Sakkyndiges kompetanse

Sakkyndiges kompetanse

Å bli oppnevnt som sakkyndig er en tillitserklæring som krever stor kompetanse og erfaring. Selv om det ikke finnes formelle krav for å bli sakkyndig, er det krav om at den sakkyndige skal ha «nødvendig kyndighet og erfaring». Det er opp til den sakkyndige selv å vurdere om egen kompetanse er tilstrekkelig til å utføre arbeidet.

For å sikre at sakkyndige har nødvendig kompetanse, administrerer Norsk Psykologforening et register over sakkyndige som har gjennomført et toårig utdanningsprogram for barnefaglig sakkyndighetsarbeid. Dette programmet er hovedsakelig for psykologer og leger som har interesse for arbeid som sakkyndige i saker etter barnevernloven og barneloven. Sakkyndige som blir brukt i barnesaker er i all hovedsak psykologer med klinisk erfaring fra arbeid med barn eller leger med spesialitet i barnepsykiatri.

Det er også krav til vedlikeholdsaktivitet for å stå oppført i registeret, og dette sikrer at sakkyndige holder seg oppdatert på fagfeltet sitt.

Når det gjelder valg av sakkyndige, har barneloven ikke spesialregler for hvem eller hvor mange som kan oppnevnes. Som hovedregel skal det bare oppnevnes én sakkyndig etter tvisteloven, men i visse tilfeller kan domstolen oppnevne flere sakkyndige hvis sakens betydning eller andre forhold ved saken tilsier det. Dette må likevel ikke føre til uforholdsmessige kostnader eller forsinkelser.

Det er viktig at partene har rett til å uttale seg om valget av sakkyndig. Dette følger av de generelle reglene om kontradiksjon, og forutsetningsvis av tvisteloven § 25-3 andre ledd tredje punktum. Dette gir partene en mulighet til å påvirke hvem som blir oppnevnt som sakkyndig, og kan bidra til at man får en sakkyndig som har nødvendig kompetanse og erfaring.

Det er altså klart at kompetansen til sakkyndige er svært viktig i saker som gjelder barn, og det er derfor viktig at man har et register over sakkyndige som har gjennomgått nødvendig utdanning og som holder seg oppdatert på fagfeltet sitt. Dette, sammen med muligheten for partene til å uttale seg om valget av sakkyndig, bidrar til å sikre at man får en sakkyndig med nødvendig kompetanse og erfaring.

Ting du bør vite om barnelova og ditt ansvar som forelder

viljeserklæring, hva skjer med barna når foreldrene dør, barnerett, omsorg for barn, verge for barn, testament, forsikringer for barn, fremtidsplanlegging, juridisk dokument, barnas fremtid, viljeserklæring for barn, rettigheter for barn, familierett, omsorgsordninger, barnevern, juridisk rådgivning, planlegging for foreldre, viljeserklæringens betydning, testamente for barn, barnas beste, advokat for barnerett, sikring av barnas fremtid, endring av viljeserklæring, vitner i viljeserklæring, utfordring av viljeserklæring, juridisk bindende dokument, oppbevaring av viljeserklæring, fri vilje, advokat for viljeserklæring, familieplanlegging, trygghet for barna

Barnelova i Norge er en viktig lov som regulerer rettigheter og plikter for både foreldre og barn. Selv om den kan være litt vanskelig å forstå, er det viktig å ha kunnskap om hva den inneholder, spesielt hvis du er en forelder eller en som jobber med barn.

En av de viktigste endringene i barnelova på 1990-tallet var å gi barnet større rettigheter og likere vilkår, uavhengig av om foreldrene var gift eller ikke. Loven gir også bestemmelser om foreldreansvar, samværsrett og farskap.

Foreldreansvar er et begrep som omfatter pliktene og rettighetene til foreldre i forhold til sine barn. Ifølge barnelova har både mor og far ansvar for barnet, selv om de ikke lever sammen eller er gift. Foreldreansvaret innebærer blant annet å ta viktige avgjørelser for barnet, som utdanning, helse og omsorg. I noen tilfeller kan foreldreansvaret deles mellom foreldrene.

Samværsrett er en annen viktig del av barnelova. Dette er retten til å tilbringe tid med barnet ditt etter en skilsmisse eller brudd. Barnelova gir en rekke regler om samvær, inkludert at barnet har rett til å ha samvær med begge foreldrene, så langt det er mulig og praktisk.

