Utenlandske navneavgjørelser og rettigheter i norsk navnelov

barnas beste, delt fast bosted, barneloven, foreldres skilsmisse, tilknytningstrygghet, barns psykiske helse, samvær med begge foreldre, emosjonell utrygghet, relasjonskvalitet, foreldrekonflikter, Stortinget, forskning, rettsnorm, barnas beste etter skilsmisse, barns sosiale helse, likeverdig foreldreskap, delt omsorg, barnets rettigheter, samværstid, familiekonflikter, barnefordeling, barnelovendringer, barns trivsel, barnets perspektiv, foreldresamarbeid, foreldrenes rolle, barnets velvære, foreldreansvar, barnets omsorg, barneoppdragelse, barnets behov

I dette blogginnlegget skal vi utforske Navneloven § 14 og hvem denne loven gjelder for. Vi vil spesielt se på hvordan loven håndterer utenlandske statsborgere som er bosatt i Norge og norske statsborgere som bor i utlandet. Videre vil vi undersøke hvordan loven beskytter etternavn som er i bruk i utlandet og hvordan meldinger om navneendringer behandles i slike tilfeller.

Hvem omfattes av loven:
Navneloven gjelder for alle som er registrert som bosatt i Norge i Folkeregisteret og har til hensikt å bli boende her varig. Dette bostedsprinsippet er i tråd med gjeldende rett og sikrer at loven får anvendelse på alle som er bosatt her.

Utenlandske statsborgere i Norge:
Dersom en person som omfattes av loven er utenlandsk statsborger, har vedkommende muligheten til å inngi melding om å ta, endre eller sløyfe navn i samsvar med en avgjørelse truffet av statsborgerlandets myndigheter. Dette gjelder med mindre det er fastsatt andre bestemmelser i forskrift etter tredje ledd av § 14.

Viktigheten av ulempevurdering:
Norske myndigheter kan nekte å godta slike meldinger dersom det kan påvises at navneendringen vil medføre vesentlig ulempe for vedkommende eller andre sterke grunner tilsier det. I denne vurderingen må det også tas hensyn til eventuelle ulemper ved å ha forskjellig navn i Norge og statsborgerlandet. Det er viktig å merke seg at begrensningene i folks adgang til å velge navn etter §§ 3 og 8 ikke gjelder i slike tilfeller.

Krav til det nye navnet:
Det nye navnet som ønskes må også tilfredsstille de kravene som er fastsatt i merknadene til § 1 i Navneloven. Dette sikrer at navneendringen følger et klart og tydelig regelverk som beskytter både enkeltpersoners rettigheter og samfunnets interesser.

Forskriftshjemmel for utenlandske statsborgere og norske borgere i utlandet:
Kongen har myndighet til å gi forskrifter som regulerer hvilke navnerettsregler som skal gjelde for utenlandske statsborgere som bor i Norge og for norske statsborgere som bor i utlandet. Videre kan slike forskrifter også fastsette regler om beskyttelse av etternavn som er i bruk i utlandet. Denne forskriftshjemmelen gir nødvendig fleksibilitet og mulighet for tilpasning til ulike situasjoner og behov.

Fordelene med forskriftshjemmel:
Forskjellen mellom forskriftshjemmel og traktatbestemmelse som i NOU-utkastet § 17, gir oss en mulighet til å tilpasse reguleringene i samsvar med norsk lovgivning. Dette gjør det enklere for brukerne av det norske regelverket å forstå og følge reglene som gjelder for navneendringer.

Navneloven § 14 er en viktig del av norsk navnelovgivning som tar hensyn til rettighetene til utenlandske statsborgere og norske borgere som bor i utlandet. Loven gir retningslinjer for håndtering av utenlandske navneavgjørelser og beskyttelse av etternavn som er i bruk i utlandet. Med muligheten for forskriftshjemmel har loven nødvendig fleksibilitet til å tilpasse seg ulike situasjoner og behov i en stadig mer globalisert verden.

