom den andre står som mottaker av barnetrygd, bør du be om omlegging med virkning fra måneden etter at vilkårene åpenbart var oppfylt. NAV kan etter omstendighetene omgjøre vedtak, men det er mest praktisk at endringen skjer fra førstkommende tidspunkt. Er det allerede fattet vedtak som bygger på feil opplysninger, send klage innen fristen og vis til vedleggene.

Det er ikke et rettslig vilkår at du har en signert samværskontrakt for å få barnetrygd eller bidragsforskudd. Kontrakten kan være et bevismoment, men ytelsene beror på hvem som faktisk har omsorgen og hvordan ansvar og kostnader fordeles. Gjennomgående er det tryggest å la avtale, registrering og ytelser peke i samme retning. I motsatt fall skapes rom for tilfeldigheter: Den som står registrert, mottar pengene; den som faktisk har omsorg, får bære kostnadene.

Når frontene er steile, kan spørsmål om foreldrenes motiver dominere – for eksempel antakelser om å holde på barnetrygd, overgangsstønad eller andre ytelser. Slike antakelser har liten verdi i forvaltningen. Det som teller, er dokumenterte fakta. At du har «press på økonomien» fordi barnet i praksis bor hos deg, er relevant som bakgrunn, men det er oppholdsmønsteret og foreldrenes reelle ansvar som utløser rettigheter. Legg derfor mindre vekt på motiver og mer vekt på notoritet. Forvaltningen vil som regel følge dokumentasjonen.

I noen tilfeller bor barnet mest hos deg i en overgangsperiode, for eksempel på grunn av den andres arbeidssituasjon eller sykdom. Et kortvarig opphold vil normalt ikke endre barnets bostedsstatus eller ytelsesrett. Etter hvert som perioden drar ut, endres vurderingen. NAV og skattemyndighetene opererer med realitetsbetraktninger, men ikke løsrevet fra registrene. Når oppholdsmønsteret har stabilisert seg over tid, bør også registeret følge etter. Det gjelder særlig der hvor praktiske konsekvenser som skole, helsetjenester og transport beviselig har flyttet seg til ditt hjem.

Konflikter om adresse og økonomi henger ofte sammen med at foreldreansvar og bosted blandes. Felles foreldreansvar gjelder større beslutninger om barnets personlige forhold. Bostedsmyndighet knytter seg til beslutninger om dagliglivet for det barnet bor fast hos. Ved delt fast bosted er ingen av foreldrene «bostedsforelder» alene. I økonomiske oppgjør og i folkeregistersporet gir denne kvalifikasjonen forskjellige rettsvirkninger. Det er derfor uheldig å bruke «delt» om ordninger som i realiteten er en utvidet samværsordning. Bruk korrekt begrepsbruk; det gir riktige beslutninger.

Det finnes ingen snarvei rundt det formelle. Når barnet i praksis bor mest hos deg, men adressen står hos den andre, må registeret oppdateres, ytelsene settes riktig og bidrag fastsettes eller innkreves. Fremgangsmåten er praktisk gjennomførbar. Du henvender deg til familievernet for mekling og dokumentasjon, til NAV for barnetrygd og bidragsforskudd med vedlegg som viser faktisk omsorg, og til skattemyndighetene for å endre barnets folkeregistrerte adresse eller registrere delt fast bosted dersom det er den løsningen dere kan samle dere om. Dersom dialogen låser seg, begjærer du midlertidig avgjørelse for å sikre barnet forutsigbarhet mens saken behandles.

Det er summen av riktige skritt som gir resultatet. Når folkeregisteret gjenspeiler virkeligheten, når barnetrygd følger omsorgen, og når bidrag innkreves eller forskutteres, dempes konfliktnivået. Da handler hverdagen igjen om barnet, ikke om systemteknikk. Slik skal regelverket virke: nøkternt, forutsigbart og med barnet som referansepunkt.


Kilder:
Lovdata – Barnelova kapittel 5, særlig §§ 36–37 (fast og delt fast bosted, bostedsmyndighet).
Lovdata – Hovedlovside barnelova med forarbeids- og rundskrivshenvisninger.
Skatteetaten – «Registrere delt fast bosted» (adresse, delt bostedsadresse, krav om to signaturer ved flytting).
Skatteetaten – Folkeregisterhåndboken kapittel 6 (hvem kan melde flytting; underskrift).
NAV – «Barnetrygd» (rett til ytelsen og hvem som kan få den).
NAV – Rundskriv til barnetrygdlova (deling ved registrert delt fast bosted).
NAV – «Barnebidrag» (kostnadsdeling og bidrag også ved delt fast bosted).
NAV – «Bidragsforskudd» (vilkår, forholdet til innkreving).
Lovdata – Rundskriv til forskotteringsloven (grunnvilkår for forskudd).
Regjeringen.no – Veiledning om fast og delt bosted (offisiell tematikk).