Barnelova regulerer også farskap. Hovedregelen er at faren til barnet er den som var gift med moren da barnet ble født. Imidlertid kan farskapet også fastsettes ved erklæring eller ved domstolsbehandling, avhengig av omstendighetene rundt fødselen.

Når det gjelder barnets rettigheter, gir barnelova bestemmelser om retten til å få kunnskap om sitt biologiske opphav og til å bli hørt i saker som angår dem. Dette betyr at barn har en stemme og bør ha muligheten til å bli hørt når det tas avgjørelser om deres liv.

Husk at barnelova er en kompleks lov, og det kan være lurt å søke juridisk rådgivning dersom du har spørsmål eller trenger hjelp. Å ha kunnskap om loven og ditt ansvar som forelder kan imidlertid bidra til å sikre at barnet ditt får det beste mulige livet.

Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova § 2: Retten sin avgjerd om samvær med tilsyn

Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova § 2: Retten sin avgjerd om samvær med tilsyn barnefordelingsadvokaten

Når det er nødvendig med samvær med tilsyn mellom foreldre og barn, fastsetter retten om det skal være beskyttet eller støttet tilsyn i henhold til § 4 eller § 6 i forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova § 2. Avgjørelsen skal begrunnes etter tvisteloven § 19-6, og i tilfelle rettsforlik må formålet og begrunnelsen for tilsynet fremgå av kjennelsen.

Formålet med tilsynet er å gi barnet en trygg og stabil ramme for samvær med foreldrene. Retten skal ta hensyn til barnets behov, synspunkter og forutsetninger, samt foreldrenes forhold og behov. Kravene til begrunnelse omfatter også om det er særlige forhold som vold, rus, psykiske lidelser eller høyt konfliktnivå som påvirker foreldrefunksjonene, eller om barnet og foreldrene er ukjente for hverandre.

Retten skal også angi vilkårene som er nødvendige for gjennomføringen av tilsynet, inkludert timetall og varighet. Hvis tilsynet skal vare i mer enn ett år, skal dette spesielt begrunnes.

Før retten treffer avgjørelse om samvær med tilsyn, skal retten hente inn uttalelse fra ansvarlig myndighet om hvordan pålegget kan gjennomføres, i henhold til § 5 første ledd og § 7 første ledd.

Det er også viktig å merke seg at barn yngre enn syv år, som er i stand til å danne egne synspunkter, skal få anledning til å si sin mening i henhold til lovendringen i barneloven § 31. Retten skal ta hensyn til barnets behov for henholdsvis beskyttelse eller støtte. Når barnet har uttrykt sin mening, skal retten informere barnet om utfallet av saken og hvordan barnets syn er tatt hensyn til i henhold til barneloven § 61 første ledd nr. 4.

Samvær med tilsyn er en viktig ordning for å sikre at barnet får opprettholdt kontakten med foreldrene på en trygg og forsvarlig måte. Retten skal ta hensyn til barnets behov og synspunkter, samt foreldrenes forhold og behov når de treffer avgjørelser om samvær med tilsyn.

Barnesakkyndig kommisjon i saker etter barneloven

Barnesakkyndig kommisjon i saker etter barneloven

11. juni 2021 fikk barneloven § 61 tre nye bokstaver. b, c og d. I hovedsak er det som er tilføyd nå en bestemmelse om at departementet kan lage forskrifter som regulerer utformingen av mandatet til sakkyndige (§ 61 b) og at rapporter etter § 61, første ledd, nr. 3 nå skal behandles av barnesakkyndig kommisjon (slik som i saker etter barnevernloven) før den kan brukes som bevis i sak etter barneloven. Med andre ord er det et ønske om å kvalitetssikre sakkyndigarbeidet i saker om fast bosted, foreldreansvar og samvær. Etter min mening er dette et riktig fokus fra lovgiver.

Det er ofte god kvalitet på sakkyndig arbeid for domstolene, men det er ikke til å komme unna at det også tidvis ikke er det. Spesielt de siste par årene når det i noen distrikt oppleves å være mangel på sakkyndige som har tid til å stille opp har det gått ut over kvaliteten. Det er også distrikter hvor det er 2-3 sakkyndige å velge mellom og hvor man da må velge sakkyndige med reiseavstand for å få bredde i de faglige tilrådningene og ofte for at man skal få sakkyndige med tilstrekkelig spesialkunnskap hvor det er nødvendig.