Meldeplikt og forvaltningsorgan for navnesaker

foreldreansvar samvær og fast bosted

Å ta, endre eller sløyfe navn er en prosess som krever en formell melding til skattekontoret. Det er skattekontoret som har myndighet til å avgjøre om meldingen om navneendring skal godtas eller ikke. Imidlertid kan departementet i enkelte tilfeller bestemme at slike meldinger skal behandles av et annet forvaltningsorgan. Dersom det blir fattet et vedtak om å avslå meldingen, kan søkeren klage saken inn for statsforvalteren.

Det er mulighet for departementet å gi nærmere regler om hvordan meldeprosessen skal foregå. Dette kan inkludere bruken av standardiserte meldingsskjemaer, innholdet i meldingene og andre aspekter ved saksbehandlingen. Formålet er å sikre en effektiv og enkel prosess for navneendringer.

Meldingene om navneendringer skal normalt inngis til fylkesmannen, og departementet fungerer som klageinstans. Etter vanlige forvaltningsprinsipper kan departementet delegere klagebehandlingen til en underordnet instans når det er hensiktsmessig.

Det er verdt å merke seg at i lovforslaget omtales prosessen som meldinger og ikke som søknader. Dette understreker at navneendring skal være en kurant prosess, og saksbehandlingen skal være rask og enkel. Først når meldingen er godkjent, vil navnet være formelt endret og ført inn i folkeregisteret.

Avgjørelsen om å godta en navnemelding er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens regler om saksforberedelse, vedtaksutforming, klagebehandling og omgjøring vil komme til anvendelse. For enkle og kurante navneendringer vil det normalt ikke være behov for forhåndsvarsling av parter eller begrunnelse for vedtaket. Underretningen om godkjent melding kan skje ved at meldingen returneres med en påskrift om godkjennelse og at det nye navnet er registrert i folkeregisteret. For mer kompliserte saker kan det bli nødvendig med mer omfattende regler om parters rettigheter og begrunnelse av vedtak.

Lovens utgangspunkt bør være uttømmende når det gjelder hvilke navn folk kan ta. Derfor inneholder lovforslaget ingen generell hjemmel for ytterligere forskrifter angående navnevalg. Likevel vil det administrativt kunne være nødvendig å fastsette regler om bruk av standardiserte skjemaer for navnemeldinger, hva meldingene skal inneholde av opplysninger, og andre sider ved saksbehandlingen, inkludert andre myndigheters involvering i navnesaker.

Navneloven § 7: Doble etternavn

Doble etternavn

Muligheten for doble etternavn er en interessant aspekt ved navneloven, og den er gjenstand for diskusjon blant de som vurderer å endre sitt nåværende etternavn eller ta et nytt navn ved adopsjon eller andre omstendigheter. I dette blogginnlegget skal vi utforske konseptet med doble etternavn og se på bakgrunnen for at det åpnes for denne praksisen.

Ifølge Navneloven § 7 har personer rett til å ta to navn som etternavn, og disse navnene kan bli satt sammen med en bindestrek. Dette resulterer i det som kalles et dobbelt etternavn. Det er viktig å merke seg at ifølge §§ 3 og 4 i samme lov, vil et dobbelt etternavn betraktes som to separate etternavn. Dette betyr at i juridiske sammenhenger vil hvert av de to navnene som utgjør det doble etternavnet bli behandlet som separate enheter.

Denne regelen gir en viss fleksibilitet for de som ønsker å bære to etternavn, enten det er på grunn av familiehistorie, kulturell betydning eller personlig preferanse. Et dobbelt etternavn kan bestå av to frie etternavn, to beskyttede etternavn som personen har rett til å ta, eller en kombinasjon av disse med eventuelle nylagde etternavn som er tillatt i henhold til loven.

Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at det er visse begrensninger og juridiske prosedyrer som må følges dersom noen ønsker å ta et dobbelt etternavn, endre det senere eller fjerne ett av navnene for å ha kun ett enkelt etternavn. Slike endringer må gjøres i tråd med navnelovens bestemmelser for navneendring. Dette innebærer at en formell melding om endringen må sendes, og endringen vil først bli anerkjent når meldingen er godtatt i henhold til lovens prosedyrer.