Varslingsreglene ved flytting kan ikke brukes til å omgå delt fast bosted

Når gjelder varsel etter barneloven § 42 a?, Gir varsel i § 42 a rett til å flytte med barnet?, Hva innebærer delt fast bosted for flyttekompetanse?, Hvem kan beslutte hvor barnet skal bo etter § 37?, Gjelder varslingsplikten ved delt fast bosted?, Hva skjer hvis foreldrene ikke blir enige om flytting?, Må det meklingsattest til før saken kan bringes inn?, Kan domstolen treffe midlertidig avgjørelse om bosted?, Hvordan vurderes barnets beste ved flyttesaker?, Hvilken betydning har en samværsavtale for flytting?, Kan en forelder flytte uten samtykke ved delt bosted?, Hva er formålet med varslingsreglene i § 42 a?, Når må det reises sak for å få fast bosted alene?, Hva sier Prop. 161 L om delt bosted og flytting?, Har brudd på varslingsplikten automatisk rettsvirkning?, Hvordan påvirker uenighet om flytting samværet?, Hvilke prosesskritt bør tas ved uenighet om flytting?, Når oppstår bostedskompetanse til å bestemme nytt bosted?, Kan varsel brukes til å omgå delt fast bosted?, Hvilke regler gjelder for flytting innenlands kontra utlandet?

Varsel etter § 42 a – hva det er, og når det gjelder

  • Gjelder kun der det foreligger samværsavtale/-avgjørelse og én bostedsforelder ønsker å flytte
  • Frist: minst tre måneder før planlagt flytting; mekling ved uenighet
  • Varsel etablerer dialog og prosess, ikke beslutningsmyndighet

Varslingsplikten i barneloven § 42 a er et prosessuelt virkemiddel som skal skape forutsigbarhet når bostedsforelder vurderer å flytte, enten innenlands eller til utlandet, i tilfeller der det foreligger avtale eller avgjørelse om samvær. Plikten til å varsle minst tre måneder før flytting gjør det mulig for foreldrene å drøfte virkninger for samvær, praktiske ordninger og eventuelle tilpasninger. Dersom uenigheten består, utløses plikt til mekling etter § 51 før saken eventuelt kan bringes inn for domstolen. Regelen er med andre ord innrettet mot situasjoner hvor det foreligger et ensidig bostedsgrunnlag hos den ene, og flytteplanene kan gripe inn i den andres samværsrett.

Det avgjørende er at § 42 a ikke gir noen ny eller utvidet beslutningskompetanse. Varsel er ikke et vedtak, men en foranledning til dialog, mekling og – i siste instans – rettslig prøving. Lovgiver forsterket nettopp dette i forarbeidene ved å understreke at varslingsregimet skal gi tid til mekling, eventuelt til å få midlertidig avgjørelse, før en flytting gjennomføres. Poenget er å dempe konfliktnivå, ikke å flytte terskler for hva en forelder ensidig kan beslutte.

Når en tekst bygger på forutsetningen om at selve varslingen gir adgang til å flytte, misforstås lovens system. Varsel utløser plikter og prosess, ikke rett til å overprøve manglende samtykke.

Delt fast bosted – felles beslutningsmyndighet og stengte dører for ensidige flyttevedtak

  • Delt fast bosted innebærer delt bostedskompetanse; ingen forelder kan alene bestemme flytting
  • § 37 gir beslutningskompetanse om bosted kun til den som barnet «bur fast saman med» alene
  • Ved uenighet må spørsmålet avgjøres av domstolen, ikke gjennom varsel

Barnelovens system skiller klart mellom situasjonen der barnet bor fast hos én forelder, og situasjonen der barnet har delt fast bosted. Etter § 37 kan en forelder som barnet bor fast hos alene, treffe beslutninger om vesentlige sider ved omsorgen – herunder hvor i landet barnet skal bo. Dette er en personlig bostedskompetanse, nært knyttet til den rettslige rollen som bostedsforelder. Der barnet har delt fast bosted, foreligger ikke en slik ensidig kompetanse. Begge foreldrene forutsettes å bo fast med barnet, og avgjørelser om hvor barnet skal bo må tas i fellesskap.

Forarbeidene presiserer denne kompetansefordelingen. Delt bosted innebærer at foreldrene som utgangspunkt skal treffe avgjørelser sammen i spørsmål av betydning, herunder flytting. Det betyr at varslingsreglene i § 42 a – som er utformet med sikte på scenariet hvor én bostedsforelder flytter – ikke kan brukes til å etablere en selvstendig flytterett i et delt-bosted-regime. Varsel i en delt-bosted-situasjon kan selvsagt sendes som informasjon, men det endrer ikke beslutningsstrukturen: Uten enighet foreligger det ingen adgang til å gjennomføre flytting med barnet.