At utredninger etter nr. 3 skal fremlegges for barnesakkyndig kommisjon er positivt fordi det nok skjerper den sakkyndige når ikke bare jurister skal se rapporten, men den også skal leses av andre med samme fagbakgrunn.

 

Planleggingsmøtet: prosessuelle og/eller materielle spørsmål

planleggingsmøte i barnefordelingssaker

Planleggingsmøtet gjennomføres sedvanlig mellom partenes advokater og dommeren på saken (forberedende dommer.) Det sirkulerer mer enn 1 liste over spørsmål som skal oppklares i møtene. Den ene listen er en generell liste som passer til flere typer saker og den andre er en mer spesialisert liste

Hvordan disse listene ser ut kan du se her: Nasjonal veileder-schmeileder

Når det problematiseres om det er det materielle eller det selvfølgelige prosessuelle som skal planlegges, så er det fordi praksisen hos dommere er noe forskjellige i slike møter.

  • I noen tilfeller møter man på en dommer som følger listen slavisk. Også når punktene ikke har noen relevans for saken og det er åpenbart ut fra stevning og tilsvar.
  • I noen møter vil dommeren hoppe frem og tilbake mellom punktene, men bare ta de punktene han/hun mener er relevant og i den rekkefølgen som tenkes fornuftig i den aktuelle sak.
  • Enkelte dommere, men ikke mange, vil la partene gjøre en liten runddans på argumentene i saken. Det tillates nesten små miniprosedyrer for å fremme sin sak. Det er kanskje forståelig at dette kan skje i spørsmål om det er behov for sakkyndig utredning i saken, men i de fleste spørsmål skal det ikke være nødvendig å føre en minisak på de materielle spørsmålene i saken. Er stevning og tilsvar gjort på en god og utfyllende måte, og dommeren faktisk har lest dokumentene, skal det være greit å ha en mening allerede hvor man står på en del slike spørsmål.

Det skal svært mye til sa dommeren

hva skal til for å stoppe samvær

I flere saksforberedende møter ved flere tingretter rundt om har jeg hørt dommeren si at «det skal svært mye til for at jeg skal komme til at det ikke skal være samvær.» Vi som har jobbet med slike saker i mange år vet at dommere nesten kvier seg for å skrive ned ordene i en kjennelse eller dom som sier at det ikke skal være samvær. De kan komme til at det skal være 2 ganger i året eller en time med tilsyn eller andre svært begrensede samvær, men å vurdere det slik og deretter skrive at det skal ikke være samvær vet jeg knapt om jeg har opplevd.

Terskelen etter lovens ordlyd er ikke nødvendigvis høy for å komme til at det ikke skal være samvær. Bl. §43 har siden april 2006 hatt følgende formulering; «Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.»

Det er altså en helt vanlig barnets beste-vurdering som skal gjøres. Er det ikke best for barnet å ha samvær, så skal det ikke dømmes samvær. Formuleringen kom inn i norsk lov som en gjennomføring av FNs barnekonvensjon artikkel 19 nr 1.

FNs Barnekonvensjin Artikkel 19

1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.

Bestemmelsen skulle i stor grad bidra til å beskytte barn fra vold og overgrep. Dersom risikoen for barns fysiske eller psykiske helse var stor ved samvær så burde barnets beskyttelse veie mer enn samværforelderens ønske og rett til å ha samvær.

Mitt inntrykk er at domstolene ikke benytter denne muligheten og i stedet faller ned på beskyttet tilsyn i mange av de sakene hvor resultatet burde blitt at barnet ikke skal ha samvær fordi risikoen for uheldige opplevelser er for stor. Her tror jeg at det bare har befestet seg et feil bilde av rettstilstanden hos mange dommere som tenker at det nesten er en umulighet å komme til at det ikke skal være samvær.

Foreldrerett

Foreldreretten

Jeg blir ofte møtt med utsagn fra klienter som sier de har eller vil ha full foreldrerett. Noen sier også at de vil ha full foreldreomsorg. Dette er begreper uten mening eller innhold som vi advokater eller det offentlige kan forholde seg til.

