Norge

FNs barnekonvensjon artikkel 11

av
FNs barnekonvensjon, internasjonal avtale, barns rettigheter, beskyttelse, FNs generalforsamling, ratifisert, Norge, 54 artikler, barns rett til liv, utvikling, beskyttelse, vold, misbruk, utnyttelse, artikkel 11, frihet fra ulovlig frihetsberøvelse, arrestasjon, fengsling, utvisning, utlevering, utskillelse fra foreldrene, rettferdig behandling, advokat, retten til å anke, umiddelbar og regelmessig kontakt med foreldrene, familien, medisinsk behandling, helse, utdanning, kultur, religion, fritid, diskriminering, urfolksbarn, flyktningbarn, asylsøkerbarn

I dette blogginnlegget vil vi fokusere på artikkel 11 i FNs barnekonvensjon, som omhandler beskyttelse mot ulovlig bortføring og tilbakeføring av barn til hjemlandet. Artikkel 11 fastslår at statene som har ratifisert barnekonvensjonen, skal samarbeide for å hindre ulovlig bortføring av barn og for å sikre at slike barn blir raskt tilbakeført til sitt hjemland.

Artikkel 11 lyder som følger: «Statene skal treffe tiltak for å hindre ulovlig og utilsiktet bortføring eller tilbakeføring av barn til et annet land. For dette formål skal statene, i den grad det er mulig, samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer for å sikre gjenforening av barnet med hans eller hennes familie.»

Artikkel 11 understreker at bortføring av et barn til et annet land uten samtykke fra begge foreldrene, eller uten domstolens tillatelse, er ulovlig og kan ha alvorlige konsekvenser for både barnet og familien. Bortføring kan føre til en langvarig og smertefull juridisk prosess, som kan ta mange år før barnet blir gjenforent med sin familie.

Artikkel 11 gir også retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Ifølge artikkelen skal statene samarbeide for å sikre at barnet blir raskt og trygt tilbakeført til sin familie og sitt hjemland, og at prosessen med tilbakeføring skjer på en human og respektfull måte som tar hensyn til barnets beste.

Konvensjonen pålegger også statene å samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer som kan bidra til å hindre bortføring av barn. Dette kan inkludere tiltak som økt grensekontroll og samarbeid mellom politimyndigheter og rettsvesen i ulike land.

I Norge har artikkel 11 blitt implementert i barnebortføringsloven, som gir retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Loven fastslår at barnets beste skal være det avgjørende hensynet i slike saker, og at barnet skal gis anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse om tilbakeføring.

Om oppnevning av egen advokat for barn i saker etter barneloven

av
Om oppnevning av egen advokat for barnet

I Norge er det ikke uvanlig at barn blir involvert i foreldrenes konflikter, spesielt i forbindelse med saker som omhandler barnefordeling og omsorg. Det er viktig at barnets interesser ivaretas i slike situasjoner, og derfor kan det være aktuelt å oppnevne en egen advokat for barnet.

I lovforarbeidene, Ot.prp. nr 29 (2002-2003), står det at slik oppnevning kun skal skje unntaksvis, når det foreligger et særlig behov for det. Det er viktig å understreke at hver sak er individuell, og at det er opp til retten å avgjøre om det er behov for å oppnevne en egen advokat for barnet.

Det er viktig å huske at verken barnet eller representanten har partsrettigheter, og rollen er begrenset til det som framgår av § 61 første ledd nr. 5. Representanten skal ikke ta standpunkt til tvistespørsmålene, men hans eller hennes rolle er å ivareta barnets interesser i at saken blir tilstrekkelig opplyst og at saksbehandlingen skjer så raskt som mulig.

I forskrift om barnets talsperson i saker som behandles i fylkesnemnda § 4 heter det at barnets talsperson, etter samtale med barnet, skal fremstille saken fra barnets synsvinkel og gi sin selvstendige vurdering av saken. Det er viktig å merke seg at dette kan være annerledes i en barnefordelingssak. Barnets eventuelle standpunkt i de spørsmål foreldrene tvistes om, skal komme til rettens kunnskap på den måte som brukes i dag; gjennom sakkyndige eller gjennom samtaler med dommeren mv. Barnets representant skal ikke gå inn i dommerrollen eller prosessfullmektigens rolle.

I første rekke er det dommeren som er adressat for representantens arbeid, men representanten kan også henvende seg direkte til partene eller deres prosessfullmektiger om forhold som er vesentlige for barnet under sakens gang, og eventuelt medvirke til at saken løses ved partenes enighet. Representanten har videre adgang til å være til stede under rettsmøter i saken, så fremt retten samtykker til dette, jf femte punktum. Etter siste punktum skal barnets representant kunne stille spørsmål til parter og vitner. Men verken barnet eller representanten har prosessrettigheter for øvrig; de kan således ikke nedlegge påstand i saken eller påanke en avgjørelse.

Oppnevning av en egen advokat for barnet er en viktig måte å sikre at barnets interesser blir ivaretatt i saker som omhandler barnefordeling og omsorg. Det er viktig å huske at hver sak er individuell, og at det er opp til retten å avgjøre om det er behov for å oppnevne en egen advokat for barnet.

