Krav på samvær, men ikke et minstesamvær

minstesamværDet følger av barneloven § 42 at barnet har rett til samvær med begge sine foreldre og det følger av barneloven § 43 at forelderen som barnet ikke bor sammen med har rett til samvær med barnet. Det som derimot ikke er bestemt er et minstesamvær. I § 42 står det ingenting om samværets omfang, mens det i § 43 står at

Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Vær oppmerksom på at definisjonen på “vanlig samvær” i § 43 ikke er et minstesamvær, men et forslag til en løsning som er predefinert dersom man velger å vise til “vanlig samvær” i avtale eller dom.


§ 42.Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

§ 43.Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær. Dersom tilsyn blir sett som vilkår, kan retten utpeike ein person som skal føre tilsyn under samværet, eller be foreldra gjere det. Den av foreldra som skal ha samvær, dekkjer kostnadene til tiltaka som er sett som vilkår for samvær etter denne føresegna.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

Sør-Trøndelag tingrett – Sak etter barneloven

sortrondelagtingrett

3. juni 2016 er advokat Christian Wulff Hansen i Sør-Trøndelag tingrett i Trondheim i sak etter barneloven.

Saksforberedende møter etter barneloven § 61 foregår på forskjellige måter i mange domstoler og dommere har sin egen stil som også fører til at man opplever gjennomføringen svært forskjellig innad i domstolene. Det er forskjellig hvordan domstolene bruker de sakkyndige og det er svært forskjellig hvilken terskel hver domstol og dommer har for å oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 3. Sagt på en annen måte, du vet nesten aldri hva du kommer til. Det er derimot noen unntak. Jeg har opplevd både i Salten tingrett og i Ofoten tingrett å bli oppringt på forhånd og orientert om hvordan de velger å gå frem i slike møter. Når praksis er så varierende er det fint når man på forhånd får slik informasjon slik at vi som advokater bedre er i stand til å informere våre klienter om hva som venter dem når de møter i retten.

Manglende kunnskap hos familievernkontorene

BADGE1Det ligger i barnerettens natur at de aller fleste klientene jeg kommer i kontakt med har forsøkt mekling på familievernkontorene. Det er forøvrig et krav i barneloven § 56, 2. ledd at det foreligger en meklingsattest som ikke er eldre enn seks måneder dersom det skal være mulig å ta saken inn for retten.

Det har alltid vært varierende kompetanse hos familievernkontorene, men jeg har i økende grad notert meg at klienter som har vært til familievernkontorene har fått villedende informasjon.

Typisk feilinformasjon som går igjen er at noen har krav på et minstesamvær. Misforståelsen gjelder betegnelsen “vanlig samvær” som fremgår av barneloven § 43. Det som faktisk står i bestemmelsen er “Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til…” Altså, dersom vanlig samvær blir bestemt eller avtalt så betyr det et slikt system som mange familievernkontor synes å tro er et minstekrav. Samvær er i de fleste tilfeller en skreddersøm. Det sier seg selv at man ikke kan operere med et minstekrav til samvær når situasjonen kan være et barn på 1 år hvor foreldrene bor på hver sin kant av landet, et barn på 15 år som nekter å dra til samværsforelderen, et barn på 7 år som har lyst å ha samvær med sin svært alkoholiserte far osv.. barneloven er vag på rettigheter nettopp da behov og situasjon varierer så mye.