Barneloven opererer bare med 3 begreper:

  1. Foreldreansvar (barneloven § 30)
  2. Fast bosted (barneloven § 36 og § 37)
  3. Samvær (barneloven § 42 og § 43)

Det er greit å sette seg inn i begrepsbruken slik at man har en forståelse for hva man kan oppnå. De fleste har felles foreldreansvar og man kan ha delt fast bosted eller fast bosted hos den ene. Bostedsadresse kan man bare ha ett sted (i folkeregistret) selv om man har avtalt delt fast bosted. Noe som bl.a. får konsekvenser for skoledistrikt for enkelte.

Endring i barneloven

nyheter om barneloven

1.mai 2019 trer en endring i barneloven i kraft. Endringen gjelder barneloven § 56, andre ledd, andre punktum.

Endringen gjør unntak for kravet til meklingsattest for å reise sak for retten i tilfeller hvor den ene forelderen er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot barna eller overført til tvunget psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Ut fra min erfaring vil dette være en praktisk bestemmelse i mange familievoldsaker.

Barneloven § 56. Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvar, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær, kan kvar av dei reise sak for retten. Ein forelder kan også reise sak om foreldreansvar når det er uråd å kome fram til ei avtale fordi den andre forelderen ikkje bur i landet og ikkje lar seg oppspore. Sak om flytting med barnet ut av landet kan reisast av forelder med foreldreansvar eller av forelder som samstundes reiser sak om foreldreansvar.

Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest. Dette gjeld ikkje der ein forelder er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller i slike høve er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømt tvungen omsorg. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om hvilke høve som er omfatta av unntaket i andre punktum.

Klienter over hele landet – Hvordan fungerer det?

Advokat Christian Wulff Hansen og de andre advokatene i Advokatfirmaet Wulff har barnesaker over hele landet. Det vil i hovedsak si saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar, samt saker etter barneloven om omsorgsovertakelse, samvær og tilbakeføring.

En del klienter ønsker informasjon om hvordan vi gjennomfører klientkontakt når vi holder til i Mosjøen, mens klienten kan holde til i Oslo, Trondheim, Alta, Bergen osv.

I realiteten har det blitt slik at mye av klientkontakten også med lokale klienter i geografisk nærhet foregår på telefon og på epost. Ettersom vi har en del reisesaker er det også ofte mulig å møte oss i forbindelse med at vi reiser i en annen sak. De fleste klienter synes å være godt fornøyd med god tilgjengelighet på telefon og på epost. Skulle det derimot være ønskelig med ansikt til ansikt møter så vil Skype eller lignende også være tilgjengelig og mulig å benytte. Dagens teknologiske tilbud er slik at vi opplever fullgod kontakt med våre klienter uansett hvor de måtte holde til i Norge. Nr det kommer til selve rettsmøtene reiser vi nesten alltid slik at vi kommer til byen der rettssaken skal foregå dagen før saken skal behandles og ønsker da alltid å gjennomføre et møte.

 


Barnerettstelefonen – 820 90 009 er en tjeneste fra advokat Christian Wulff Hansen. Advokat Wulff Hansen har lang erfaring med barnerettssaker i domstoler over hele landet og har gitt råd og ført saker for foreldre siden januar 2004.

Hvis det er opptatt eller advokaten er opptatt i retten eller andre gjøremål prøver du bare igjen. Du kan ikke forvente svar på natten eller i de vanligste høytidfeiringene, men du kan ringe og det kan være at du får svar.

Umulighet i § 65 er nå lovfestet

Barneloven er tidvis utsatt for oppgraderinger som både skaper ny rett og som lovfester tidligere ulovfestet rett. De tre siste store oppdateringene av barneloven var 2004, 2010 og 2014. I 2014 ble § 65 (tvangsbestemmelsen) i barneloven endret. I hovedsak ble tidligere ulovfestet rett om at bare umulighet (i lovmessig forstand – ikke faktisk umulighet) kunne hindre at den som bryter en rettskraftig (og tvangskraftig) dom/kjennelse/forlik om samvær, kunne hindre at tvangsbot ble ilagt av retten ved en begjæring etter § 65. Dette har vært sikker rett over lengre tid, men i § 65 slik den i dag lyder er umulighetskravet tatt inn i lovteksten. I tillegg er risiko knyttet til barnets fysiske og psykiske helse tatt inn i bestemmelsens ordlyd. Dette korresponderer med flere lovendringer i barneloven på samme tid hvor dette er tatt inn (f.eks. bl § 60, 61, første ledd nr. 3 mfl)

 

Barneloven § 65 slik den lyder i dag:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Barneloven § 65 slik den var før endringen 01.01.2014:

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven1 kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.