I praksis får dette konsekvente følger. Den som ønsker å flytte med barnet fra en ordning med delt fast bosted, må i mangel av enighet reise sak og be retten fastsette fast bosted alene hos seg. Først hvis retten gir medhold, inntrer den bostedskompetansen som § 37 knytter til bostedsforelder-rollen. Varsel etter § 42 a kan ikke «gjøre jobben» for en manglende materiell kompetanse. Å påberope varsel som hjemmel for flytting i delt-bosted-situasjoner er derfor en ren feilslutning.

Rettslige og praktiske ledd i en uenighet om flytting ved delt fast bosted

  1. Meklingsplikt: Foreldrene må innhente gyldig meklingsattest etter § 51 før saken kan bringes inn for domstolen.
  2. Midlertidighet: Dersom situasjonen haster, kan det begjæres midlertidig avgjørelse om bosted eller samvær inntil hovedsaken er avgjort.
  3. Bevis og vurdering: Retten foretar en helhetsvurdering av barnets beste, herunder stabilitet, skole- og nettverkstilknytning, samarbeidskvalitet og praktiske løsninger.
  4. Konsekvens: Bare dersom fast bosted legges alene til den som ønsker flytting, oppstår den nødvendige kompetansen til å bestemme nytt bosted etter § 37.

Dette rammeverket forklarer også hvorfor varseltekster som bygger på forutsetningen om ensidig flytterett ved uenighet, er uten rettslig bærekraft når barnet har delt fast bosted. Varsel kan ikke «overprøve» manglende enighet; det kan heller ikke konvertere delt bosted til en ordning der én forelder plutselig har bostedskompetansen alene. I stedet viser lovens struktur at varsel og mekling er prosessuelle tiltak for å få frem forhandlingsrom, klarlegge uenighetens kjerne og – om nødvendig – legge grunnlag for en rettslig avklaring.

Lovgiver har samtidig markert at brudd på varslingsplikten ikke gir automatisk skifte av fast bosted. Det understreker at varsel er et verktøy for god prosess og for barnets beste, ikke en mekanisme som i seg selv avgjør bostedsspørsmål. I delt-bosted-situasjoner, hvor begge foreldre står rettslig likt i bostedskompetanse, er dette utgangspunktet enda klarere: Ingen av dem kan etablere flytterett alene, og det finnes ingen «snarvei» gjennom § 42 a.

Det sentrale budskapet er derfor dobbelt. For det første: Varslingsregimet i § 42 a gjelder og skal etterleves når vilkårene er oppfylt, men det gir ikke beslutningsmyndighet. For det andre: Ved delt fast bosted er flytting et felles anliggende. Enighet er nødvendig. Uten enighet må spørsmålet om fast bosted avgjøres av retten. Først når en forelder faktisk får fast bosted alene, oppstår kompetansen til å bestemme nytt bosted for barnet. Det er i tråd med lovens system, forarbeidenes presiseringer og hensynet til forutsigbarhet i barnets hverdagsliv.


Kilder (etter innlegget):
– Lovdata: barnelova § 42 a «Varsel og mekling før flytting».
– Lovdata: barnelova § 37 «Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med».
– Regjeringen: Prop. 161 L (2015–2016) Endringer i barnelova (likestilt foreldreskap) – begrunnelser for varslingsregime og delt bosted.
– Lovdata: barnelova § 51 «Kven skal møte til mekling» m.m. (meklingsplikt ved uenighet om flytting).
– Bufdir: Rundskriv 10/2021 om mekling etter ekteskapsloven og barneloven – presisering av meklingsplikten ved uenighet om flytting.

Høring om ny barnelov: Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd

Hva er likestilt foreldreskap?, Hva er den nye barneloven?, Hva innebærer felles omsorg etter samlivsbrudd?, Hva er høringsfristen for den nye barneloven?, Hvordan påvirker barneloven samlivsbrudd?, Hva er foreldrefullmakt?, Hva betyr delt bosted?, Hvordan forebygge samværshindring?, Hva er barnets beste?, Hvordan håndtere foreldrekonflikter?, Hva er mekling ved samlivsbrudd?, Hva er bruddmekling?, Hva er foreldretvistmekling?, Hva er en midlertidig avgjørelse i barnesaker?, Hvordan endres barneloven?, Hvordan styrke foreldresamarbeid?, Hva er forebygging av konflikter?, Hvordan ivareta barnets helse ved samlivsbrudd?, Hva er barnets livskvalitet?, Hvordan fremme barnets utvikling?, Hva er et høringsnotat?, Hvordan sende inn høringssvar?, Hvor finner jeg høringsnotatet?, Hvordan foregår den digitale høringsprosessen?, Hva er barnerett?, Hvordan fungerer avgjørelser om barn etter samlivsbrudd?, Hva betyr lik beslutningsmyndighet for foreldre?, Hva er foreldres avgjørelser etter samlivsbrudd?, Hva er barnelovens hovedregel om delt bosted?, Hvordan håndtere foreldrenes ansvar?, Hva innebærer den nye barneloven for foreldre?, Hvordan påvirker endringene i barneloven barn?, Hva er formålet med den nye barneloven?, Hvordan kan foreldre samarbeide bedre etter et brudd?, Hva er tiltakene mot samværshindring?, Hvordan fungerer mekling i foreldretvistsaker?, Hva er regjeringens mål med den nye barneloven?, Hva er NOU 2020: 14?, Hvordan påvirker høringsfristen lovarbeidet?, Hvordan sikres barnets beste i den nye barneloven?, Hva er prosessen for å sende inn høringssvar?, Hvem kan gi høringsuttalelser?, Hvordan påvirker foreldrefullmakt barnets oppvekst?, Hva er hovedendringene i barneloven?, Hva betyr samværshindring for barn?, Hvordan skal domstolen håndtere samværshindring?, Hva er konsekvensene av den nye barneloven?, Hvordan vil loven forbedre barnas livskvalitet?, Hva er hovedmålene med den nye barneloven?, Hva er offentlighetsloven?