Bakgrunnen for at doble etternavn ble tillatt kan spores tilbake til tidligere debatter og diskusjoner om mangfold og fleksibilitet i navneloven. Det har vært et ønske om å gi individer mulighet til å bevare sin unike identitet gjennom valg av etternavn. Doble etternavn gir en ekstra dimensjon til denne muligheten og tillater enkeltpersoner å forene to forskjellige etternavn som har betydning for dem, enten det er knyttet til familiens historie eller personlig preferanse.

Så, hvis du vurderer å endre ditt etternavn, enten det er til et dobbelt etternavn eller noe annet, er det viktig å konsultere de juridiske retningslinjene og søke veiledning om hvordan du kan gjennomføre endringen i samsvar med navnelovens krav. Å velge et etternavn er en betydningsfull beslutning, og loven er utformet for å sikre at denne prosessen blir behandlet på en rettferdig og ordentlig måte.

Det åpnes for muligheten til doble etternavn er et skritt mot å gi enkeltpersoner større kontroll over sin egen identitet og personlige historie, og det gir rom for en mer variert navnekultur i samfunnet. Gjennom navneloven kan vi se hvordan juridiske retningslinjer spiller en rolle i å forme og regulere våre valg av etternavn, og hvordan dette er med på å reflektere vår identitet og tilhørighet.

Så hvis du har vurdert å endre ditt etternavn, kan et dobbelt etternavn være et spennende alternativ som lar deg kombinere to betydningsfulle navn og skape en personlig og unik identitet. Husk å følge lovens regler for endring av navn for å sikre at prosessen går smidig og i samsvar med juridiske retningslinjer. Ditt valg av etternavn er en viktig del av din identitet, og navneloven gir deg muligheten til å uttrykke deg selv på en måte som er meningsfull og autentisk.

Fornavn og dets betydning i loven om personnavn

Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand, navneloven, fornavn, etternavn, lov om personnavn, navnevalg, tradisjonelle fornavn, kulturelle fornavn, Folkeregisteret, navneloven § 8, norsk navneskikk, doble etternavn, navneendring, lovgivning om navn, navnevalgprosess, identitet og navn, regler for fornavn, navnerettigheter, opphav som fornavn, navnelovgivning, fornavn i utlandet, mellomnavn, skjønnsmessige vurderinger, juridiske aspekter av navn, etternavn som fornavn, lovbegrensninger på fornavn, navneskikk i Norge, betydningen av fornavn, navnebruk i samfunnet, norsk lov om navn, navneendringsprosedyre.

I det foregående blogginnlegget diskuterte vi den norske navneloven og forskjellige aspekter ved navnevalg, særlig fokusert på doble etternavn. Denne gangen skal vi ta en nærmere titt på paragraf 8 i navneloven, som omhandler reglene for fornavn.

§ 8 i navneloven fastsetter bestemmelser knyttet til valg av fornavn. Som loven presiserer, kan man ikke velge et fornavn som allerede er registrert i Folkeregisteret som etternavn eller mellomnavn. Det er imidlertid noen unntak til denne regelen. Et navn som er registrert som etternavn eller mellomnavn, kan likevel velges som fornavn dersom det har en tradisjon eller opphav som fornavn, både i Norge eller i utlandet. I tillegg kan navn med tradisjon i kulturer som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, også tas i bruk som fornavn.

Denne bestemmelsen er viktig for å bevare den tradisjonelle distinksjonen i norsk navneskikk mellom fornavn og etternavn. Sammen med § 3 tredje ledd nr. 3 opprettholder disse to bestemmelsene det klare skillet mellom de to typer navn.

Navneloven gir ikke noen eksplisitt grense for antall fornavn en person kan ha. Imidlertid er det verdt å merke seg at dersom noen ønsker å ha et stort antall fornavn, kan det komme til et skjønnsmessig vurderingsspørsmål, og det kan være mulig at meldingen om de ønskede fornavnene kan bli nektet i henhold til § 10 i loven.

Ved valg av fornavn er det viktig å være klar over de begrensningene som loven pålegger. Formålet med reglene er å sikre at navnevalget ikke forårsaker forvirring eller konflikt med allerede eksisterende navn. Samtidig er loven fleksibel nok til å tillate bruk av tradisjonelle eller kulturelle fornavn som gir en dypere betydning til individets identitet.