Hvilke vitner skal jeg ha i barnefordelingssak?

Hvilke vitner skal jeg ha i barnefordelingssak

Fortsatt bruker de fleste begrepet barnefordeling, mens nyere begrepsbruk vil kalle slike saker foreldrekonflikter. Jeg foretrekker sak etter barneloven selv om det har et noe videre nedslagsfelt.

Når du fører en sak etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar er det alltid en vanskelig øvelse og bestemme seg for hvilke vitner som skal føres, om noen. Jeg har ført mange saker uten vitner hvis saken og omstendighetene i saken tilsier det. Skal jeg føre vitner har jeg noen generelle tanker som jeg ofte, men ikke alltid følger:

  • Jeg er forsiktig med familievitner. Min tanke er at retten forventer at blod er tykkere enn faktum og at de fleste har en familie som støtter sine nærmeste ganske blindt. Unntaket for meg er hvis noen i familien er særlig sentral med tanke på å ha mye kontakt med barna. Det beste eksemplet er samboer eller ektefelle som jeg mener nesten er obligatorisk å føre. Skal retten ta stilling til et bostedsalternativ, må de nesten få et godt innblikk i hvem som skal dra omsorgen.
  • De som tilbringer mye tid med barnet bør alltid vurderes. Typisk er barnehage og skole. De bør ikke alltid føres, men i saker der reaksjoner hos barnet er tema eller fungeringen til barnet er tema er det naturlig. Har sakkyndige snakket med barnehage/skole avhenger det for meg hva som da har kommet frem.
  • Egne venner er jeg som regel forsiktig med. Altså partens egne venner. Jeg har hatt klienter som mener at de var på sommerferie sammen ett år og den vennen kan forklare at da gikk alt bra. Jeg prøver å holde meg unna å føre vitner som skal bekrefte at en hendelse gikk bra når man ikke kan si noe om resten av året som gir store anledninger til hendelser som ikke har gått bra. Har mor slått to ganger det siste året og dette ikke var tema eller tilfelle da venn med familie var med så avkrefter ikke det noe.
  • Familievernkontor, konfliktråd osv vil som regel ikke kunne eller ville stille som vitne.
  • Hva med psykologen som var oppnevnt etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1? Ja, noen ganger er det naturlig. Nr. 1 hjemler ikke at sakkyndige er med videre til hovedforhandling og det er en av partene som må føre han som vitne dersom han skal høres i hovedforhandlingen. Retten har også et ansvar for at saken er best mulig opplyst og det kan ikke utelukkes at det er riktig av retten å innkalle sakkyndige. Her mener jeg retten bør være varsom, men jeg mener ikke det er utelukket. Også i saker hvor det har vært oppnevning etter nr 1 og en annen sakkyndig har utredet etter nr. 3 kan det være fornuftig. Faren er da at den som har hjulpet til etter nr 1 vil påpeke klart at han ikke har samme grunnlag som den som har utredet etter nr. 3 og selv formaner å stå svakere i sin vurdering.
  • Hva med engasjere en psykolog som part og føre denne som vitne? Det er lov å engasjere sakkyndig privat for kanskje å utrede mer spesifikt og avklare en problemstilling retten ikke har brukt særlig tid på eller hvor man er uenig. Det er ikke veldig vanlig å gjøre dette og det skyldes nok bla at mangelen på felles styring fra aktørene i hvilke arbeidsoppgaver, subjektivt valg av hvem man engasjerer skaper mistanke om bestilling av resultat, og på samme måte at vitnet får betalt av en av partene direkte. På den andre side så vil jeg tenke at dersom det skal anvendes som motvekt til en allerede foretatt utredning så har man ingenting å tape på det. Er det en god fagperson med gode vurderinger som spriker fra det som er fremlagt av en annen sakkyndig så kan det ha betydning.

[wcp_contactform id=»wcpform_1″]

Motpartens advokat svarer ikke

advokatikkesvarer

Hva skjer hvis motpartens advokat ikke svarer? Har du noen gang mottatt et advokatbrev i en sak etter barneloven der du har fått en dato på å svare? kanskje fått beskjed om å svare innen 14 dager? Advokater kan sette så mange frister de vil, men de har alltid bare ett ris bak speilet og det er muligheten til å ta saken til retten. Den muligheten har advokaten (i saker etter barneloven) fra den dagen klienten har fått meklingsattest og 6 mnd frem i tid. Deretter må ny meklingsattest innhentes. Fristene som settes i advokatbrev er derfor ganske bortkastet. Gammel sedvane er at man bør gi motparten 14 dager på å svare. Det er postgang (vanlig fortsatt) og det skal være tid til å avvikle klientmøte og det skal være tid til å forfatte et svarbrev. En travel advokat kan ha mange saker og må ha lov til å legge sine saker i kø.

