Norge

Hvordan registrere barn født i utlandet i Norge?

av
registrere barn født i utlandet, norsk statsborgerskap, fødselsattest, skattekontoret, utenriksstasjon, pass for barn, flyttemelding, apostillestempel, legalisering, DNA-test, norsk utenriksstasjon, bosatt i Norge, norske foreldre, barnets rettigheter, identitet, fødselsregisterutskrift, statsborgerskapslov, utenlandsfødt barn, norske lover, familiens tilknytning, dokumentasjon, Norge, registreringsprosessen, utenriksdepartement, nordiske land, dokumentkrav, fødselsinformasjon, norsk identitet, flytte til Norge, internasjonal fødsel

Når norske foreldre får barn i utlandet, er det viktig å sørge for at barnet blir registrert som bosatt i Norge. Dette er en viktig prosess som sikrer barnets rettigheter og identitet. Her vil vi gå gjennom stegene du må følge for å registrere barnet ditt når du kommer tilbake til Norge.

Møt opp på skattekontoret med barnet Når dere kommer tilbake til Norge etter å ha fått barn i utlandet, må dere møte opp på skattekontoret sammen med barnet. Dette er det første viktige skrittet i registreringsprosessen.

Ta med følgende dokumentasjon:

  1. Passet til barnet: Passet til barnet bør vanligvis ordnes via en norsk utenriksstasjon før dere reiser tilbake til Norge. Hvis barnet kommer til Norge uten pass og er født i og flytter til Norge fra et annet nordisk land, kan dere i stedet ta med fødselsregisterutskrift eller fødselsattest og et fotografi av barnet, tilsvarende et passfoto.
  2. Utfylt flyttemelding for barnet: Dere må melde flytting til Norge for barnet, og eventuelt også for dere selv.
  3. Statsborgerskap: Et barn blir norsk statsborger dersom en av foreldrene er norsk statsborger.

Krav for fødselsattest: Hvis barnet er født i visse land, må fødselsattesten være i original eller som bekreftet kopi fra norsk utenriksstasjon i landet der barnet er født. Disse landene inkluderer:

  • Europa: Andorra, Belgia, Estland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kroatia, Kypros, Latvia, Liechtenstein, Luxemburg, Malta, Monaco, Nederland, Polen, Portugal, San Marino, Slovakia, Slovenia, Storbritannia og Nord-Irland, Sveits, Spania, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Vatikanstaten og Østerrike
  • Nord-Amerika: USA og Canada
  • Oseania: Australia og New Zealand
  • Asia: Japan

Apostillestempel/legalisering: Hvorvidt det kreves et Apostillestempel eller legalisering av fødselsattesten, må avklares med utenriksstasjonen. Dette avhenger av landet der barnet er født.

DNA-test i visse tilfeller: I tillegg til fødselsattesten, kan det være påkrevd med en DNA-test hvis barnet er født i visse land, inkludert flere afrikanske og asiatiske land. Dette gjøres for å bekrefte familiens tilknytning.

Ved å følge disse trinnene og sikre at all nødvendig dokumentasjon er i orden, kan du sikre at barnet ditt blir riktig registrert som bosatt i Norge. Dette er viktig for barnets rettigheter og identitet i fremtiden.

Hvordan beskytter loven barn mot urettmessig omsorgsunndragelse?

av
barns rettigheter, omsorgsunndragelse, Straffeloven § 261, barnets beste, juridisk beskyttelse, foreldreansvar, internasjonal barnebortføring, Norsk lov, barnets velferd, rettsavgjørelse, bot, fengsel, ulovlig unndragelse, barnets interesser, psykisk velvære, fysisk velvære, barn i utlandet, rettmessig omsorgsperson, straff for omsorgsunndragelse, grov omsorgsunndragelse, barnets ønsker, isolasjon av barn, vold mot barn, mishandling, trygt miljø, støttende miljø, juridiske aktører, barnets beskyttelse, Norge, barnets behov.

I Norge er barns rettigheter og velferd av høyeste prioritet. Dette reflekteres i vårt juridiske system, spesielt når det gjelder beskyttelse av barn mot urettmessige handlinger som omsorgsunndragelse. Men hva sier egentlig loven om dette, og hvordan beskyttes barnets interesser?

Omsorgsunndragelse refererer til situasjoner hvor et barn urettmessig holdes borte fra den personen som, i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse, skal ha barnet boende fast hos seg. Dette kan være en forelder, verge eller en annen omsorgsperson. Straffeloven § 261 tar for seg denne problemstillingen og setter klare rammer for hva som er tillatt og hva som kan medføre straff.

Ifølge loven kan den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar et barn fra den rettmessige omsorgspersonen, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Dette understreker alvoret i handlingen, og hvordan den kan ha alvorlige konsekvenser for barnets psykiske og fysiske velvære.