Å forstå § 8 i navneloven er derfor avgjørende for alle som vurderer å velge eller endre fornavn. Reglene gir veiledning og en klar ramme for å sikre en harmonisk og sammenhengende bruk av navn i det norske samfunnet. Så neste gang du tenker på fornavnet ditt eller navnet til en nyfødt, kan det være lurt å ta en nærmere titt på disse bestemmelsene for å sikre en smidig og rettmessig navnevalgprosess.

§13 – Søksmål ved navneendring

Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Dersom noen mener at deres rettigheter er krenket som følge av et vedtak som godtar en melding om å ta, endre eller sløyfe navn, har vedkommende rett til å fremme søksmål innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det. Søksmålet må være reist innen 10 år etter at vedtaket ble truffet.

Bestemmelsen i §13 tilsvarer tidligere §22 i navneloven fra 1964 og følger også NOU-utkastet i §12, som tidligere nevnt i punkt 9.2. Her oppstilles det imidlertid en todelt tidsfrist for å reise søksmål. På den ene siden må søksmålet være reist innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det, som beskrevet i første punktum. På den andre siden må søksmålet uansett være reist innen ti år etter at vedtaket ble truffet, som beskrevet i annet punktum.

Søksmålet kan rettes mot staten eller mot den private parten som vedtaket gjelder. Normalt vil det være mest hensiktsmessig å rette søksmålet mot den private parten, da en dom mot staten som kjennes ugyldig, ikke vil ha rettskraftsvirkning overfor den private parten. Når søksmålet rettes mot den private parten, vil gyldigheten av vedtaket være et prejudisielt spørsmål i vurderingen av om den saksøkte har rett til å ha det aktuelle navnet. Dersom for eksempel et nytt etternavn angripes fordi det ligner for mye på et beskyttet etternavn eller på et allment kjent firma, jf § 3 tredje ledd, må søksmålet også reises mot andre som i mellomtiden har tatt etternavnet, for eksempel etter samtykke eller etter ett av alternativene i § 4. I motsatt tilfelle vil disse fortsatt ha rett til å ha navnet uavhengig av utfallet av søksmålet. Søksmålsfristen overfor den som i ettertid har tatt navnet, må regnes fra det opprinnelige vedtaket om å godta navnet som et nytt etternavn. Det er dette vedtaket som eventuelt har krenket saksøkerens rettigheter og som må anses ugyldig som en forutsetning for å frata den som senere har tatt navnet, retten til å beholde det.

Navneloven § 2: Plikt til å velge navn for barn

Meklingsapparat, Godkjenning av meklere, Mekleransvar, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Meklingsbevillinger, Meklingsprosess, Mekling etter samlivsbrudd, Foreldreansvar, Meklingsgebyr, Meklingsordning, Kvalifiserte meklere, Mekling i Norge, Ventetid mekling, Barneloven, Ekteskapsloven, Dimensjonering av meklingsapparatet, Geografisk tilgjengelighet mekling, Valgfrihet for foreldre, Meklerkompetanse, Effektiv mekling, Meklingsprosessens betydning, Rettigheter ved samlivsbrudd, Konfliktløsning mekling, Meklingstjenester, Meklerbevilling, Retningslinjer for meklere, Mekleransettelse, Mekling og barnets beste, Mekling og juridiske krav, Tidsrammer for mekling.

Når et barn når seks måneders alder, er det pålagt at den eller de som har foreldreansvaret for barnet, sender en melding om hvilket navn barnet skal ha.

Dersom barnet når seks måneder uten at en slik melding er sendt, eller hvis meldingen ikke kan godtas av en eller annen grunn, vil barnet få morens etternavn. Dette gjelder ikke for etternavn som er nevnt i § 4 første ledd nr. 2. Hvis moren ikke har et annet etternavn, vil barnet i stedet få morens fornavn med en ending som viser slektskapet.