Barne- og familiedepartementet har sendt ut et forslag til endringer i barneloven som nå er på høring. Endringene fokuserer på å sikre likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd.

Høringsfristen er satt til 8. september 2024. Det er viktig at alle interesserte parter sender inn sine høringssvar innen denne fristen for å bidra til det videre arbeidet med loven.

Forslagene i høringsnotatet har som hovedformål å styrke ivaretakelsen av barnets beste ved å fremme likestilt foreldreskap. Det foreslås at foreldre som hovedregel skal ha lik beslutningsmyndighet over barnet etter et samlivsbrudd, en ordning som kalles «foreldrefullmakt». Dette innebærer at foreldre må samarbeide om viktige avgjørelser som gjelder barnets helse, livskvalitet og utvikling.

En viktig del av forslaget er å innføre tiltak mot samværshindring. Domstolen skal få en plikt til å treffe midlertidige avgjørelser i slike saker for å sikre rask gjenopptakelse av kontakten med begge foreldre, der dette er til barnets beste.

Videre foreslår departementet å videreføre lovbestemt mekling, men med en klarere inndeling i to kategorier: familieveiledning og foreldretvistmekling. Dette skal gi foreldre bedre informasjon og et solid grunnlag for samarbeid, slik at de kan lage avtaler som ivaretar barnets behov.

Alle som ønsker å gi sin mening om forslagene kan sende inn høringssvar digitalt på regjeringen.no. Fristen for å sende inn svar er 8. september 2024.

Det er viktig å merke seg at alle høringssvar er offentlige og vil bli publisert sammen med øvrige uttalelser.

Les mer om forslaget og send inn ditt høringssvar her.

Håndtering av hastesaker og midlertidige avgjørelser i foreldretvister

hastesaker foreldretvist, midlertidig avgjørelse, barnevernsloven akuttiltak, barneloven § 60 kjennelse, rettsmøter foreldretvist, barns medvirkning rettsprosess, dommers habilitet foreldretvister, samværsnekt løsninger, utreiseforbud foreldretvist, tvangsmulkt foreldretvister

Foreldretvister kan innebære akutte og alvorlige situasjoner hvor barnets sikkerhet og velvære står på spill. Når en sak anføres som hastesak, eksempelvis i tilfeller av vold, overgrep, samværsnekt, utreiseforbud, eller forespørsel om besøks- eller kontaktforbud, kreves det ofte rask handling fra domstolenes side.

I slike hastesituasjoner er det viktig at dommeren tar umiddelbar kontakt med partene eller deres prosessfullmektige. Dette gjør det mulig å vurdere om situasjonen kan håndteres gjennom et raskt planlagt møte, eller om saken bør overføres til andre instanser, som barneverntjenesten ved akuttiltak etter barnevernsloven kapittel 4.

Domstolen må også overveie behovet for sakkyndighet for å belyse saken ytterligere. I noen tilfeller kan det være nødvendig å avsi en midlertidig avgjørelse (kjennelse) etter barneloven § 60, særlig i situasjoner hvor det er fare for barnets fysiske eller psykiske helse. En slik kjennelse er umiddelbart tvangskraftig, som fastsatt i barneloven § 65.

Når det gjelder avholdelse av rettsmøter, må dommeren ta en klar avgjørelse om veivalg. Dette kan innebære å arrangere et saksforberedende rettsmøte eller et møte for å belyse begjæringen om en midlertidig kjennelse. Rettsmøtets formål er å supplere sakens dokumenter og gi retten grunnlag for en avgjørelse. Her må barnets rett til medvirkning også ivaretas.

Spørsmålet om en dommers habilitet etter å ha avsagt en midlertidig avgjørelse i en foreldretvist er et sentralt tema, som blant annet er drøftet av Borgarting lagmannsrett i LB-2010-111233. Det er viktig å vurdere om det er behov for dommerbytte for å opprettholde rettferdigheten i prosessen.