Men hva om motpartens advokat ikke svarer? Ja, ingenting annet skjer da eller kan skje enn at da får man vurdere å ta saken inn for retten dersom det er viktig å endre tingenes tilstand. Sitter man selv i den posisjonen at man ikke ønsker endring så er det jo ikke et problem. Er det spørsmål som ikke er naturlig å bringe inn for retten, som samarbeidspunkter noen ganger er, så må man bare «gi opp» og forsøke en ny innkalling til familievernkontoret hvor det heller ikke har noen konsekvens om motparten ikke møter.

I sum er det slik at det rett og slett ikke er nødvendig å svare på advokatbrev i slike saker. Det er få eller ingen frister i barnesaker, slik at det er ikke noen foreldelsesproblemer annet enn at barna blir eldre og det kan bli problematikk knyttet opp mot å bygge relasjoner osv.

Jeg skriver sjeldent i brev fra meg en konkret frist, men da man ønsker at saken skal flyte fremover på en god måte skriver jeg selv som regel «snarlig tilbakemelding imøteses.» Da har man gitt en oppfordring og går det 2-3 uker uten svar så kan det noen ganger være naturlig da å bringe saken inn for retten.

Rettskraft og tvangskraft

tvangskraftrettskraftI saker etter barneloven opererer man med to begreper for den legitimiteten en avgjørelse har. F.eks. hvor et samvær er avtalt eller bestemt.

Tvangskraft er et begrep som benyttes for når man kan begjære bruk av tvang etter barneloven § 65. Rettskraft er et begrep som betegner når alle ankemuligheter er uttømt og saken er endelig avgjort for domstolene.

Inngår foreldrene en avtale utenfor retten, som på familievernkontoret eller hjemme ved kjøkkenbordet, så har ikke avtalen som utgangspunkt tvangskraft eller rettskraft. Unntaket er hvis man i avtalen tar inn at den skal stadfestes av Fylkesmannen og at den deretter sendes dit.

Inngår man en avtale i retten så blir avtalen rettskraftig og tvangskraftig samtidig.

Når man har fått en dom i tingrett eller lagmannsrett er dommen ikke rettskraftig og tvangskraftig før ankemuligheter er uttømt eller dommen akseptert av begge parter.

Så hvorfor skille mellom begrepene og Tvangskraft hvis de som regel går hånd i hånd og inntreffer samtidig? Jo, når man begjærer en midlertidig avgjørelse så vil dommen man får midlertidig være tvangskraftig før den er rettskraftig. Dommen er tvangskraftig med en gang den er avsagt selv om ankeprosessen pågår. Dette er svært praktisk når den som begjærer en midlertidig avgjørelse ønsker å hindre en brå flytting av barnet ved å kreve bosted hos seg frem til saken er endelig avgjort.

Svakheten i lovsystemet er som jeg har omtalt tidligere at det ikke er noe tidskrevende for tingrettene til å ta stilling til en slik begjæring. Konsekvensen kan noen ganger være like alvorlig som akuttvedtak i barnevernsaker og bør ha omtrent samme fristsystem. Altså bør en slik type sak komme opp i løpet av en uke før at det skal være noe poeng å ha en slik akuttinngrepsmulighet med umiddelbar tvangskraft.

 

Større krav til sakkyndig arbeid i saker etter barneloven

SakkyndigslurvEt gjennomgående faktum i mange (de fleste) saker jeg har vært i hvor det er oppnevnt en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr 3 (nummer tre oppnevning) starter sakkyndige sent med å gjennomføre sakkyndigoppdraget. Svært ofte snakker jeg med klienter 2-3 mnd etter at sakkyndige er oppnevnt og det kanskje bare er 1 mnd igjen til hovedforhandling og klienten sier at, nei, de har ikke hørt noe fra den sakkyndige. Når rapporten foreligger og når sakkyndige spørres ut i retten kommer det klart frem at det er intensivt arbeid de siste 2-3 ukene før fristen som er gjennomført. Dette må slutte, dette må retten sette krav til som fakturamottaker og oppdragsgiver. Det er ikke greit for rettssikkerheten til partene eller til rettsfølelsen til noen av de involverte at man skal oppleve at det føles som slurvarbeid, hastearbeid og at man ikke blir prioritert.