Det er viktig å merke seg at paragrafen svarer til tilsvarende bestemmelser i den tidligere navneloven fra 1964 (§§ 2 og 14). Imidlertid er det en forskjell i forhold til den tidligere loven, da lovforslaget her ikke skiller mellom førstegangs navnevalg og senere navneendringer. Ved førstegangs navnevalg etter denne paragrafen har foreldrene de samme valgmulighetene som ved senere endringer av barnets navn.

Selv om begge foreldrene har del i foreldreansvaret, kan en melding om navnevalg bli godtatt fra kun en av dem dersom det finnes en særlig grunn til dette. Dette fremgår av § 12 i loven, som gir visse unntak fra kravet om at begge foreldre må sende inn meldingen.

Denne bestemmelsen sikrer en strukturert og ordnet praksis for navnevalg for barn og er en videreføring av tidligere lovgivning på området. Gjennom å følge denne paragrafen, vil vi kunne sikre en klar og entydig identifikasjon av barnet i samfunnet.

Navneloven § 3: Frie, beskyttede og nye etternavn

meklingsprosess, mekling etter samlivsbrudd, meklingssted, barneloven, ekteskapsloven, meklergodkjenning, meklingsbevilling, foreldrekonflikt, samværsavtale, barnets beste, meklerkvalifikasjoner, mekleropplæring, telefonsamtaler, videokonferanse, geografisk tilgjengelighet, meklingstjenester, foreldremekling, rettferdig mekling, meklerkompetanse, barnefordeling, verneting, meklerkrav, meklingssaker, meklerrolle, meklingsprosedyre, familiemekling, konfliktløsning, meklerfleksibilitet, samlivsbruddrådgivning, foreldreveiledning.

Navneloven § 3 regulerer hvilke etternavn som er å betrakte som frie, beskyttede eller nye. For å sikre klarhet og ordnede forhold i forbindelse med navnevalg, fastsetter loven klare retningslinjer for hvilke navn som kan tas som etternavn uten samtykke, hvilke som krever samtykke, og hvilke som kan tas som nye etternavn.

Etternavn som har over 200 personer i landet med samme etternavn, kan tas som etternavn av andre uten samtykke fra de som allerede har navnet. Dette betyr at disse etternavnene er å betrakte som frie, og alle som ønsker å benytte seg av dem som sitt eget etternavn, har rett til å gjøre det.

Når et etternavn er båret av 200 eller færre personer i landet, kan det bare tas som etternavn dersom samtlige som allerede bærer navnet, gir sitt samtykke. Dette gjelder for personer som ønsker å ta et beskyttet etternavn, og for barn under 18 år må samtykke gis av de som har foreldreansvaret.

Navn som ikke allerede er registrert i Folkeregisteret som etternavn i Norge, kan tas som nye etternavn. Det er viktig å merke seg at visse begrensninger gjelder for hvilke navn som kan tas som nye etternavn.

For det første kan ikke nye etternavn være så like beskyttede etternavn at navnene lett kan bli forvekslet. Dersom alle som har det beskyttede etternavnet gir sitt samtykke, kan imidlertid det nye etternavnet likevel tas i bruk.

For det andre kan ikke nye etternavn være identiske eller likne beskyttede navn som er kjente varemerker, foretaksnavn, institusjonsnavn, kjente kunstnernavn, eller andre kjennetegn som er vernet i Norge. Dette skyldes hensynet til å unngå forveksling og beskytte berettigede interesser.

For det tredje kan ikke nye etternavn være allerede registrert som fornavn i Folkeregisteret. Unntaket er hvis navnet har en etablert tradisjon som etternavn i Norge eller i utlandet, eller hvis navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

Denne paragrafen er viktig for å regulere adgangen til å ta visse etternavn og sikre at det ikke oppstår forvirring eller konflikter i forbindelse med navnevalg. Ved å følge disse retningslinjene, vil vi kunne opprettholde en ryddig og oversiktlig praksis for navnevalg i Norge.