Barneloven § 41: Regulering av utenlandsferd for barn

Barneloven § 41, utenlandsferd med barn, foreldreansvar, reiseforbud for barn, samtykke til utenlandsreise, barns samtykke, rettslig forbud, politiets utreiseforbud, foreldre uten foreldreansvar, midlertidig avgjørelse, barnets beste. Hva regulerer barneloven § 41 i forhold til barns utenlandsreiser? Når kan retten nedlegge forbud mot utenlandsreiser for barn? Hvilken rolle spiller politiet i å håndheve midlertidige reiseforbud? Hvordan påvirker barnets samtykke beslutninger om utenlandsreiser? Hvilke endringer har blitt gjort i barneloven § 41 for å forbedre reguleringen av utenlandsreiser for barn?

Barneloven § 41 omhandler utenlandsreiser med barn der foreldrene har felles foreldreansvar. Dette er et viktig juridisk område, spesielt i tilfeller der det er usikkerhet om barnet vil returnere etter reisen. Lovbestemmelsen tar sikte på å beskytte barnets velferd og interesser i slike situasjoner.

Kjernen i § 41

  1. Utenlandsferd med felles foreldreansvar: Foreldre med felles foreldreansvar har rett til å ta med eller sende barnet på kortere utenlandsferder. Dette grunnleggende prinsippet anerkjenner foreldrenes rett til å bestemme over barnets reiser, forutsatt at de deler foreldreansvaret.
  2. Rettslig forbud mot utenlandsreiser: I situasjoner hvor det er usikkerhet om barnet vil returnere til Norge, kan retten nedlegge et forbud mot utenlandsreiser for barnet. Dette kan gjelde enkelte reiser eller generelt, og kan settes i forbindelse med saker om foreldreansvar, fast bosted, eller samværsrett. Slik rettslig inngripen er ment å beskytte barnet mot risikoen for ikke å komme tilbake etter utenlandsoppholdet.
  3. Politiet og foreløpig utreiseforbud: Hvis det er fare for at barnet ikke vil returnere, kan politiet legge ned et midlertidig utreiseforbud. Denne avgjørelsen kan ikke påklages og er ment som en akuttiltak i påvente av rettens behandling av saken.
  4. Foreldres samarbeid og samtykke: En forelder uten foreldreansvar kan ikke reise ut av landet med barnet uten samtykke fra den som har foreldreansvaret. Retten kan gi tillatelse til slike reiser når det er åpenbart at barnet vil komme tilbake.
  5. Barnets samtykke: Et viktig aspekt ved § 41 er at barn som har fylt 12 år må gi sitt samtykke til reisen hvis den skal skje uten en forelder som har foreldreansvar.

Endringer og tilpasninger i lovteksten

  • Omfang av bestemmelsen: Tidligere fokuserte bestemmelsen primært på situasjoner der en forelder reiste med barnet. Endringer i lovens ordlyd gjør nå at bestemmelsen også omfatter tilfeller hvor barnet reiser uten en forelder med foreldreansvar.
  • Klarhet i foreldreansvaret: Tidligere nevnte bestemmelsen «foreldreansvaret åleine». Denne formuleringen er nå fjernet for å klargjøre at bestemmelsen om kortere utenlandsferder gjelder for foreldre med felles foreldreansvar.
  • Forbud og foreldre uten foreldreansvar: Bestemmelsen gir ikke politiet hjemmel til å nedlegge utreiseforbud overfor en forelder som har foreldreansvar alene. Men den andre forelderen, uten foreldreansvar, kan ta saken til domstolene for en midlertidig avgjørelse.

Barneloven § 41. Utanlandsferd for barnet

Den som har sams foreldreansvar, kan ta med eller sende barnet på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd for barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu fast saman med, eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.

I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.

Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast.

Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.

Barn som er fylt 12 år, må samtykkje i ei avgjerd om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar

Hva skjer med foreldreansvaret for et barn når en av foreldrene dør?

barneloven, foreldreansvar, dødsfall, gjenlevende forelder, rettssak, foreldreansvar etter dødsfall, barnets beste, ønsker fra avdøde forelder, mistanke om drap, rettsavgjørelse, midlertidig avgjørelse, barnevernstjeneste, kommunal, statsforvalter, samvær, flytting, foreldreansvar alene, gifte/samboende, foreldreansvar sammen, barnets bosted, slektninger, uttalelse, barnets beste,

Barneloven § 64 regulerer hva som skjer med foreldreansvaret for et barn når en av foreldrene dør. La oss se nærmere på innholdet og forsøke å forklare det på en enkel måte.

Hvis den gjenlevende forelderen ikke bodde sammen med barnet da den andre forelderen døde, kan andre personer gå til retten og kreve foreldreansvar. De må gjøre dette innen seks måneder etter dødsfallet. Retten kan ta midlertidige avgjørelser mens saken pågår.

