morspresumpsjon

Morspresumpsjonen i barnelovene fra 1954

av

mockups-new (1038)

Før barneloven av 1981 som fortsatt gjelder i dag, etter en del revisjoner, hadde vi to barneloven.

  1. Lov om barn i ekteskap av 1954
  2. Lov om barn utenfor ekteskap av 1954

Begge lovene hadde presumpsjon om at mor var best skikket til å ha ansvaret for barna. I begge disse lovene ble begrepet “foreldremakta” brukt.

 

I lov om barn i ekteskap § 8 heter det at “Er barnet lite, bør moren i regelen ha foreldremakta, om ikke retten, eller fylkesmannen når foreldrene er enige om å la han ta avgjørelsen, kommer til at det er bedre for barnet å være hos faren.”

Morspresumpsjon

 

I lov om barn utenfor ekteskap heter det i § 3 at “Mora har foreldremakta over barnet.” Om moren dør kan barnevernsnemnda la faren få foreldremakten hvis han ønsker det og nemnden ikke mener det er utilrådelig.”

20160226_140016

 

 

 

Mors rett til å ha barnet boende hos seg: Morspresumpsjonen

av

I FN-deklarasjonen fra 1959 står det at “a child of tender years shall not, save in exceptional circumstances, be separated from his mother.” Dette var en klar presumpsjon (antakelse) om at det var barnets beste å være sammen med sin mor hvis det ikke var helt eksepsjonelle omstendigheter som gjorde at mor ikke kunne eller burde ha barnet hos seg. I Rettstidene 1939 side 423 bestemte sågar Høyesterett i Norge at dersom mor motsatte seg samvær mellom barn og far, kunne slikt samvær umulig være bra for barnet. Det ble med andre ord tillagt mor å vurdere hvorvidt det var bra for barnet å ha samvær med sin far.

I norsk rett forsvant morspresumpsjonen ut av barneloven i 1981 når den nåværende loven ble vedtatt. Høyesteretts praksis er i dag motsatt av hva den var i 1939. I dag har vi mange eksempler på at far får omsorgen for barna dersom mor uten god nok grunn hindrer samvær.

Morspresumpsjon

av

Det er fortsatt mange som tror at mor i utgangspunktet stiller sterkere i en sak om barna. Et slikt utgangspunkt kalles “morspresumpsjon” og har ingen formell plass i lovverket i dag.

Det er likevel rester av morspresumpsjonen i lovverket. Etter bl. § 35 får mor foreldreansvaret alene dersom foreldrene ikke er gifte eller samboere.

§ 35. Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.

Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.

Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldra som ikkje er gifte eller har foreldreansvaret saman etter andre ledd, kan likevel etter avtale gje melding til folkeregistermyndigheita om at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at faren skal ha foreldreansvaret åleine.

Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.

Skulle morspresumpsjonen vært helt ute av lovverket burde bestemmelsen vært at man har felles foreldreansvar fra starten av uavhengig av livssituasjonen.

les mer om morspresumpsjonen i lovverket her:
Med barnet i fokus
Av Jørgen Lorentzen, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo

Fars rettigheter

av

farsrettJeg legger merke til at mange søker på “fars rettigheter” på denne bloggen, eller det er søket på google på “fars rettigheter” som leder besøkende inn på denne siden. Jeg synes det er viktig å presisere at barneloven i det alt vesentlige er kjønnsnøytral. Den er ikke fokusert på fars rettigheter, men heller ikke på mors rettigheter. I all hovedsak er loven fokusert på barnets rettigheter. Både lovverket og rettspraksis gir i dag far omsorgen svært ofte i konflikter for retten. Det er ingen morspresumpsjon i lovverket.

Likevel kan man selvfølgelig spørre seg om dommere, advokater og sakkyndige som har praktisert barnerett før 1981 og som har praktisert et prinsipp om at mor i utgangspunktet er å foretrekke, om man nå klarer å legge dette fra seg når barneloven i så mye større grad enn andre lover åpner for skjønn. Jeg har ingen grunnlag å konkludere på, men jeg tør driste meg ut på en påstand om at de yngste rettsaktørene nok har et noe annet syn enn de eldste på morsrollen og farsrollen. Som part i en sak kan det være at dette slår heldig ut, men det kan også slå uheldig ut. Det jeg kan bekrefte er at jeg er overbevist om at jeg tar èn sak som jeg jobber med og prøver den akkurat likt på flere av landets tingretter, så får jeg ikke like resultater. Det kan være at dommerens alder og skjønn har betydning, men også politisk bakgrunn, stedets politiske historie, størrelsen på domstolens fagmiljø, antall barnesaker dommeren har hatt. For ordens skyld kan bemerkes at det i veileder 2004 Q15 bemerkes at dommerfullmektiger helst ikke skal tildeles barnefordelingssaker dersom han eller hun ikke har spesiell erfaringsbakgrunn som tilsier det. Etter min mening er dette svært naturlig da prosessen etter barneloven legger stor vekt på megling og forsoning.