Dommeren burde sammen med mandatet gjennomgå og legge sterkere føringer for arbeidet som skal gjennomføres. Nesten alle sakkyndige vil ha blanke ark til å gjøre det de synes er fornuftig og snakke med folk de mener er nødvendig. Dette er ikke en god fremgangsmåte. Vi må tilbake (for det var mer sånn før) til at man spesifiserer hvem de sakkyndige skal snakke med, hvor omfattende observasjoner som er nødvendig og mer detaljestyring av arbeidet. En stor del av rapportene blir meninger på alt for spinkel bakgrunn men som likevel blir vanskelig å angripe da terminologien er fremmed for de andre involverte. Jeg mistenker mange sakkyndige for å legge så få timer i grunnarbeidet at timeprisen i realiteten blir høyere og kvaliteten dårligere, men med et språk som gjør slurvingen vanskelig å avsløre.

Etterhvert som barneloven utvikler seg, dommeren som hovedregel skal ta samtalen med barna og alle aktører kjenner barneretten bedre minsker behovet for sakkyndige.

Når skal jeg kontakte advokat?

kontakteadvokatBruk av advokat er for noen naturlig mens det for andre kan virke litt skremmende. I saker som omhandler egne barn (saker om samvær, bosted og foreldreansvar etter barneloven) er det ofte et spørsmål fra henvendelsene vi får i vårt gratisvurderingstilbud (Skjema her) når det er riktig eller fornuftig å engasjere en advokat i saken.

Det varierer stort hvor i prosessen folk er når de kontakter oss. Noen vurderer skilsmisse og ønsker å vite alt om sine rettigheter før de går ut av forholdet eller før partneren forlater. Andre tar kontakt rett før de skal på mekling hos familievernkontoret. Noen har vært skilt i mange år når de tar kontakt og har en løsning som ikke fungerer, mens andre igjen ønsker at vi skal ta over en sak etter at det ikke har gått slik som forventet i de første rettsmøtene.

Som hovedregel vil vi gjøre den beste jobben dersom vi kommer inn tidlig og får være med å rådgi fra starten. Mange trår feil tidlig og bruker hele saken til å forsøke å rette opp feilene som har blitt begått. Det kan være feil bruk av instanser som politi og barnevern (vår erfaring med barnevernsaker og straffesaker setter oss i god stand til å se helheten i din sak), det kan være meldinger på telefon eller internett som hjemsøker prosessen og det kan være måten man snakker til egne barn på. Uansett hva det er så har vi 13 års erfaring med å bistå klienter i slike situasjoner og vet i det vesentlige hva man bør og ikke bør gjøre i en prosess etter barneloven. Potensialet for en positiv prosess blir større når vi får være med å velge kurs tidlig.

Det er likevel slik for mange at økonomi er viktig og selv om man tjener så mye at man ikke har krav på fri rettshjelp (over 246.000 brutto – i 2016) så er det mange som må velge når de skal engasjere advokat ut fra økonomiske hensyn. Slik jeg ser det vil det da være når man har mottatt et brev fra motparten eller motpartens advokat, rett i forkant av første mekling på familievernkontoret eller når det har inntrådt en akuttsituasjon som man selv om ta tak i umiddelbart (bostedsforelder flytter) at man bør kontakte advokat.

Terskelen for utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

sakkyndigutredningDomstolene kan i saker etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar oppnevne en sakkyndig til å bistå seg i saken. Det er to mulige hjemler for oppnevning. Den første er barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (nummer-en-oppnevning) hvor sakkyndige som hovedregel inntar en mer nøytral meglerrolle og har størst fokus på se om det er mulig å hjelpe partene til å bli enige. Det kan fortsatt være slik at en sakkyndig som er oppnevnt etter nr. 1 skal gjøre mindre utredninger, men som oftest resulterer dette ikke i en rapport og det vil ofte være viktig for sakkyndige i denne fasen å beholde tilliten til begge partene. Etter min mening misforstår en del tingretter og bruker sakkyndige som er oppnevnt etter nr. 1 til å gjøre oppgaver som sakkyndige bare skal gjøre når han er oppnevnt etter nr. 3.