Hvis den gjenlevende forelderen er mistenkt, tiltalt eller dømt for å ha forårsaket den andre forelderens død med vilje, kan også andre personer gå til retten og kreve foreldreansvar. De må gjøre dette innen seks måneder etter at mistanken, tiltalen eller dommen er avsluttet. Den gjenlevende forelderen kan også gå til retten med en slik sak.

Når retten behandler saken, skal den ta hensyn til om den gjenlevende forelderen ønsker foreldreansvar. Retten bør også legge vekt på ønskene til den avdøde forelderen, spesielt hvis disse ønskene er skriftlig dokumentert. Hvis den gjenlevende forelderen er mistenkt, tiltalt eller dømt for å ha forårsaket den andre forelderens død med vilje, kan den gjenlevende forelderen bare få eller beholde foreldreansvaret hvis det tydelig er til barnets beste.

Retten skal avgjøre spørsmålet om foreldreansvar ved en dom. Retten bør søke råd fra kommunens barnevernstjeneste der det er nødvendig. Retten bør også gi barnets nærmeste slektninger eller de som barnet bor sammen med, mulighet til å uttale seg, med mindre det er unødvendig.

Retten kan gi foreldreansvaret til én person alene eller til gifte eller samboende personer sammen. Retten kan også la en forelder ha foreldreansvaret selv om andre også får foreldreansvar. Retten kan sette betingelser for avgjørelsen, for eksempel at barnet ikke skal flytte fra hjemmet i en bestemt periode hvis flyttingen kan være skadelig for barnet og det ikke er en god grunn til å flytte.

Når flere personer får foreldreansvar, må retten også avgjøre hvem barnet skal bo fast sammen med. Retten kan alltid bestemme samværsrett for den gjenlevende forelderen. Reglene i kapittel 5 og 6 gjelder for den eller de som får foreldreansvar.

Hvis ingen har tatt saken til retten i henhold til § 64a, eller hvis dommen medfører at ingen har foreldreansvar for barnet, skal retten informere kommunens barnevernstjeneste og statsforvalteren. Barnevernstjenesten skal plassere og følge opp barnet i samsvar med reglene i barnevernsloven.

Rana tingrett – Sak etter barneloven

14. september 2018 er advokat Christian Wulff Hansen i Rana tingrett i sak etter barneloven.

Saksforberedende møter for Rana tingrett går som regel på møterom. Noen ganger går de også i rettssal fordi møterommet er opptatt eller fordi en begjæring om midlertidig avgjørelse (barneloven § 60) gjør det naturlig.


Rana tingrett
Postboks 1024
8602 Mo i Rana

Org.nr. 974756323

75 43 17 40
rana.tingrett@domstol.no

Besøksadresse:
Nytorget 1
8622 Mo i Rana

Anke over midlertidig avgjørelse

Anke over midlertidig avgjørelse

Midlertidige avgjørelser etter barneloven § 60 er tvangskraftig før de er rettskraftig. De midlertidige avgjørelsene etter barneloven er tvangskraftig fra de er avsagt. I praksis betyr dette at de skal følges så snart tingrettens kjennelse (det er ikke en beslutning eller dom) er avsagt.

Kjennelsen kan ankes til lagmannsretten og lagmannsretten vil vanligvis behandle anken relativt raskt. Behandlingen til lagmannsretten er nesten alltid skriftlig. Ettersom Kjennelsen til tingretten er rettskraftig før den er tvangskraftig skal den følges frem til lagmannsretten har behandlet saken. I noen tilfeller kan det for eksempel bety at noen som ønsker å flytte får flyttet i ankeperioden.

[wcp_contactform id=»wcpform_1″]

Inngå forlik eller ta sjansen på en midlertidig avgjørelse

Inngå forlik eller ta sjansen på en midlertidig avgjørelse

I mange saksforberedende møter har man en klar følelse av hva som kommer til å bli resultatet dersom man ber dommeren ta en midlertidig avgjørelse. Skal man da inngå forlik likelydende med antakelsen eller ta sjansen og la retten ta en avgjørelse?

Det kan virke som en god idè å overlate avgjørelsen til retten når man likevel tror det blir samme resultat. Da har man i det minste en teoretisk sjanse for å vinne frem. Likevel er det slik at midlertidige avgjørelser alltid skal ha sin egen saksomkostningsavgjørelse. ikke alle advokater er flinke til å fortelle sin klient om saksomkostningsrisikoen (spesielt om klienten har fri sakførsel), men dette kan være av stor betydning. Fri rettshjelp (fri sakførsel) dekker ikke idømte saksomkostninger. Kanskje spesielt for de som kvalifiserer for fri sakførsel vil det da være viktig å forsøke et forlik i stedet. Det kan være snakk om 15-30.000 (varierer en del etter sakens kompleksitet og konfliktnivå) og de som har svak økonomi og da fri sakførsel er ofte de som tåler en slik saksomkostningsavgjørelse dårligst.

