Parental Alienation Syndrome (PAS) – På norsk kalt foreldrefremmedgjøring eller foreldrefiendtliggjøring

Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

Parental Alienation Syndrome (PAS) (foreldrefremmedgjøring eller foreldrefiendtliggjøring) er en teori som har vært omstridt siden den ble introdusert i 1985 av psykiateren Richard Gardner. Teorien hevder at noen foreldre, vanligvis mødre, manipulerer sine barn til å avvise og hate den andre forelderen. Dette kan skje som et resultat av en vanskelig skilsmisse eller barnefordelingssak, der en forelder bruker barna som våpen mot den andre forelderen. Men er PAS et kjønnsnøytralt begrep? Svaret er nei. Ifølge The American Psychological Association (APA) er PAS ikke et kjønnsnøytralt begrep, og teorien kan føre til å sykeliggjøre kvinner som fremmer påstander om vold og overgrep. I tillegg kan begrepet brukes til å skyve skylden for barnas redsel eller sinne over på moren, selv når faren har vært voldelig eller psykologisk overgrepsfull.

Har Parental Alienation Syndrome støtte i forskning? PAS har vært gjenstand for mye forskning, men det er ingen data som støtter teorien om at en forelder kan manipulere et barn til å avvise den andre forelderen. Likevel brukes begrepet fortsatt av noen sakkyndige og domstoler til å avfeie barnas frykt og reaksjoner i fiendtlige og psykologisk belastende situasjoner. APA advarer om bruk av begrepet På grunn av den manglende støtten i forskningen har APA proklamert en advarsel om bruk av begrepet. APA mener at alle psykologer og fagpersoner som jobber med vold og familierelasjoner, inkludert rettsvesenet, må ta rapporter om vold i skilsmisse- og barnefordelingssaker på alvor. I tillegg har APA uttrykt bekymring for bruken av begrepet PAS og har påpekt at det mangler støtte i forskningen.

Er Parental Alienation Syndrome en diagnose? PAS er ikke en diagnose i verken ICD-10 eller DSM-IV. Dette betyr at det ikke finnes noen offisiell diagnose for PAS. Møter Parental Alienation Syndrome rimelige krav til faglig standard? Basert på den manglende støtten i forskningen og bekymringene fra APA, er det gode grunner til å betvile om begrepet PAS møter rimelige krav til en faglig standard. Derfor bør sakkyndige være forsiktige med å bruke begrepet i sine rapporter og vitnemål. Rettsvesenet bør også være forsiktige med å bruke begrepet som grunnlag for avgjørelser i skilsmisse- og barnefordelingssaker. I en amerikansk veileder for dommere utgitt av State Justice Institute og National Council of Juvenile and Family Court Judges, henvises det til høyesteretts testbarhetskrav til “soft science” og gir følgende veiledende råd: “Parent Alienation Syndrome” passer ikke denne test.  


Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen:

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Det er aldri bare snakk om 1 dag eller 2 dager

Forlikspress

Det har gått flere timer og man har kommet godt ut på dagen. kanskje er det til og med bare en time eller mindre igjen av avsatt tid. Det er et rettsmøte og det er nå bare en dag som skiller forslagene til løsning fra partene. Det er da du møter “det er jo bare 1 dag det er snakk om” – men det er aldri bare 1 dag og den ene dagen er kanskje i uken, altså 52 dager i året (eller mindre når man trekker fra ferier) eller 26 dager i året hvis det er snakk om 1 dag hver annen uke. Altså, nesten 1 mnd ekstra med samvær i året. Den ene dimensjonen med “det er jo bare snakk om 1 dag” handler om hva mengde er. hvis du kommer for sent til jobben med 5 minutter hver dag, så er det 1.100 minutter hvis du jobber i 220 dager hvert år. Det er 18,3 timer i året og ikke langt unna 3 hele arbeidsdager du er borte. Dere er jo bare 2 dager fra hverandre? dobbel tallene. Det er bare snakk om 2 mnd ekstra i året? Sånn er det med all tid. Ser man tiden over et annet intervall enn det laveste så vil mengdene føles annerledes. Hvorfor kan du ikke bare gå med på 1 mnd mer med samvær i året? ingen dommer eller sakkyndig ville sagt det slik. Man lager hinderet så lavt at det skal være lett å hoppe over, eller mer riktig, bli puffet over. det kan være riktig, at for barnet vil det ikke være særlig merkbart på noen negativ måte, og kanskje er det bare i diskusjonen om barnebidrag dette har validitet for noen. For andre kan det være det klare vissheten om at den andre forelderen ikke mestrer foreldrerollen godt og hvert minutt teller. Det kan være snakk om risikofaktorer som alkoholmisbruk, vold eller bare hvordan barnet blir snakket til. Et ønske om å minimere risiko for enhver pris. Da er det med en dag hver annen uke mye.

Det andre man skal huske på er at når man kommer på slutten av forhandlingene så er som regel ikke partene på sitt ytterste standpunkt, der hvor de føler de ikke kan gå lengre, de er ofte forbi det punktet. De har allerede gitt den ekstra dagen eller to og sitter med vondt i magen og smerter seg over at de har strukket seg langt forbi sitt eget komfortpunkt og blir da konfrontert med, “hør her, nå er dere så nære… kan du ikke gå med på en dag ekstra.” Det må ikke glemmes at forlik som inngås under slike omstendigheter er som ballonger som er overfylt med luft og du kan like godt holde for ørene for snart smeller det. Noen ganger dagen etter forliket blir inngått og andre ganger uker eller måneder senere. Min erfaring etter snart 20 år med barnesaker er at forlik inngått under for stort press som regel kommer tilbake i rettssystemet. Da gjerne med nye advokater, med håp om nye dommere og nye sakkyndige.

