I Sverige er barnets rett til samvær med en forelder det ikke bor sammen med, godt etablert i lovgivningen, spesielt i föräldrabalken kapittel 6 § 15 første ledd. Denne loven anerkjenner viktigheten av at barn opprettholder kontakt med begge foreldrene, enten gjennom direkte møter eller annen form for kommunikasjon.
Et viktig aspekt ved den svenske lovgivningen er at foreldrene har et felles ansvar for å gjennomføre barnets rett til samvær så langt det er mulig. Dette felles ansvaret legger grunnlaget for foreldrenes samarbeid om barnets beste interesser, uavhengig av deres personlige forhold.
Når det oppstår uenighet mellom foreldrene om samværet, har domstolene i Sverige myndighet til å treffe en avgjørelse i saken. Föräldrabalken kapittel 6 § 2 a understreker at barnets beste skal være det avgjørende kriteriet for enhver slik beslutning. Ved vurderingen av hva som er best for barnet, legges det særlig vekt på risikoen for overgrep, bortføring eller annen skade mot barnet eller noen i familien. Det tas også hensyn til barnets behov for en nær og god kontakt med begge foreldre.
En interessant utvikling i den svenske lovgivningen er at saker om fastsettelse av samvær kan reises ikke bare av foreldrene, men også av socialnämnden (sosialnemnda) i tilfeller der foreldrene ikke tar initiativ til å endre den bestående situasjonen. I forarbeidene til lovgivningen er det kommentert at socialnämndens mulighet til å reise sak er motivert av behovet for å beskytte barnet i situasjoner der barnet kan ha det dårlig eller risikerer å «fare illa» på grunn av for eksempel overgrep eller alvorlige misbruksproblemer hos en av foreldrene.
Socialnämndens rolle i disse sakene er signifikant fordi de har mulighet til å foreslå begrensninger eller opphør av samværet dersom det anses som nødvendig for barnets sikkerhet og velferd. Dette gir en ekstra dimensjon av beskyttelse for barnet, og er en indikasjon på det svenske rettssystemets forpliktelse til å vurdere barnets beste i alle samværssaker.