En annen grunn til å inngå forliket er kontroll over samværet (hvis det handler om bosted) og kontroll over punkter som dommeren ofte ikke tar med i en avgjørelse. Slik som telefonkontakt ol.

Videre viser evnen til å svelge en kamel og inngå forlik en evne til å samarbeidet på et plan.

Et forlik er også rettskraftig med en gang. Det vil si at det nesten ikke er ankemuligheter. Man stopper da prosessen og risikerer (nesten) ikke lagmannsrettsprosess.

 
[wcp_contactform id=»wcpform_1″]

Når barneloven § 64 og § 65 kolliderer

Barneloven § 64 lyder:

§ 64.Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Førebels avgjerd etter § 60 a kan endrast på same vilkår av den domstolen som tok førebels avgjerd, og slik sak kan reisast av den attlevande eller andre.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Barneloven § 65 lyder:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.


Logo med mer hvitTenk deg en situasjon hvor samværet har stoppet opp på tross av at man har en dom i bunnen som sier noe om hvordan et samvær skal være. Spørsmålet blir ofte da hva som er den beste måten å løse denne floken på. Barneloven har i hovedsak to verktøy:

  1. Man kan be retten om å ta en ny avgjørelse ved stevning, evt. i kombinasjon med en begjæring om midlertidig avgjørelse. Man må da ha særlige grunner etter § 64. Kanskje krever man at bosted endres til den som ikke har fått samvær.
  2. Man kan etter § 65 begjære tvangsbot. Man ber da retten komme til at hver gang bostedsforelderen ikke sender til samvær som i dommen så skal bostedsforelder betale en sum til staten. Ettersom det ikke er noen tvangsavhenting i slike situasjoner så garanterer ikke en slik begjæring at samværet blir gjennomført.

Det er ikke vanlig å begjære begge delene samtidig ettersom man har brakt på banen at det er gode grunner til å endre på nåværende situasjon så blir det kunstig å samtidig si at man tvangsbot skal ilegges. Det kan tenkes at at det lar seg kombinere dersom de særlige grunnene utelukkende skyldes forhold hos den ene parten, men dersom forholdene har endret seg på begge sider av bordet vil det bli vanskelig å ta stilling til en begjæring etter § 65 når man har gått ut og sagt først at har er det god grunn til å endre den avgjørelsen man ønsker tvangsbot i forhold til.

Jeg bruker ikke begjæring om tvangsbot dersom jeg samtidig går til sak for at jeg mener situasjonen krever en endring. Det fremstår for meg som en mye ryddigere og mer effektiv prosess da og kreve en midlertidig avgjørelse som blir tvangskraftig så snart den er avgjort. Evt. kan man i en begjæring om midlertidig avgjørelse (etter § 60) også ta med begjæring om tvangsbot, men da må man etter min mening ha særlig godt belegg for å kunne legge til grunn at også et nytt regime ikke vil bli fulgt.

 

Barneloven § 60 er endret (2014)

1. januar 2014 fikk vi en ny ordlyd i barneloven § 60 om midlertidige avgjørelser. Lovteksten lyder nå slik:

hopewulff§ 60.Førebels avgjerd

Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det. Etter krav frå ein part skal retten i alle høve ta førebels avgjerd dersom det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.

Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.

Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.

Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.

 

Det nye er at retten skal ta en midlertidig avgjørelse dersom det er risiko for at barnet utsettes for vold eller annen skadefare. Tidligere så har det vært opp til rettens skjønn slik formulert i første setning og man har opplevd at på bakgrunn av at en midlertidig avgjørelse prøves med mye mer begrenset bevisførsel enn i hovedforhandling så har domstolen valgt ikke å ta en avgjørelse selv om slik risiko er påstått å foreligge fra den ene part. Bestemmelsen gjør det nå tryggere for barn i vanskelige situasjoner siden retten også har et ansvar om forsvarlig opplyst sak før avgjørelse fattes. Samtidig er det grunn til å tro at vi kan oppleve en økning i påstander om vold og annen risio med noe dårlig bevismessig dekning, men likevel da tvinger retten til å belyse saken og ta en avgjørelse som kanskje til slutt bygger på andre momenter men gir det ønskede resultat.

 

Tvangsfullbyrdelse når man ikke har en dom fra retten

Barneloven har en egen bestemmelse om tvang, barneloven § 65. Etter § 65 kan man be retten om en kjennelse på at man skal kunne idømme tvangsbøter for en bostedsforelder som ikke følger en samværsavtale og man skal kunne få bistand av politiet for en bostedsforelder hvor samværsforelderen ikke kommer tilbake med barnet etter avtale (noen rimelighetsgrenser må påregnes.) Men hva med når partene har en muntlig eller skriftlig avtale de har etterlevd i kort eller lang tid?