Det har vært perioder hvor samtalen om det robuste forliket har vært fremme. Nå er det lenge siden sist det var et tema i mine saker. Kanskje burde temaet om robusthet i forlik igjen bli satt på dagsorden.

  Hvis du ønsker bistand fra advokaten bak Barnerettsbloggen.no kan du ta kontakt her: [wcp_contactform id=”wcpform_1″]  

Forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker

Det følger av barnevernloven § 7-9 at Fylkesnemnda skal oppnevne en talsperson for barn i saker som behandles av fylkesnemnda.

Barnevernloven § 7-9.Talsperson

Fylkesnemnda kan oppnevne en egen talsperson for barnet i saker som skal behandles for nemnda. Departementet kan gi forskrifter om den nærmere gjennomføring av ordningen.

Til grunn ligger en lovfestet rett for barn som har fylt 7 år til å bli hørt

Barnevernloven § 6-3. Barns rettigheter under saksbehandlingen.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.

Forskrift om barnets talsperson i saker som skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker regulerer både at barn skal få informasjon om denne ordningen, regler om hvem som kan være talsperson, talspersonens oppgaver og talspersonens taushetslikt.


§ 3. Hvem kan være talsperson

Fylkesnemnda skal utarbeide en liste over et utvalg personer som har erfaring fra arbeid med barn, og som er villig til å påta seg oppdrag som talsperson. Listen skal inneholde navn på personer med ulik bakgrunn og med erfaring fra arbeid med barn i ulike aldersgrupper og ulik kulturell bakgrunn.

Talspersonen skal velges fra utvalget på listen. I særlige tilfeller kan det likevel oppnevnes en person som ikke står på listen, hvis barnet har et særlig tillitsforhold til vedkommende eller at andre grunner gjør det nødvendig.

Ved oppnevning av talsperson for samiske barn innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, skal barnet få tilbud om entalsperson med samisk språk og kulturforståelse. I andre områder skal det tilstrebes at barnet får et slikt tilbud.

Personer som er ansatt i et organ som behandler saken, kan ikke oppnevnes som talsperson i samme sak. Talspersonen bør ikke ha nær tilknytning til noen som avgjørelsen i saken kan ha betydning for.

§ 5. Talspersonens oppgaver

Talspersonen skal forsikre seg om at barnet forstår hva ordningen innebærer og om barnet fortsatt ønsker å uttale seg gjennom en talsperson. Hvis barnet senere ønsker å endre sin uttalelse, kan barnet be om en ny samtale med talspersonen. Barnet skal bli informert om denne retten.

Samtalen med barnet skal tilrettelegges etter barnets alder, modenhet, språk og kultur.

Talspersonen skal formidle barnets synspunkter i saken skriftlig til fylkesnemnda, etter å ha drøftet innholdet med barnet.

Talspersonen skal normalt innkalles til fylkesnemndas forhandlingsmøte. Talspersonen skal fremstille barnets synspunkter muntlig for nemnda. Talspersonen avlegger forsikring som for vitner etter reglene i tvisteloven, og avhøres ellers etter de samme reglene så langt det passer.

Trenger vi egentlig sakkyndig bistand i saksforberedende møter?

sakkyndigpsykolog

I nr.1 i første ledd i § 61 i barneloven står det

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Hovedregelen i § 61 er at man skal innkalle til ett eller flere saksforberedende møter. Hovedregelen i lovbestemmelsen er ikke at det skal oppnevnes sakkyndig. Dette er noe retten kan gjøre.  Retten velger likevel i 99% av sakene å oppnevne sakkyndig i disse møtene. Hvorfor? I svært mange av disse sakene er det ren juridisk avgjørelse som skal tas eller det er psykologfaglige problemstillinger. Hvorfor kaster det offentlige bort så enormt mye penger på å oppnevne sakkyndige i sammenhenger hvor dette er fullstendig unødvendig? De fleste dommerne med en del erfaring (og det er de som bør ha sakene etter barneloven, ikke dommerfullmektiger) har bedre forutsetning for å mekle mellom partene enn det sakkyndige har. Dommerne kan jussen som regulerer konflikten og har ofte mye mer pondus mht å realitetsorientere parter. I de ikke helt små domstolene er det tilstrekkelig dommerbemanning til at habilitetsspørsmål ikke skal bli et problem.

Jeg tror at domstolene vil våkne opp på et tidspunkt å finne ut at det er overforbruk av sakkyndige i de saksforberedende møtene. I mange tilfeller er de ikke satt inn i saken på forhånd, de kan ikke bidra og de har ikke alltid personlige evner til å mekle mellom partene. Jeg vil tro at i halvparten av sakene jeg har burde det vært bare dommer tilstede i det saksforberedende møtet og dersom det viser seg at det skal gjøres sakkyndig arbeid så bør dette skje etter nr. 3. Da vil det ikke være habilitetsproblemer ved oppnevning av sakkyndige knyttet til arbeid etter nr 1 og man får utredet det psykologfaglige hvis nødvendig. Psykologen skal ikke overta for dommeren og være den som avgjør saken. Vi må tilbake til at dommeren tar avgjørelsene etter barneloven og psykologfaglig bistand hentes inn der det er åpenbart at det er psykologfaglige problemstillinger.

Jeg har opplevd domstoler som oppnevner etter nr 3 som hovedregel fordi det er lettere slik. Det er slik vi alltid gjør det er svaret. Mistanken min er at det er latskap. Gi meg en rapport så jeg kan skrive en dom eller da har vi et innpass inn i hjemmene som vi ikke tror partene klarer gjennom bevisføringen.