Videre, hvis barnet blir tatt ut av landet eller holdt tilbake i utlandet, og dette resulterer i en ulovlig unndragelse fra den med foreldreansvar, vil dette også kunne medføre straff. Dette er spesielt relevant i internasjonale barnebortføringssaker, hvor barn ulovlig blir tatt med til et annet land av en av foreldrene.

Det er imidlertid viktig å merke seg at loven også tar hensyn til barnets beste. I noen tilfeller kan det være at barnet selv ønsker å være hos den personen som har “unndratt” det, og at det er i barnets interesse å forbli der. I slike tilfeller vil retten vurdere barnets ønsker og behov, samt den generelle situasjonen, før en avgjørelse treffes.

Grov omsorgsunndragelse, der barnet har blitt påført betydelig belastning, kan medføre strengere straffer, opptil 6 år i fengsel. Dette kan inkludere tilfeller hvor barnet har blitt holdt isolert, utsatt for vold eller andre former for mishandling.

Til syvende og sist er målet med Straffeloven § 261 å beskytte barnets rettigheter og sikre at de vokser opp i et trygt og støttende miljø. Det er viktig at alle involverte parter, inkludert foreldre, omsorgspersoner og juridiske aktører, er klar over deres ansvar og rettigheter i slike saker, og at de handler i barnets beste interesse.

Hvordan kan foreldreveiledningsprogrammer tilpasses individuelle familiebehov?

av
barns rettigheter, rett til å bli hørt, barn i rettssystemet, midlertidige avgjørelser, barnekonvensjonen, barns deltakelse, juridiske prosesser, barns synspunkter, barn i rettssaker, barns beste, lagmannsrettens praksis, rettssystemets utfordringer, barneloven, barn og rettsvesen, barnekomiteens tolkning, barns stemmerett, barn i rettssaker, barn i norske domstoler, barns rettssikkerhet, barn og lagmannsretten, barns deltakelse i rettsprosesser, høring av barn, barn i norsk rett, barn som vitner, barn i rettssystemet, barn som parter, barn i familierettssaker, barn og koronapandemien, barns medvirkning, barn i juridiske prosesser, barns rettigheter i rettssystemet.

Foreldreveiledning har lenge vært anerkjent som et verdifullt verktøy for å støtte familier i deres oppdragelsesreise. Men med en mangfoldig befolkning og unike utfordringer i hver familie, hvordan kan disse programmene skreddersys for å møte individuelle behov?

I Norge har vi sett en økning i populariteten av foreldreveiledningsprogrammer som “Circle of Security” (COS). Mens COS gir en solid ramme for å forstå barnets behov og foreldrenes rolle, er det viktig å anerkjenne at hver familie kommer med sin egen kontekst. For eksempel kan en familie med et barn med spesielle behov kreve en annen tilnærming enn en familie som står overfor utfordringer knyttet til kulturell tilpasning.

Forskning viser at effektiviteten av foreldreveiledningsprogrammer kan variere avhengig av familiens unike situasjon. Derfor er det viktig å ha en fleksibel tilnærming. Noen nøkkelstrategier inkluderer:

  1. Individuell vurdering: Før man starter med et program, bør det gjennomføres en grundig vurdering av familiens behov, styrker og utfordringer.
  2. Kulturell sensitivitet: Å forstå og respektere familiens kulturelle bakgrunn kan bidra til å gjøre veiledningen mer relevant og effektiv.
  3. Inkludering av hele familien: I stedet for å fokusere bare på en forelder, kan det være nyttig å inkludere begge foreldrene, og i noen tilfeller også søsken, i veiledningsprosessen.
  4. Kontinuerlig tilbakemelding: Å ha regelmessige sjekkpunkter hvor foreldrene kan gi tilbakemelding om hva som fungerer og hva som ikke gjør det, kan hjelpe veiledere med å justere tilnærmingen.

Til slutt er det viktig å huske at mens foreldreveiledningsprogrammer kan tilby verdifull støtte, er de mest effektive når de er en del av en helhetlig tilnærming til støtte for familien. Dette kan inkludere tilgang til andre ressurser, som psykologtjenester, pedagogisk støtte og samfunnsbaserte tjenester.