Dersom partene ikke har en dom kan en ikke anvende § 65 som tvangsbestemmelse. Da er det mest naturlig at en i «nødsituasjon» krever en midlertidig avgjørelse etter bl. § 60. Midlertidige avgjørelser er tvangskraftige før de er rettskraftige og disse vil da kunne være effektive hvis målet er raskt å etablere en situasjon hvor tvangskraft er nødvendig.

Sånn gjør vi det ikke i denne tingretten

Som advokat i barnesaker har jeg hatt barnefordelingssaker fra Kristiansand tingrett i sør, til Østfinnmark tingrett i Nord. Det som er slående er hvor mange erfarne dommere som rett og slett ikke kan eller vil følge de særlige prosessreglene som er i barneloven. I noen tilfeller er det også et stort fravik på de prosessreglene som utfyller barnelovens særbestemmelser (tvisteloven.)

En ting mange tingretter nå har blitt strenge på er at salæroppgave leveres ved rettsmøtets slutt når det har blitt gjennomført hovedforhandling. Før var tingrettene mer løssluppne og tillot at man sendte det på fax fra kontoret dagen etter eller etter helgen om det var mer passende. I en relativt ny dom fra lagmannsretten ble det påpekt at man kunne risikere å miste muligheten for at den tapende part vil måtte dekke omkostningene dersom slik oppgave ikke ble innlevert ved dagens slutt. Likevel opplever en fortsatt tingretter som rett og slett sier at sånn gjør vi det ikke i denne tingretten.

Mer spesifikk i forhold til barneretten er kravet om midlertidig avgjørelse. Jeg har opplevd at en tingrett valgte å svare i brevform at de ikke ville fatte en avgjørelse før det saksforberedende møtet. Det var ikke dette som var temaet i begjæringen heller. Når det saksforberedende møtet kom var barnet som var i en slik alder at han/hun skulle høres, ikke planlagt hørt. Ikke samme dag, ikke i dagene før. Tingretten la opp til at det ikke ville bli noen avgjørelse uansett ettersom det er en klar saksbehandlingsfeil dersom man avsier en midlertidig avgjørelse uten å ha hørt et barn etter § 31 først. Her var beskjeden at sånn gjør ikke vi det, vi velger å ikke avsi slike kjennelser dersom vi ikke ønsker det. Dette er cowboyjuss som ikke bare er en fare for rettssikkerheten, men setter advokatene i en pinlig situasjon når de skal forklare klientene hvorfor retten velger en form for sivil ulydighet som er fullstendig uberegnelig. Nei, i denne tingretten har de sitt eget system, de vet ikke eller vil ikke innse, at å behandle begjæringen ikke er frivillig.

Andre variasjoner er f.eks. betalingen til den sakkyyndige. Dette har jeg vært inne på før, så jeg skal ikke skrive så mye om det, men det er et stort savn at tingrettene ikke kan ha samme praksis mht om det skal kreves forskudd, hvem av partene som skal betale, hvordan det arter seg når den ene har fri sakførsel osv. Her er det anarki og kjøreregler mangler.

Til retten med barnefordelingssak uten meklingsattest

At partene har en gyldig meklingsattest er en prosessforutsetning for at tingretten skal behandle saken. Dersom det sendes inn en stevning uten at en kan vise til gyldig meklingsattest, skal saken avvises.

Det er derimot et unntak eller et smutthull i lovgivningen som muliggjør prøving av saken uten meklingsattest. Etter bl. § 60 kan man for retten kreve en midlertidig avgjørelse. Dette er for de fleste kjent og fremgår klart av lovteksten:

§ 60. Førebels avgjerd

Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, om kven barnet skal bu hos fast, og om samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det.

Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.

Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten setje ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje teke ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.

Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.

Ved nærmere ettergang av lovteksten vil du se at retten kan ta foreløpige avgjørelser «før sak er reist.» Altså før det er sendt inn stevning. Kravet til meklingsattest er knyttet til å «reise sak» og faller derfor utenfor denne bestemmelsen. Sagt på en annen måte vil en kunne kreve en foreløpig avgjørelse uten meklingsattest dersom særlige grunner er tilstede. Særlige grunner kan være flere ting, men spesielt hvor det foreligger et hastverk på grunn av flytting, vold eller andre slike momenter. Etter min mening må også bestemmelsen kunne brukes dersom det tar lang tid å få en meklingsattest og samvær f.eks. er helt stoppet. Jeg vil anta at dersom det er et samvær eller en kontakt mellom barn og forelder så vil bestemmelsen vanskelig kunne benyttes. Den er en særbestemmelse som tar sikte på de mer akutte situasjonene.

Det som i praksis vil skje er at man får en frist til å ta ut stevning etter en slik begjæring har kommet inn. I dette ligger da også et pålegg om å få meklingsattest på plass ganske raskt.