Her er fem lenker til nettsteder der du kan lære mer om oppnevning av egen advokat for barn i Norge:

  1. Barneombudet: «Barns rettigheter i rettssaker» – https://www.barneombudet.no/tema/barns-rettigheter-i-rettssaker/
  2. Advokatforeningen: «Egen advokat for barn» – https://www.advokatforeningen.no/om-oss/etikk/eierskap-og-uavhengighet/egen-advokat-for-barn/
  3. Utdanningsdirektoratet: «Barnekonvensjonen og barns rettigheter i saker som angår dem» – https://www.udir.no/globalassets/filer/barnehage/barnekonvensjonen-og-barns-rettigheter-i-saker-som-angar-dem.pdf
  4. Bufdir: «Talsperson og advokat for barn i barnevernssaker» – https://bufdir.no/Barnevern/Talsperson_og_advokat_for_barn_i_barnevernssaker/
  5. Lovdata: «Lov om barn og foreldre» – https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-04-08-7

Et landemerke for barnevernspraksis i Norge

av
Norge, Barnevern, Rettslig Presedens, Menneskerettskonvensjonen, Artikkel 8, EMK, Hålogaland Lagmannsrett, Senja Kommune, Omsorgsovertakelse, Gjenforening, Familieliv, Privatliv, Retten til Reparasjon, EMK Art. 13, Skadeserstatningsloven, Barneverntjenesten, Midlertidig Omsorg, Høyesterettsdom, HR-2020-661-S, Erstatningssaker, Saksbehandling, Barnevernssaker, Samvær, Foreldre, Barn, Rettssystem, Rettslig Forpliktelse, Kvalitet, Omfang, Norsk Barnevern

Innenfor landets rettssystem er det ikke sjelden at enkelte rettssaker definerer retningen for fremtidige saker. En slik bemerkelsesverdig hendelse fant sted nylig i Hålogaland lagmannsrett, og den har betydelige implikasjoner for norsk barnevern.

Senja kommune ble funnet skyldig i å ha krenket den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) Artikkel 8, som dreier seg om retten til privatliv og familieliv. Dette er den første gangen en kommune i Norge er blitt dømt etter denne bestemmelsen. Dommens innhold og konsekvenser er av stor betydning.

Den omtalte saken omhandler en kvinne som mistet omsorgen for sin nyfødte datter i 2015, den samme dagen de ble utskrevet fra sykehus. Kvinnen ble etter hvert innvilget begrenset samvær med barnet, men kommunen ble anklaget for ikke å ha fulgt opp sin plikt til å legge til rette for gjenforening.

Det har lenge vært et krav om at en kommune, etter omsorgsovertakelse, aktivt skal arbeide for å gjenforene foreldre og barn. Denne dommen markerer første gang en kommune er funnet skyldig i å ikke oppfylle denne plikten.

Et sentralt element i dommen var tolkningen og anvendelsen av EMK art. 13, som handler om retten til reparasjon. Dette er første gang denne bestemmelsen er anvendt i Norge på denne måten. Domstolen konkluderte med at artikkel 13 har direkte anvendelse i slike saker, og at det ikke er nødvendig å bevise et ansvarsgrunnlag i henhold til skadeserstatningsloven.

I sakens lys blir det klart at barneverntjenestens oppfatning av omsorgsovertakelse som en langsiktig løsning, både er og har vært i strid med konvensjonen. Høyesterettsdommen HR-2020-661-S poengterte at en omsorgsovertakelse er midlertidig, og må forstås som sådan.

Denne historiske dommen kan potensielt ha omfattende konsekvenser. Den gir grunn til å tro at vi kan forvente flere tilsvarende erstatningssaker i fremtiden. Dessuten vil denne avgjørelsen trolig påvirke barnevernets saksbehandling på betydelig vis, og flere barn kan i fremtiden bli gjenforent med sine foreldre.

Dommen illustrerer tydelig viktigheten av kommunenes forpliktelser i barnevernssaker. Den setter søkelyset på kommunens plikt til å aktivt arbeide for gjenforening, samt å opprettholde kvalitet og omfang av samvær. Den representerer dermed en betydelig presedens for fremtidig rettspraksis i Norge.

Hva er foreldres rettigheter når det gjelder avgjørelser om barnets dagligliv?

av
Hva er foreldres rettigheter når det gjelder avgjørelser om barnets dagligliv?

I dagens samfunn blir stadig flere foreldre separert, og dette kan ofte føre til uenigheter om hvem som skal ta avgjørelser når det kommer til barna. I Norge er det lovbestemmelser som regulerer foreldreskapet og avgjørelser knyttet til omsorg for barn, og en av disse bestemmelsene er barneloven § 37.

§ 37 regulerer hvilke avgjørelser som kan tas av den som barnet bor fast sammen med, når begge foreldrene har sams foreldreansvar. Dette betyr at selv om begge foreldrene har rettigheter og ansvar for barnet, vil den som barnet bor fast hos ha rett til å ta viktige beslutninger som angår barnets hverdag.

Hva er «vesentlige sider av omsorgen»? Ifølge § 37 betyr dette at den som barnet bor fast hos, kan ta beslutninger som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet. Dette inkluderer spørsmål om barnehageplass, hvor i landet barnet skal bo, og andre større avgjørelser som påvirker barnets daglige liv.

Hva skjer når begge foreldre har sams foreldreansvar? Selv om begge foreldrene har sams foreldreansvar, vil den ene forelderen fortsatt ha rett til å ta disse avgjørelsene dersom barnet bor fast hos vedkommende. Den andre forelderen kan ikke sette seg mot disse beslutningene, med mindre det kan dokumenteres at beslutningene vil være skadelige for barnet.