Hvorfor er foreldreveiledning viktig for barnets utvikling?

av
FNs Barnekonvensjon, Barns Rettigheter, Menneskerettigheter for Barn, Uavhengige Nasjonale Institusjoner, Barnekonvensjonens Implementering, Beskyttelse av Barns Rettigheter, Barnerettighetsorganer, Barns Medvirkning, Barnevennlige Samfunn, Barns Perspektiver, Barn og Lovgivning, Barnerettigheter i Skoler, Barns Sosiale Rettigheter, Barns Kulturelle Rettigheter, Barn og FN, Barnerettighetsaktivisme, Barns Økonomiske Rettigheter, Barnefokusert Forskning, Nasjonale Barneombud, Barns Rett til Utdanning, Barns Helse og Velvære, Barns Rett til Informasjon, Beskytte Barns Rettigheter, Barns Rettigheter og Medier, Implementering av Barnekonvensjonen, Barns Rett til Deltakelse, Barns Juridiske Rettigheter, Barns Rett til Beskyttelse, Barnerettigheter i Praksis, Barnevennlige Politikker, Barns Rettigheter og Samfunn.

Foreldreveiledning har i mange år vært et sentralt tema innenfor psykologi og barneoppdragelse. Målet med slik veiledning er å styrke foreldrenes evne til å forstå og støtte barnets utvikling på en optimal måte. Men hva sier forskningen om effektiviteten av slike programmer, og hvordan kan de tilpasses for å møte individuelle behov?

I Norge er foreldreveiledningsprogrammer utbredt, og de har som hovedmål å styrke foreldre i deres rolle og hjelpe barn som er i risiko. Disse programmene har to hovedmål: å styrke foreldres opplevelse av trygghet i foreldrerollen og sikre at barn i risiko får den hjelpen de trenger. Men det er viktig å merke seg at styrking av foreldres trygghet ikke nødvendigvis fører til bedre utfall for barna. Derfor må effekten av slike programmer evalueres både i forhold til foreldrenes opplevelse og barnets velvære.

Et av de mest kjente foreldreveiledningsprogrammene i Norge er “Circle of Security” (COS). Dette er et tilknytningsbasert program som har som mål å øke foreldrenes sensitivitet og responsivitet overfor barnet. Selv om COS er populært og mye brukt, er det viktig å merke seg at forskningen på effektiviteten av programmet er blandet. Noen studier viser positive resultater, mens andre ikke finner noen signifikant effekt.

Foreldreveiledning er ikke en “one-size-fits-all” løsning. Det er viktig å tilpasse veiledningen til den enkelte families behov og utfordringer. Videre er det essensielt at veiledningsprogrammer er basert på solid forskning og kunnskapsbasert praksis. Dette sikrer at barn og foreldre får den beste mulige støtten.

Hvordan erklære farskap eller medmorskap?

av
farskapserklæring, medmorskap, juridisk prosess, norske lovbestemmelser, erkjennelse av farskap, foreldreansvar, DNA-analyse, norske statsborgerskap, barneloven, svangerskap, assistert befruktning, farskapsfastsettelse, foreldreplikter, samboeravtale, juridiske rettigheter, familierett, skriftlig erklæring, Norge, offentlig myndighet, DNA-test, juridisk veiledning, foreldre, familielov, juridisk prosedyre, lovbestemmelser, rettsvirkninger, foreldreansvarsloven, medmorskapserklæring, juridisk rådgivning, norske rettssystem

I dagens blogginnlegg skal vi utforske prosessen med å erklære farskap eller medmorskap i henhold til norske lovbestemmelser. Dette er en viktig juridisk prosedyre som kan ha betydelige konsekvenser for alle involverte parter, og det er derfor essensielt å forstå reglene og kravene som gjelder.

Erklæring av farskap

Først og fremst, når farskapet ikke automatisk fastsettes i henhold til reglene i § 3, har faren muligheten til å erklære farskap enten under svangerskapet eller etter at barnet er født. Denne erklæringen må skje skriftlig og kan utføres på flere måter:

  1. Digitalt til Arbeids- og velferdsetaten.
  2. Personlig frammøte hos jordmor eller lege under svangerskapskontroll eller fødsel.
  3. Henvendelse til folkeregistermyndigheten.
  4. Tilskotsfuten, domstolen eller Arbeids- og velferdsetaten.
  5. Dersom faren befinner seg i utlandet, kan erklæringen gis til en utsendt utenrikstjenestemedarbeider.

Det er også mulig å erklære farskap ved å returnere et skjema fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, som må sende skjemaet som et rekommandert brev eller ved bruk av sikker elektronisk kommunikasjon. For at erklæringen skal være gyldig, må den være godkjent skriftlig av moren eller være gitt av en mann som moren har identifisert som far. Hvis farskapet blir erklært digitalt, må både mor og far identifisere seg elektronisk på en sikker måte. Den digitale erklæringen er kun gyldig hvis barnet blir født i Norge.

Hvis personen som ønsker å erklære farskap er under 18 år, må også foreldreansvarlige skrive under på erklæringen.