Navneloven § 1: Plikt til å ha navn

personnavn, navneloven, lovforslag, navnevalg, etternavn, fornavn, mellomnavn, identifikasjon, samfunnsliv, lovens retningslinjer, navneplikt, lovforskrifter, identitet, offisielt navn, godkjent melding, folkeregisteret, identifikasjonspraksiser, individuell frihet, kallenavn, kunstnernavn, skilletegn, talltegn, fremmede skriftspråk, godkjenning, registrering, navneendring, utlendingers navn, bokstaver, identifikasjonssystem, balansere frihet og orden.Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen,

I dagens moderne samfunn er personnavn av stor betydning, både som identifikasjon og som en del av vår personlige identitet. Navneloven § 1 fastsetter prinsippene som gjelder for navnevalg og bruk av navn i Norge.

Først og fremst understreker lovforslaget at alle enkeltpersoner skal ha et fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn, samt at det er mulig å ha mellomnavn i tillegg. Dette er en viktig praksis for å sikre ordnede forhold og klar identifikasjon i samfunnet. Lovutkastet representerer imidlertid en positiv utvikling, da det gir større frihet til folk når det gjelder valg av navn for seg selv og sine barn.

På den andre siden er det essensielt at navnebruk følger bestemte retningslinjer, da navn spiller en viktig rolle i samfunnslivet og mellommenneskelige forhold. For å endre eller bytte navn, må man følge prosedyrer som loven fastsetter. Dette er nødvendig for å unngå forvirring og for å sikre en korrekt registrering av navn i folkeregisteret.

Videre har loven klargjort at navnet skal være uttrykt med bokstaver i det norske alfabetet for å bli anerkjent som et gyldig navn i forhold til navneloven. Talltegn, skilletegn og tegn fra fremmede skriftspråk blir ikke akseptert som del av et navn.

Den første paragrafen fastsetter også de grunnleggende reglene for navnestruktur. Alle skal ha et fornavn, og det er tillatt å ha flere. Etternavnet skal være enkelt eller dobbelt, og dersom det er dobbelt, skal det kombineres med en bindestrek. Det er også mulighet for mellomnavn, men disse skal ikke erstatte for- eller etternavn.

For å forstå bakgrunnen for navneplikten og dens betydning for samfunnet, kan man se til forarbeidene til loven, som dokumenteres i Ot.prp.nr.31 (2001–2002) om lov om personnavn (navneloven). Disse gir innsikt i lovens formål og intensjon.

En viktig del av navneloven er også bestemmelsen om at folk er forpliktet til å bruke sitt eget for- og etternavn som personnavn. Dette betyr ikke at en person ikke kan bruke et annet navn i private sammenhenger, som kallenavn eller kunstnernavn. Likevel er det viktig å opprettholde det offisielle navnet i offentlige sammenhenger for å unngå forvirring og sikre en entydig identifikasjon.

Videre fremhever tredje punktum at endringer i personnavnet kun kan gjøres i henhold til lovens bestemmelser. Dette innebærer at den som ønsker å endre sitt navn, må melde fra om dette til kompetent forvaltningsorgan. Etter godkjenning vil navneendringen registreres i folkeregisteret.

I tilfeller der personer flytter til Norge fra utlandet, kan det hende at deres opprinnelige navn er upraktisk å bruke her. I slike tilfeller kan det foretas en forkortelse av navnet ved registrering i folkeregisteret uten at dette regnes som en formell navneendring i henhold til loven.

Det er også viktig å merke seg at personnavn i Norge ikke kan inneholde talltegn, skilletegn som komma og punktum, eller tegn fra fremmede skriftspråk som greske bokstaver og kinesiske tegn. Dersom slike tegn ønskes inkludert, må de omformes til bokstaver i det norske alfabetet før de kan godtas og registreres som gyldige navn.

I sin helhet har Navneloven § 1 som formål å balansere individuell frihet til å velge navn med samfunnets behov for klare og forståelige identifikasjonspraksiser. Gjennom å følge disse retningslinjene vil vi kunne opprettholde et ordnet og velfungerende navnesystem i Norge.


Navneloven § 1. Plikt til å ha navn

Alle skal ha fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn og kan i tillegg ha mellomnavn. Enhver har plikt til å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn. Ingen kan ta, endre eller sløyfe navn på annen måte enn etter loven her