Barnesakkyndig kommisjon i saker etter barneloven

Barnesakkyndig kommisjon i saker etter barneloven

11. juni 2021 fikk barneloven § 61 tre nye bokstaver. b, c og d. I hovedsak er det som er tilføyd nå en bestemmelse om at departementet kan lage forskrifter som regulerer utformingen av mandatet til sakkyndige (§ 61 b) og at rapporter etter § 61, første ledd, nr. 3 nå skal behandles av barnesakkyndig kommisjon (slik som i saker etter barnevernloven) før den kan brukes som bevis i sak etter barneloven. Med andre ord er det et ønske om å kvalitetssikre sakkyndigarbeidet i saker om fast bosted, foreldreansvar og samvær. Etter min mening er dette et riktig fokus fra lovgiver.

Det er ofte god kvalitet på sakkyndig arbeid for domstolene, men det er ikke til å komme unna at det også tidvis ikke er det. Spesielt de siste par årene når det i noen distrikt oppleves å være mangel på sakkyndige som har tid til å stille opp har det gått ut over kvaliteten. Det er også distrikter hvor det er 2-3 sakkyndige å velge mellom og hvor man da må velge sakkyndige med reiseavstand for å få bredde i de faglige tilrådningene og ofte for at man skal få sakkyndige med tilstrekkelig spesialkunnskap hvor det er nødvendig.

At utredninger etter nr. 3 skal fremlegges for barnesakkyndig kommisjon er positivt fordi det nok skjerper den sakkyndige når ikke bare jurister skal se rapporten, men den også skal leses av andre med samme fagbakgrunn.

 

Planleggingsmøtet: prosessuelle og/eller materielle spørsmål

planleggingsmøte i barnefordelingssaker

Planleggingsmøtet gjennomføres sedvanlig mellom partenes advokater og dommeren på saken (forberedende dommer.) Det sirkulerer mer enn 1 liste over spørsmål som skal oppklares i møtene. Den ene listen er en generell liste som passer til flere typer saker og den andre er en mer spesialisert liste

Hvordan disse listene ser ut kan du se her: Nasjonal veileder-schmeileder

Når det problematiseres om det er det materielle eller det selvfølgelige prosessuelle som skal planlegges, så er det fordi praksisen hos dommere er noe forskjellige i slike møter.

  • I noen tilfeller møter man på en dommer som følger listen slavisk. Også når punktene ikke har noen relevans for saken og det er åpenbart ut fra stevning og tilsvar.
  • I noen møter vil dommeren hoppe frem og tilbake mellom punktene, men bare ta de punktene han/hun mener er relevant og i den rekkefølgen som tenkes fornuftig i den aktuelle sak.
  • Enkelte dommere, men ikke mange, vil la partene gjøre en liten runddans på argumentene i saken. Det tillates nesten små miniprosedyrer for å fremme sin sak. Det er kanskje forståelig at dette kan skje i spørsmål om det er behov for sakkyndig utredning i saken, men i de fleste spørsmål skal det ikke være nødvendig å føre en minisak på de materielle spørsmålene i saken. Er stevning og tilsvar gjort på en god og utfyllende måte, og dommeren faktisk har lest dokumentene, skal det være greit å ha en mening allerede hvor man står på en del slike spørsmål.

Det skal svært mye til sa dommeren

hva skal til for å stoppe samvær

I flere saksforberedende møter ved flere tingretter rundt om har jeg hørt dommeren si at «det skal svært mye til for at jeg skal komme til at det ikke skal være samvær.» Vi som har jobbet med slike saker i mange år vet at dommere nesten kvier seg for å skrive ned ordene i en kjennelse eller dom som sier at det ikke skal være samvær. De kan komme til at det skal være 2 ganger i året eller en time med tilsyn eller andre svært begrensede samvær, men å vurdere det slik og deretter skrive at det skal ikke være samvær vet jeg knapt om jeg har opplevd.

Terskelen etter lovens ordlyd er ikke nødvendigvis høy for å komme til at det ikke skal være samvær. Bl. §43 har siden april 2006 hatt følgende formulering; «Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.»

Det er altså en helt vanlig barnets beste-vurdering som skal gjøres. Er det ikke best for barnet å ha samvær, så skal det ikke dømmes samvær. Formuleringen kom inn i norsk lov som en gjennomføring av FNs barnekonvensjon artikkel 19 nr 1.

FNs Barnekonvensjin Artikkel 19

1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.

Bestemmelsen skulle i stor grad bidra til å beskytte barn fra vold og overgrep. Dersom risikoen for barns fysiske eller psykiske helse var stor ved samvær så burde barnets beskyttelse veie mer enn samværforelderens ønske og rett til å ha samvær.

Mitt inntrykk er at domstolene ikke benytter denne muligheten og i stedet faller ned på beskyttet tilsyn i mange av de sakene hvor resultatet burde blitt at barnet ikke skal ha samvær fordi risikoen for uheldige opplevelser er for stor. Her tror jeg at det bare har befestet seg et feil bilde av rettstilstanden hos mange dommere som tenker at det nesten er en umulighet å komme til at det ikke skal være samvær.

Foreldrerett

Foreldreretten

Jeg blir ofte møtt med utsagn fra klienter som sier de har eller vil ha full foreldrerett. Noen sier også at de vil ha full foreldreomsorg. Dette er begreper uten mening eller innhold som vi advokater eller det offentlige kan forholde seg til.

Barneloven opererer bare med 3 begreper:

  1. Foreldreansvar (barneloven § 30)
  2. Fast bosted (barneloven § 36 og § 37)
  3. Samvær (barneloven § 42 og § 43)

Det er greit å sette seg inn i begrepsbruken slik at man har en forståelse for hva man kan oppnå. De fleste har felles foreldreansvar og man kan ha delt fast bosted eller fast bosted hos den ene. Bostedsadresse kan man bare ha ett sted (i folkeregistret) selv om man har avtalt delt fast bosted. Noe som bl.a. får konsekvenser for skoledistrikt for enkelte.

Endring i barneloven

nyheter om barneloven

1.mai 2019 trer en endring i barneloven i kraft. Endringen gjelder barneloven § 56, andre ledd, andre punktum.

Endringen gjør unntak for kravet til meklingsattest for å reise sak for retten i tilfeller hvor den ene forelderen er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot barna eller overført til tvunget psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Ut fra min erfaring vil dette være en praktisk bestemmelse i mange familievoldsaker.

Barneloven § 56. Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Dette gjeld ikkje der ein forelder er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om hvilke høve som er omfatta av unntaket i andre punktum.

Klienter over hele landet – Hvordan fungerer det?

Advokat Christian Wulff Hansen og de andre advokatene i Advokatfirmaet Wulff har barnesaker over hele landet. Det vil i hovedsak si saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar, samt saker etter barneloven om omsorgsovertakelse, samvær og tilbakeføring.

En del klienter ønsker informasjon om hvordan vi gjennomfører klientkontakt når vi holder til i Mosjøen, mens klienten kan holde til i Oslo, Trondheim, Alta, Bergen osv.

I realiteten har det blitt slik at mye av klientkontakten også med lokale klienter i geografisk nærhet foregår på telefon og på epost. Ettersom vi har en del reisesaker er det også ofte mulig å møte oss i forbindelse med at vi reiser i en annen sak. De fleste klienter synes å være godt fornøyd med god tilgjengelighet på telefon og på epost. Skulle det derimot være ønskelig med ansikt til ansikt møter så vil Skype eller lignende også være tilgjengelig og mulig å benytte. Dagens teknologiske tilbud er slik at vi opplever fullgod kontakt med våre klienter uansett hvor de måtte holde til i Norge. Nr det kommer til selve rettsmøtene reiser vi nesten alltid slik at vi kommer til byen der rettssaken skal foregå dagen før saken skal behandles og ønsker da alltid å gjennomføre et møte.

 


Barnerettstelefonen – 820 90 009 er en tjeneste fra advokat Christian Wulff Hansen. Advokat Wulff Hansen har lang erfaring med barnerettssaker i domstoler over hele landet og har gitt råd og ført saker for foreldre siden januar 2004.

Hvis det er opptatt eller advokaten er opptatt i retten eller andre gjøremål prøver du bare igjen. Du kan ikke forvente svar på natten eller i de vanligste høytidfeiringene, men du kan ringe og det kan være at du får svar.

Umulighet i § 65 er nå lovfestet

Barneloven er tidvis utsatt for oppgraderinger som både skaper ny rett og som lovfester tidligere ulovfestet rett. De tre siste store oppdateringene av barneloven var 2004, 2010 og 2014. I 2014 ble § 65 (tvangsbestemmelsen) i barneloven endret. I hovedsak ble tidligere ulovfestet rett om at bare umulighet (i lovmessig forstand – ikke faktisk umulighet) kunne hindre at den som bryter en rettskraftig (og tvangskraftig) dom/kjennelse/forlik om samvær, kunne hindre at tvangsbot ble ilagt av retten ved en begjæring etter § 65. Dette har vært sikker rett over lengre tid, men i § 65 slik den i dag lyder er umulighetskravet tatt inn i lovteksten. I tillegg er risiko knyttet til barnets fysiske og psykiske helse tatt inn i bestemmelsens ordlyd. Dette korresponderer med flere lovendringer i barneloven på samme tid hvor dette er tatt inn (f.eks. bl § 60, 61, første ledd nr. 3 mfl)

 

Barneloven § 65 slik den lyder i dag:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Barneloven § 65 slik den var før endringen 01.01.2014:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Hvilke vitner skal jeg ha i barnefordelingssak?

Hvilke vitner skal jeg ha i barnefordelingssak

Fortsatt bruker de fleste begrepet barnefordeling, mens nyere begrepsbruk vil kalle slike saker foreldrekonflikter. Jeg foretrekker sak etter barneloven selv om det har et noe videre nedslagsfelt.

Når du fører en sak etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar er det alltid en vanskelig øvelse og bestemme seg for hvilke vitner som skal føres, om noen. Jeg har ført mange saker uten vitner hvis saken og omstendighetene i saken tilsier det. Skal jeg føre vitner har jeg noen generelle tanker som jeg ofte, men ikke alltid følger:

  • Jeg er forsiktig med familievitner. Min tanke er at retten forventer at blod er tykkere enn faktum og at de fleste har en familie som støtter sine nærmeste ganske blindt. Unntaket for meg er hvis noen i familien er særlig sentral med tanke på å ha mye kontakt med barna. Det beste eksemplet er samboer eller ektefelle som jeg mener nesten er obligatorisk å føre. Skal retten ta stilling til et bostedsalternativ, må de nesten få et godt innblikk i hvem som skal dra omsorgen.
  • De som tilbringer mye tid med barnet bør alltid vurderes. Typisk er barnehage og skole. De bør ikke alltid føres, men i saker der reaksjoner hos barnet er tema eller fungeringen til barnet er tema er det naturlig. Har sakkyndige snakket med barnehage/skole avhenger det for meg hva som da har kommet frem.
  • Egne venner er jeg som regel forsiktig med. Altså partens egne venner. Jeg har hatt klienter som mener at de var på sommerferie sammen ett år og den vennen kan forklare at da gikk alt bra. Jeg prøver å holde meg unna å føre vitner som skal bekrefte at en hendelse gikk bra når man ikke kan si noe om resten av året som gir store anledninger til hendelser som ikke har gått bra. Har mor slått to ganger det siste året og dette ikke var tema eller tilfelle da venn med familie var med så avkrefter ikke det noe.
  • Familievernkontor, konfliktråd osv vil som regel ikke kunne eller ville stille som vitne.
  • Hva med psykologen som var oppnevnt etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1? Ja, noen ganger er det naturlig. Nr. 1 hjemler ikke at sakkyndige er med videre til hovedforhandling og det er en av partene som må føre han som vitne dersom han skal høres i hovedforhandlingen. Retten har også et ansvar for at saken er best mulig opplyst og det kan ikke utelukkes at det er riktig av retten å innkalle sakkyndige. Her mener jeg retten bør være varsom, men jeg mener ikke det er utelukket. Også i saker hvor det har vært oppnevning etter nr 1 og en annen sakkyndig har utredet etter nr. 3 kan det være fornuftig. Faren er da at den som har hjulpet til etter nr 1 vil påpeke klart at han ikke har samme grunnlag som den som har utredet etter nr. 3 og selv formaner å stå svakere i sin vurdering.
  • Hva med engasjere en psykolog som part og føre denne som vitne? Det er lov å engasjere sakkyndig privat for kanskje å utrede mer spesifikt og avklare en problemstilling retten ikke har brukt særlig tid på eller hvor man er uenig. Det er ikke veldig vanlig å gjøre dette og det skyldes nok bla at mangelen på felles styring fra aktørene i hvilke arbeidsoppgaver, subjektivt valg av hvem man engasjerer skaper mistanke om bestilling av resultat, og på samme måte at vitnet får betalt av en av partene direkte. På den andre side så vil jeg tenke at dersom det skal anvendes som motvekt til en allerede foretatt utredning så har man ingenting å tape på det. Er det en god fagperson med gode vurderinger som spriker fra det som er fremlagt av en annen sakkyndig så kan det ha betydning.

Motpartens advokat svarer ikke

advokatikkesvarer

Hva skjer hvis motpartens advokat ikke svarer? Har du noen gang mottatt et advokatbrev i en sak etter barneloven der du har fått en dato på å svare? kanskje fått beskjed om å svare innen 14 dager? Advokater kan sette så mange frister de vil, men de har alltid bare ett ris bak speilet og det er muligheten til å ta saken til retten. Den muligheten har advokaten (i saker etter barneloven) fra den dagen klienten har fått meklingsattest og 6 mnd frem i tid. Deretter må ny meklingsattest innhentes. Fristene som settes i advokatbrev er derfor ganske bortkastet. Gammel sedvane er at man bør gi motparten 14 dager på å svare. Det er postgang (vanlig fortsatt) og det skal være tid til å avvikle klientmøte og det skal være tid til å forfatte et svarbrev. En travel advokat kan ha mange saker og må ha lov til å legge sine saker i kø.

Men hva om motpartens advokat ikke svarer? Ja, ingenting annet skjer da eller kan skje enn at da får man vurdere å ta saken inn for retten dersom det er viktig å endre tingenes tilstand. Sitter man selv i den posisjonen at man ikke ønsker endring så er det jo ikke et problem. Er det spørsmål som ikke er naturlig å bringe inn for retten, som samarbeidspunkter noen ganger er, så må man bare «gi opp» og forsøke en ny innkalling til familievernkontoret hvor det heller ikke har noen konsekvens om motparten ikke møter.

I sum er det slik at det rett og slett ikke er nødvendig å svare på advokatbrev i slike saker. Det er få eller ingen frister i barnesaker, slik at det er ikke noen foreldelsesproblemer annet enn at barna blir eldre og det kan bli problematikk knyttet opp mot å bygge relasjoner osv.

Jeg skriver sjeldent i brev fra meg en konkret frist, men da man ønsker at saken skal flyte fremover på en god måte skriver jeg selv som regel «snarlig tilbakemelding imøteses.» Da har man gitt en oppfordring og går det 2-3 uker uten svar så kan det noen ganger være naturlig da å bringe saken inn for retten.

Rettskraft og tvangskraft

tvangskraftrettskraftI saker etter barneloven opererer man med to begreper for den legitimiteten en avgjørelse har. F.eks. hvor et samvær er avtalt eller bestemt.

Tvangskraft er et begrep som benyttes for når man kan begjære bruk av tvang etter barneloven § 65. Rettskraft er et begrep som betegner når alle ankemuligheter er uttømt og saken er endelig avgjort for domstolene.

Inngår foreldrene en avtale utenfor retten, som på familievernkontoret eller hjemme ved kjøkkenbordet, så har ikke avtalen som utgangspunkt tvangskraft eller rettskraft. Unntaket er hvis man i avtalen tar inn at den skal stadfestes av Fylkesmannen og at den deretter sendes dit.

Inngår man en avtale i retten så blir avtalen rettskraftig og tvangskraftig samtidig.

Når man har fått en dom i tingrett eller lagmannsrett er dommen ikke rettskraftig og tvangskraftig før ankemuligheter er uttømt eller dommen akseptert av begge parter.

Så hvorfor skille mellom begrepene og Tvangskraft hvis de som regel går hånd i hånd og inntreffer samtidig? Jo, når man begjærer en midlertidig avgjørelse så vil dommen man får midlertidig være tvangskraftig før den er rettskraftig. Dommen er tvangskraftig med en gang den er avsagt selv om ankeprosessen pågår. Dette er svært praktisk når den som begjærer en midlertidig avgjørelse ønsker å hindre en brå flytting av barnet ved å kreve bosted hos seg frem til saken er endelig avgjort.

Svakheten i lovsystemet er som jeg har omtalt tidligere at det ikke er noe tidskrevende for tingrettene til å ta stilling til en slik begjæring. Konsekvensen kan noen ganger være like alvorlig som akuttvedtak i barnevernsaker og bør ha omtrent samme fristsystem. Altså bør en slik type sak komme opp i løpet av en uke før at det skal være noe poeng å ha en slik akuttinngrepsmulighet med umiddelbar tvangskraft.