Erklæring av medmorskap

I tilfeller hvor et barn blir født etter assistert befruktning, kan moras kvinnelige samboer erklære medmorskap i samsvar med lovens bestemmelser. Den assisterte befruktningen må ha skjedd innenfor godkjent helsestell, og moras kvinnelige samboer må ha gitt samtykke til befruktningen. Det er kun myndige personer som kan gi slikt samtykke. Regelen i § 3, andre ledd, andre punktum gjelder tilsvarende her.

Farskap fastslått i utlandet

I tilfeller der det er nødvendig å fastslå farskapet til et barn født i utlandet, kan myndighetene kreve en egnet DNA-analyse av barnet og den som ønsker å erklære seg som far. Dette kan være aktuelt når:

  1. Barnet, moren eller den som vil erklære seg som far, ikke kan bevise sin identitet, eller
  2. Det er mistanke om at det er gitt feilaktige opplysninger om farskapet for å oppnå norsk statsborgerskap for barnet.

Det kreves også at opplysningene i saken ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å fastslå farskapet med rimelig sikkerhet. Hvis DNA-analysen viser at mannen ikke kan være far til barnet, kan han ikke erklære farskap. Det samme gjelder hvis han nekter å delta i en slik analyse.

Departementets forskrifter

Departementet har myndighet til å utarbeide utfyllende regler om gjennomføringen av bestemmelsene i § 4, femte ledd. Dette gir departementet fleksibilitet til å tilpasse prosedyrene og kravene i henhold til endringer i juridisk praksis eller behovene i samfunnet. Det er derfor viktig å holde seg oppdatert på eventuelle endringer i departementets forskrifter som kan påvirke erklæring av farskap eller medmorskap.

Hvordan påvirker Barneloven § 61a barneverntjenestens taushetsplikt?

av
Barneloven, taushetsplikt, barneverntjenesten, foreldreansvar, barnets bosted, samvær, juridiske saker, rettssystemet, vitnesbyrd, informasjonsbeskyttelse, barnevernsloven, fylkesmannen, dispensasjon, barnets interesse, personvern, rettssikkerhet, lovgivning, familierett, barns rettigheter, juridisk diskusjon, Norge, rettsavgjørelser, juridisk prosedyre, barns velferd, juridisk innsikt, forvaltningspraksis, barnelovens bestemmelser, barnevernets rolle, saksbehandling, juridisk regulering. Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand, advokat, advokathjelp, advokatbistand, advokater, advokatene, Mosjøen, vefsn, Nordland, Helgeland, juridisk rådgivning, lovlig hjelp, rettslig veiledning, juridisk ekspertise, rettshjelp, advokattjenester, rettssak, juridisk representasjon, juridiske spørsmål, juridisk assistanse, advokatkontor, juridisk konsultasjon, rettssaksgjennomgang, rettssaker, lovprosedyre, lovrepresentasjon, juridisk saksgang, lovlig rådgiver, rettssakskostnader, advokattjenester i Mosjøen, vefsn rettshjelp, Helgeland advokater, Nordland juridisk hjelp, advokatbistand for bedrifter, rettstvister, rettssystemet, juridisk støtte, rettssakshjelp, rettslig rådgiver Mosjøen, vefsn advokatkontor, rettslige tjenester, rettslig representasjon, advokattjenester Helgeland, Nordland advokatbistand, juridisk rådgiver Vefsn, rettshjelp Mosjøen, advokat Mosjøen Helgeland, vefsn advokatbistand, Nordland advokatkontor, Helgeland juridiske tjenester, juridisk hjelp Mosjøen, advokatbistand Helgeland, vefsn juridisk representasjon, Nordland rettshjelp, advokatbistand Nordland Helgeland, juridisk ekspert Mosjøen, vefsn juridisk bistand

I mange saker som påvirker familiers liv, besitter barneverntjenesten informasjon som kan være kritisk for å fatte korrekte avgjørelser. Denne informasjonen har vært beskyttet av en streng taushetsplikt, slik det er fastsatt i barnevernsloven. Men hva skjer når denne informasjonen er sentral for rettssystemet i saker relatert til foreldreansvar, barnets faste bosted eller samvær?

Barneloven § 61a gir et klart svar på dette. Bestemmelsen gir barneverntjenesten muligheten til å bryte sin taushetsplikt i spesifikke juridiske saker. Dette betyr at barnevernet kan fremlegge vitnesbyrd i retten basert på den informasjonen de sitter på, selv om det tidligere ville blitt ansett som et brudd på taushetsplikten.

Det er ikke bare det faktum at barneverntjenesten kan vitne som er avgjørende, men at de kan bringe frem innsikt fra sin unike posisjon. Deres kunnskap om forholdene til barnet og familien kan kaste lys over deler av saken som ellers kunne vært oversett.

Videre fjerner § 61a behovet for barneverntjenesten å søke fylkesmannen om dispensasjon fra taushetsplikten i slike saker. Dette harmonerer med tidligere praksis før 2013. Det innebærer en effektivisering av prosedyren, slik at relevant informasjon kan presenteres for retten uten unødig forsinkelse.