Så når skal man oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr. 3 (nummer-en-oppnevning)? Det har skjedd mye de siste årene rundt denne bestemmelsen. Det er nå staten (tingretten) som betaler disse utredningene, mens det tidligere var partene som måtte ta kostnadene. Da den av partene som begjærte oppnevningen. Dette fremgår nå av bestemmelsens andre ledd. I tillegg kom det inn i barneloven 1. januar 2014 at det spesielt i tilfeller hvor det er påstander om vold, overgrep eller psykiske lidelser så skal slik utredning vurderes. Altså en føring for hvilke problemstillinger som skal lede til utredning.

Min erfaring er at tingrettene ikke er samkjørte når det gjelder terskel for oppnevning. I noen tingretter møter jeg en svært restriktiv holdning til å oppnevne sakkyndig etter nr. 3 selv om det er påstander om rus, vold eller psykiske lidelser, mens i andre tingretter hvor partene har praktisert delt bosted, det er ikke begjært midlertidig avgjørelse og ingen av føringene er tilstede, ønsker tingretten en utredning å ha som en krykke for egen vurdering. I de sistnevnte tilfellene er det min påstand at tingrettene driver med ansvarsfraskriving og overlater saken til en psykolog. Når det ikke er særlige psykologfaglige problemstillinger og retten velger å sette i gang en utredning blir det lett en oppfatning av at man leter etter feil hos foreldrene i saker hvor den generelle tilbakemelding fra skole, barnehage, helsesøster og andre er at barna har det bra.

 


§ 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Kan far/mor flytte langt vekk og kreve samvær?

Kan far/mor flytte langt vekk og kreve samvær?Voksne mennesker står selvfølgelig fritt til å bo hvor de vil. Det som er spørsmålet er om man kan kreve samvær når man bor langt unna barnet. Svaret er åpenbart ja, det kan man. Det er ikke slik at retten til samvær blir svakere for hver mil samværsforelderen kommer bort fra barnet. Det er et utgangspunkt om at barnet har rett til å være med begge sine foreldre og foreldrene plikter å forsøke å legge til rette for det. Det er eksempler på samværløsninger hvor den ene forelderen har flyttet til et annet land også.

Det er ikke uvanlig at barna i sine skoleferier reiser internasjonalt for å være med sin andre forelder. Det er selvfølgelig mange forutsetninger for et slikt samvær. Tilknytningen må være god nok og det kan tenkes at barna må være i en viss alder for at barnet skal takle reiseavstanden og evt fravær fra primæromsorgsgiver.

Det er altså ingen geografiske grenser for samvær. Det er selvfølgelig mulig for en far å bo i Brasil og ha sommerferiesamvær med sitt barn i Norge hver sommer. Man kan ha kontakt over Skype, messenger eller annet resten av året. Det er mange muligheter og det avgjørende er som regel ikke avstanden, men tilknytningen og reisebelastningen.

 

 
[wcp_contactform id=»wcpform_1″]
 

Fylkesmannen kan gi avtaler om samvær eller bosted tvangskraft

Etter barneloven § 55 kan kan en av foreldrene sende avtalen de har knyttet til felles barn til fylkesmannen og be om at avtalen gis tvangskraft etter barneloven § 65. Dette er en måte å gi en avtale samme tvangskraft som en avtale inngått i retten eller en dom. I tillegg til at avtalen (må fattes et enkeltvedtak) får samme tvangskraft etter § 65 vil også avtalen få posisjon etter barneloven § 64 ved at det må et «endringssøksmål» til for å endre avtalen.

Avtalen skal sendes til den fylkesmannen hvor barnet har sitt hjemting/verneting. Altså det fylket hvor barnet bor fast. Dersom fylkesmannen ikke fatter et slikt vedtak som begjært, kan dette klages inn til departementet.

Barneloven § 55

Vedtak om tvangskraft for avtaler

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om foreldreansvar, bustad og samvær skal kunne tvangsfullførast etter reglane i § 65. Vilkåret er at avtala først og fremst rettar seg etter det som er best for barnet. Trengst det, bør sakkunnige, barneverntenesta eller sosialtenesta uttale seg før fylkesmannen avgjer spørsmålet.

Eit vilkår for å bringe ei sak inn for fylkesmannen etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.

Saka må bringast inn for den fylkesmannen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist.