Barnehageloven § 26: Hva er grunnbemanning og hva betyr det for barnehagene?

barnefordeling, barnefordelingssaker, barnets kjønn, kjønnsbias, rettssystem, familierett, skilsmisse, omsorgsrett, barneomsorg, kjønnsnøytrale lover, rettferdighet i fordelingssaker, morsrolle, farsrolle, kulturelle forventninger, juridisk rådgivning, barnets beste interesse, foreldrerettigheter, felles fordeling, hovedomsorg, rettigheter i fordelingssaker, mødres rettigheter, fedres rettigheter, kjønnsdiskriminering, kjønnsstereotyper, barnefordelingsstatistikk, barnefordelingsutfall, barnefordelingslover, barnefordelingsprosess, barnefordelingsdom, barnefordelingsadvokat.

Grunnbemanningen i barnehagene er en viktig faktor for å sikre en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet. Barnehageloven § 26 gir klare retningslinjer for bemanningen i norske barnehager.

Ifølge loven skal det være tilstrekkelig med ansatte for å drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet. Det betyr at bemanningen skal være tilpasset barnas behov og sikre at alle barna får den oppfølgingen de trenger.

Når det gjelder antall ansatte, fastslår loven at det skal være minst én ansatt per tre barn når barna er under tre år, og én ansatt per seks barn når barna er over tre år. Det er viktig å merke seg at barna regnes som over tre år fra og med august det året de fyller tre år.

Det er også mulig for kommunen å gi dispensasjon fra kravet til grunnbemanningen dersom særlige hensyn tilsier det. Dette kan være tilfelle for eksempel hvis det er mangel på kvalifiserte ansatte, eller hvis barnehagen ligger i en spesiell geografisk eller demografisk situasjon. Dispensasjonen kan gis for inntil ett år av gangen, og barnehageeieren må legge ved en uttalelse fra barnehagens samarbeidsutvalg ved søknaden.

Dersom kommunen vedtar å gi dispensasjon, kan vedtaket påklages til statsforvalteren. Dette er viktig for å sikre at dispensasjonen kun gis når det er strengt nødvendig.

Det er imidlertid viktig å merke seg at grunnbemanningen kun er en del av det totale antallet ansatte i barnehagen. Det betyr at barnehagen kan ha flere ansatte enn det som kreves av loven, og at det kan være nødvendig for å sikre en god og trygg drift av barnehagen.

Som foreldre eller foresatte til et barn i barnehagen er det viktig å være klar over grunnbemanningen og hva den betyr for barnets hverdag i barnehagen. Det er også viktig å være oppmerksom på om barnehagen overholder kravene til grunnbemanning, og å ta opp eventuelle bekymringer med barnehageledelsen eller kommunen.


Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen:

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Barnesakkyndig kommisjon i saker etter barneloven

Barnesakkyndig kommisjon i saker etter barneloven

11. juni 2021 fikk barneloven § 61 tre nye bokstaver. b, c og d. I hovedsak er det som er tilføyd nå en bestemmelse om at departementet kan lage forskrifter som regulerer utformingen av mandatet til sakkyndige (§ 61 b) og at rapporter etter § 61, første ledd, nr. 3 nå skal behandles av barnesakkyndig kommisjon (slik som i saker etter barnevernloven) før den kan brukes som bevis i sak etter barneloven. Med andre ord er det et ønske om å kvalitetssikre sakkyndigarbeidet i saker om fast bosted, foreldreansvar og samvær. Etter min mening er dette et riktig fokus fra lovgiver.

Det er ofte god kvalitet på sakkyndig arbeid for domstolene, men det er ikke til å komme unna at det også tidvis ikke er det. Spesielt de siste par årene når det i noen distrikt oppleves å være mangel på sakkyndige som har tid til å stille opp har det gått ut over kvaliteten. Det er også distrikter hvor det er 2-3 sakkyndige å velge mellom og hvor man da må velge sakkyndige med reiseavstand for å få bredde i de faglige tilrådningene og ofte for at man skal få sakkyndige med tilstrekkelig spesialkunnskap hvor det er nødvendig.

At utredninger etter nr. 3 skal fremlegges for barnesakkyndig kommisjon er positivt fordi det nok skjerper den sakkyndige når ikke bare jurister skal se rapporten, men den også skal leses av andre med samme fagbakgrunn.

 

Egen advokat til barnet i saker etter barneloven

barnas advokat

Det er adgang for retten til å oppnevne en egen advokat til barnet i saker etter barneloven. Jeg oppfatter det slik at bestemmelsen svært sjeldent er i bruk og at den nesten ikke vurderes brukt av verken advokater eller dommer.

Jeg tror at hovedgrunnen til dette er at som regel så har begge foreldrene hver sine advokater. Det faller dem ikke naturlig å anmode om at barna skal ha en egen advokat og som naturlig da bør være en annen advokat enn de selv har. Ettersom barn ikke har samme innblikk i hvordan systemet fungerer vil det være opp til en av vergene ofte å påse at dette blir tematisert. Jeg vil tro at mange foreldre føler de har mer kontroll på prosessen dersom man ikke gir barnet en egen rådgiver.

Det er ingen aldersgrense for når barn kan få sin egen advokat. Bestemmelsen henviser til eksempler som fare for psykiske og fysiske helsen for barnet, men dette er ikke uttømmende. Adgangen for domstolen å oppnevne egen advokat til barnet er nok større enn praksis tilsier.

Så hvorfor benytter ikke domstolen seg av adgangen. Jeg tror hovedgrunnen er at det nesten alltid oppnevnes en sakkyndig og når barn er 7 år eller eldre så blir barna hørt. Dreier saken seg om psykisk eller fysisk vold pleier også sakkyndiges rolle å bli større og dermed har barnet en objektiv tredjeperson som på en måte ivaretar mange av de samme hensynene som en egen advokat ville.

Det kan diskuteres om det ikke etter barneloven burde vært slik som i barnevernloven at når barn har fylt 15 år så har de partsrettigheter og dermed også krav på oppnevnt advokat.

Barneloven § 61, første ledd, nr 5

Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.

Denne, nåværende utgaven av bestemmelsen har vært gjeldende fra 01.01.2014. I årene fra 01.01.2006 og frem til 01.01.2014 var ordlyden slik:

Retten kan i særlege høve oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta.Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.

Rett til å bli hørt om viktige avgjørelser som omhandler barnets fremtid

barnerettsadvokatene

Hvis den som har foreldreansvaret skal ta en avgjørelse som gjør det vesentlig vanskeligere eller umulig å gjennomføre samværsretten, har den som har samværsrett et krav på å få uttale seg før avgjørelsen blir tatt. Dette følger av barneloven § 46:

Barneloven § 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

Det er altså ikke slik at man må på familievernkontoret eller til domstolen for at man skal ha rett til å komme med sine innspill. Bestemmelsen er lite brukt da slike store avgjørelser vanligvis ønskes innbrakt for en instans som faktisk kan hindre slike avgjørelser tatt. Mulig det er fint at retten til å bli hørt er lovfestet, men det er en selvfølge og det er ingen som håndhever denne om ikke den som har en slik rett selv gjør det. Når den som har en slik rett selv gjør det, så gjøres det nesten alltid ved bruk av familievernkontoret og domstolene.

Er avgjørelser om fast bosted, samvær og foreldreansvar fra andre land gyldige i Norge?

1. juli 2016 trådte barneloven § 84 b i kraft. Den ga ikke uttrykk for en ny rettstilstand, men synliggjorde at dersom Norge skal legge annen lands avgjørelse om fast bosted, samvær eller foreldreansvar til grunn, så skal det foreligge en overenskomst mellom Norge og denne staten. Mest praktisk er Luganokonvensjonen.

 

Barneloven § 84 b. Godkjenning av utanlandsk avgjerd om foreldreansvar mv.

Avgjerd om foreldreansvar eller tilsvarande myndigheitsforhold, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær skal berre leggjast til grunn i Noreg direkte i kraft av lova når dette følgjer av overeinskomst med annan stat.