Det er også viktig å påpeke at domstolen fortsatt har mulighet til å “innhente uttalelser” fra barneverntjenesten i henhold til barneloven § 61, første ledd nr. 6. Dette sikrer at rettssystemet har tilgang til nødvendig informasjon for å fatte avgjørelser i barnets interesse.

§ 61 a.Fritak for teieplikt for barnevernstenesta

Barnevernstenesta kan uhindra av teieplikta etter barnevernsloven § 13-1 gi opplysningar til domstolen i sak om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast og samvær

Barneloven § 1: Fødselsmelding – En Nødvendighet og Lovpålagt Plikt

av
Fødselsmelding, barneloven, fødsel, jordmor, lækjar, folkeregistermyndigheita, farskap, mor, far, departementet, fødsel i utlandet, barnet, Norge, fødselsmelding frist, dødfødt, barnerett, tilskotsfuten, familierett, mora, folkeregisteret, samboerskap, barneloven paragraf 1, fødselsmelding krav, norsk lov, foreldreansvar

Når et barn kommer til verden, blir vi kjent med et nytt liv, et nytt medlem i samfunnet vårt. Barnets ankomst medfører imidlertid ikke bare glede og begeistring, men også en rekke lovpålagte plikter. En av disse er gitt av Barneloven § 1, og det handler om fødselsmelding.

Fødselsmeldingen er en offisiell kunngjøring om barnets fødsel til folkeregistermyndighetene. Den skal gis av legen eller jordmoren som assisterte ved fødselen. Meldingen bærer med seg viktige opplysninger som hvem som er barnets far, i henhold til § 3 eller § 4 i Barneloven, eller hvem moren har oppgitt som barnets far i tilfeller der farskapet ennå ikke er fastsatt.

Denne meldingen er også nødt til å inneholde informasjon om hvorvidt foreldrene bor sammen. I tillegg skal den inneholde annen relevant informasjon som fastsettes av departementet.

Men hva skjer hvis barnet blir født uten at en lege eller jordmor er til stede? I slike tilfeller er det moren som har ansvaret for å gi fødselsmelding til folkeregistermyndighetene innen en måned. Dette gjelder også dersom moren midlertidig oppholder seg i utlandet under fødselen. I så fall skal hun gi melding til folkeregistermyndighetene innen en måned etter at barnet er kommet til Norge.

Selv i triste omstendigheter hvor barnet er dødfødt, er det nødvendig å gi en fødselsmelding.

I tilfeller der farskapet ennå ikke er fastsatt eller foreldrene ikke bor sammen, skal fødselsmeldingen sendes både til folkeregistermyndighetene og til bidragsfogden.

I Norge er vergemål for mindreårige regulert av to lover, barneloven og vergemålsloven.

av
vergemål, mindreårige, foreldreansvar, Norge, vergemålsloven, barn, økonomi, fylkesmannen, juridisk, rettigheter, beskyttelse, juridisk representasjon, foreldre, vergens plikter, barneloven, aldersgrense, avgjørelser, mindreåriges rettigheter, rettslige handlinger, rettslig evne, omsorg, barnevern, fratakelse av vergemål, mindreåriges økonomi, samtykke, lovgivning, norsk rett, vergens oppgaver, fylkesmannens rolle, foreldreansvarsloven

Vergemål innebærer å håndtere personlige og økonomiske forhold for en mindreårig. Ifølge vergemålsloven er en person som ikke har fylt 18 år, ansett som mindreårig. Mindreårige har ikke lov til å utføre rettslige handlinger eller forvalte sine eiendeler, bortsett fra i visse tilfeller som er definert ved lov. For eksempel kan de ikke utføre handlinger som å kjøpe, selge, inngå avtaler om gaver, pante, bytte, låne ut eller leie ut. De har heller ikke kompetanse til å samtykke til behandling av personopplysninger. Loven gir spesifikke regler for at vergen representerer den mindreårige i forskjellige rettslige prosesser.

Hovedregelen er at en verge for en mindreårig er den personen som har foreldreansvar i henhold til barneloven og som er myndig (over 18 år). Dette innebærer at vergen må være over 18 år og ikke fratatt sin rettslige handleevne. Hvis en mindreårig er uten en fungerende verge, vil Fylkesmannen oppnevne en ny eller midlertidig verge. Dette kan for eksempel skje hvis begge foreldrene er avdøde, savnet, eller selv mindreårige.

Vergens oppgaver er regulert i vergemålsloven § 17. Hovedsakelig handler vergen på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold og i saker som er fastsatt av annen lovgivning. Hvis ingen har foreldreansvar for den mindreårige, treffer vergen de avgjørelsene som normalt ville blitt tatt av den personen med foreldreansvar.

Det er også et krav at vergen skal rådføre seg med den mindreårige før det treffes avgjørelser hvis den mindreårige er over 12 år. Imidlertid er denne aldersgrensen ikke supplert med en skjønnsmessig regel for også å rådføre seg med yngre barn basert på deres modenhet, i motsetning til i barneloven.

Hvis en mindreårig er uenig i en verges avgjørelse, kan saken bringes inn for Fylkesmannen.

Vergemålsloven inneholder også regler om opphør av vergemålsoppgaver. På forespørsel fra Fylkesmannen eller den andre vergen, kan en domstol frata en person vergemålet. Den mindreårige skal bli hørt i saker som gjelder fjerning av vergemålet. Under spesielle omstendigheter kan Fylkesmannen frita en verge fra vergemålsoppgaver, delvis eller helt, basert på vergens forespørsel. Et eksempel som er gitt er hvis vergen lider av spilleavhengighet, noe som gjør dem uegnet til å forvalte den mindreårigI Norge er det to hovedlover som regulerer foreldreansvar og vergemål for mindreårige, nemlig barneloven og vergemålsloven.

Foreldreansvar er de rettighetene og pliktene foreldre har overfor barna sine. Dette inkluderer blant annet å sørge for barnets omsorg, sikkerhet, helse og utdanning. Foreldre har også rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet i forhold som er en del av dagliglivet.

Vergemål for mindreårige er derimot mer fokusert på juridiske og økonomiske forhold. Vergemålsloven har regler om vergemål for mindreårige, og det er definert at personer under 18 år er mindreårige. Vergemålsloven fastslår at mindreårige generelt ikke har rettslig handleevne, det vil si at de ikke kan inngå juridiske avtaler eller forpliktelser på egenhånd. Det finnes imidlertid noen unntak, som at mindreårige har rett til å inngå arbeidsavtaler og drive næringsvirksomhet under visse forutsetninger.

Når det gjelder vergemål, er den som har foreldreansvaret for den mindreårige og som er myndig, normalt også verge. Dette betyr at vergen må være over 18 år og ikke fratatt sin rettslige handleevne. Hvis en mindreårig er uten fungerende verge, for eksempel hvis begge foreldrene er døde eller forsvunnet, kan en fylkesmann oppnevne en ny eller midlertidig verge.

Vergens oppgaver er å handle på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold og der det følger av annen lovgivning. Dette kan for eksempel være å representere den mindreårige i juridiske prosesser. Vergen har også plikt til å rådføre seg med den eller de som har foreldreansvaret, før det treffes avgjørelser av betydning.

Vergen har også plikt til å høre den mindreårige før det treffes avgjørelser, hvis den mindreårige er over tolv år. Hvis en mindreårig er uenig i vergens avgjørelse, kan saken bringes inn for fylkesmannen.

Hvis det er mer enn én verge, skal de handle i fellesskap med mindre noe annet er bestemt. Hvis vergene ikke blir enige i et spørsmål av betydning for den mindreårige, kan fylkesmannen treffe avgjørelsen.

Det er også regler for når vergemålet opphører. For eksempel kan retten frata en person som har foreldreansvar vergemålet. Dette kan skje etter begjæring fra fylkesmannen eller den andre vergen. Den mindreårige skal høres i spørsmålet om fratakelse av vergemålet.

FNs barnekonvensjon artikkel 11

av
FNs barnekonvensjon, internasjonal avtale, barns rettigheter, beskyttelse, FNs generalforsamling, ratifisert, Norge, 54 artikler, barns rett til liv, utvikling, beskyttelse, vold, misbruk, utnyttelse, artikkel 11, frihet fra ulovlig frihetsberøvelse, arrestasjon, fengsling, utvisning, utlevering, utskillelse fra foreldrene, rettferdig behandling, advokat, retten til å anke, umiddelbar og regelmessig kontakt med foreldrene, familien, medisinsk behandling, helse, utdanning, kultur, religion, fritid, diskriminering, urfolksbarn, flyktningbarn, asylsøkerbarn

I dette blogginnlegget vil vi fokusere på artikkel 11 i FNs barnekonvensjon, som omhandler beskyttelse mot ulovlig bortføring og tilbakeføring av barn til hjemlandet. Artikkel 11 fastslår at statene som har ratifisert barnekonvensjonen, skal samarbeide for å hindre ulovlig bortføring av barn og for å sikre at slike barn blir raskt tilbakeført til sitt hjemland.

Artikkel 11 lyder som følger: “Statene skal treffe tiltak for å hindre ulovlig og utilsiktet bortføring eller tilbakeføring av barn til et annet land. For dette formål skal statene, i den grad det er mulig, samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer for å sikre gjenforening av barnet med hans eller hennes familie.”

Artikkel 11 understreker at bortføring av et barn til et annet land uten samtykke fra begge foreldrene, eller uten domstolens tillatelse, er ulovlig og kan ha alvorlige konsekvenser for både barnet og familien. Bortføring kan føre til en langvarig og smertefull juridisk prosess, som kan ta mange år før barnet blir gjenforent med sin familie.

Artikkel 11 gir også retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Ifølge artikkelen skal statene samarbeide for å sikre at barnet blir raskt og trygt tilbakeført til sin familie og sitt hjemland, og at prosessen med tilbakeføring skjer på en human og respektfull måte som tar hensyn til barnets beste.

Konvensjonen pålegger også statene å samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer som kan bidra til å hindre bortføring av barn. Dette kan inkludere tiltak som økt grensekontroll og samarbeid mellom politimyndigheter og rettsvesen i ulike land.

I Norge har artikkel 11 blitt implementert i barnebortføringsloven, som gir retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Loven fastslår at barnets beste skal være det avgjørende hensynet i slike saker, og at barnet skal gis anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse om tilbakeføring.

Om oppnevning av egen advokat for barn i saker etter barneloven

av
Om oppnevning av egen advokat for barnet

I Norge er det ikke uvanlig at barn blir involvert i foreldrenes konflikter, spesielt i forbindelse med saker som omhandler barnefordeling og omsorg. Det er viktig at barnets interesser ivaretas i slike situasjoner, og derfor kan det være aktuelt å oppnevne en egen advokat for barnet.

I lovforarbeidene, Ot.prp. nr 29 (2002-2003), står det at slik oppnevning kun skal skje unntaksvis, når det foreligger et særlig behov for det. Det er viktig å understreke at hver sak er individuell, og at det er opp til retten å avgjøre om det er behov for å oppnevne en egen advokat for barnet.

Det er viktig å huske at verken barnet eller representanten har partsrettigheter, og rollen er begrenset til det som framgår av § 61 første ledd nr. 5. Representanten skal ikke ta standpunkt til tvistespørsmålene, men hans eller hennes rolle er å ivareta barnets interesser i at saken blir tilstrekkelig opplyst og at saksbehandlingen skjer så raskt som mulig.

I forskrift om barnets talsperson i saker som behandles i fylkesnemnda § 4 heter det at barnets talsperson, etter samtale med barnet, skal fremstille saken fra barnets synsvinkel og gi sin selvstendige vurdering av saken. Det er viktig å merke seg at dette kan være annerledes i en barnefordelingssak. Barnets eventuelle standpunkt i de spørsmål foreldrene tvistes om, skal komme til rettens kunnskap på den måte som brukes i dag; gjennom sakkyndige eller gjennom samtaler med dommeren mv. Barnets representant skal ikke gå inn i dommerrollen eller prosessfullmektigens rolle.

I første rekke er det dommeren som er adressat for representantens arbeid, men representanten kan også henvende seg direkte til partene eller deres prosessfullmektiger om forhold som er vesentlige for barnet under sakens gang, og eventuelt medvirke til at saken løses ved partenes enighet. Representanten har videre adgang til å være til stede under rettsmøter i saken, så fremt retten samtykker til dette, jf femte punktum. Etter siste punktum skal barnets representant kunne stille spørsmål til parter og vitner. Men verken barnet eller representanten har prosessrettigheter for øvrig; de kan således ikke nedlegge påstand i saken eller påanke en avgjørelse.

Oppnevning av en egen advokat for barnet er en viktig måte å sikre at barnets interesser blir ivaretatt i saker som omhandler barnefordeling og omsorg. Det er viktig å huske at hver sak er individuell, og at det er opp til retten å avgjøre om det er behov for å oppnevne en egen advokat for barnet.

Her er fem lenker til nettsteder der du kan lære mer om oppnevning av egen advokat for barn i Norge:

  1. Barneombudet: “Barns rettigheter i rettssaker” – https://www.barneombudet.no/tema/barns-rettigheter-i-rettssaker/
  2. Advokatforeningen: “Egen advokat for barn” – https://www.advokatforeningen.no/om-oss/etikk/eierskap-og-uavhengighet/egen-advokat-for-barn/
  3. Utdanningsdirektoratet: “Barnekonvensjonen og barns rettigheter i saker som angår dem” – https://www.udir.no/globalassets/filer/barnehage/barnekonvensjonen-og-barns-rettigheter-i-saker-som-angar-dem.pdf
  4. Bufdir: “Talsperson og advokat for barn i barnevernssaker” – https://bufdir.no/Barnevern/Talsperson_og_advokat_for_barn_i_barnevernssaker/
  5. Lovdata: “Lov om barn og foreldre” – https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-04-08-7

Et landemerke for barnevernspraksis i Norge

av
Norge, Barnevern, Rettslig Presedens, Menneskerettskonvensjonen, Artikkel 8, EMK, Hålogaland Lagmannsrett, Senja Kommune, Omsorgsovertakelse, Gjenforening, Familieliv, Privatliv, Retten til Reparasjon, EMK Art. 13, Skadeserstatningsloven, Barneverntjenesten, Midlertidig Omsorg, Høyesterettsdom, HR-2020-661-S, Erstatningssaker, Saksbehandling, Barnevernssaker, Samvær, Foreldre, Barn, Rettssystem, Rettslig Forpliktelse, Kvalitet, Omfang, Norsk Barnevern

Innenfor landets rettssystem er det ikke sjelden at enkelte rettssaker definerer retningen for fremtidige saker. En slik bemerkelsesverdig hendelse fant sted nylig i Hålogaland lagmannsrett, og den har betydelige implikasjoner for norsk barnevern.

Senja kommune ble funnet skyldig i å ha krenket den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) Artikkel 8, som dreier seg om retten til privatliv og familieliv. Dette er den første gangen en kommune i Norge er blitt dømt etter denne bestemmelsen. Dommens innhold og konsekvenser er av stor betydning.

Den omtalte saken omhandler en kvinne som mistet omsorgen for sin nyfødte datter i 2015, den samme dagen de ble utskrevet fra sykehus. Kvinnen ble etter hvert innvilget begrenset samvær med barnet, men kommunen ble anklaget for ikke å ha fulgt opp sin plikt til å legge til rette for gjenforening.

Det har lenge vært et krav om at en kommune, etter omsorgsovertakelse, aktivt skal arbeide for å gjenforene foreldre og barn. Denne dommen markerer første gang en kommune er funnet skyldig i å ikke oppfylle denne plikten.

Et sentralt element i dommen var tolkningen og anvendelsen av EMK art. 13, som handler om retten til reparasjon. Dette er første gang denne bestemmelsen er anvendt i Norge på denne måten. Domstolen konkluderte med at artikkel 13 har direkte anvendelse i slike saker, og at det ikke er nødvendig å bevise et ansvarsgrunnlag i henhold til skadeserstatningsloven.

I sakens lys blir det klart at barneverntjenestens oppfatning av omsorgsovertakelse som en langsiktig løsning, både er og har vært i strid med konvensjonen. Høyesterettsdommen HR-2020-661-S poengterte at en omsorgsovertakelse er midlertidig, og må forstås som sådan.

Denne historiske dommen kan potensielt ha omfattende konsekvenser. Den gir grunn til å tro at vi kan forvente flere tilsvarende erstatningssaker i fremtiden. Dessuten vil denne avgjørelsen trolig påvirke barnevernets saksbehandling på betydelig vis, og flere barn kan i fremtiden bli gjenforent med sine foreldre.

Dommen illustrerer tydelig viktigheten av kommunenes forpliktelser i barnevernssaker. Den setter søkelyset på kommunens plikt til å aktivt arbeide for gjenforening, samt å opprettholde kvalitet og omfang av samvær. Den representerer dermed en betydelig presedens for fremtidig rettspraksis i Norge.

Hva er foreldres rettigheter når det gjelder avgjørelser om barnets dagligliv?

av
Hva er foreldres rettigheter når det gjelder avgjørelser om barnets dagligliv?

I dagens samfunn blir stadig flere foreldre separert, og dette kan ofte føre til uenigheter om hvem som skal ta avgjørelser når det kommer til barna. I Norge er det lovbestemmelser som regulerer foreldreskapet og avgjørelser knyttet til omsorg for barn, og en av disse bestemmelsene er barneloven § 37.

§ 37 regulerer hvilke avgjørelser som kan tas av den som barnet bor fast sammen med, når begge foreldrene har sams foreldreansvar. Dette betyr at selv om begge foreldrene har rettigheter og ansvar for barnet, vil den som barnet bor fast hos ha rett til å ta viktige beslutninger som angår barnets hverdag.

Hva er “vesentlige sider av omsorgen”? Ifølge § 37 betyr dette at den som barnet bor fast hos, kan ta beslutninger som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet. Dette inkluderer spørsmål om barnehageplass, hvor i landet barnet skal bo, og andre større avgjørelser som påvirker barnets daglige liv.

Hva skjer når begge foreldre har sams foreldreansvar? Selv om begge foreldrene har sams foreldreansvar, vil den ene forelderen fortsatt ha rett til å ta disse avgjørelsene dersom barnet bor fast hos vedkommende. Den andre forelderen kan ikke sette seg mot disse beslutningene, med mindre det kan dokumenteres at beslutningene vil være skadelige for barnet.