Norge står overfor en prinsipielt viktig juridisk diskusjon om barneloven og dens forhold til EØS-retten. EU-kommisjonen og EFTA-domstolen skal nå vurdere om en norsk lovregel som forhindrer en forelder fra å flytte ut av Norge uten den andre forelderens samtykke, er i strid med EØS-regelverket om fri bevegelighet. Problemstillingen aktualiseres i en pågående rettssak som omhandler en norsk mor som ønsker å flytte med sitt barn til et annet EØS-land, en flytting som barnets far motsetter seg.
Hva sier barneloven § 40?
Den norske barneloven slår fast at dersom foreldre har delt foreldreansvar, kreves samtykke fra begge foreldre for å kunne flytte med barnet til utlandet. Reglene er imidlertid annerledes når det gjelder innenlands flytting, der én forelder kan flytte fritt så lenge det er innenfor landets grenser. Denne forskjellen har skapt en uheldig situasjon der én forelder fritt kan flytte for eksempel fra Oslo til Finnmark, men ikke til et naboland som Sverige eller Danmark uten den andre forelderens godkjennelse.
Denne forskjellsbehandlingen blir nå vurdert opp mot EØS-avtalen, som gir rett til fri bevegelighet for personer og arbeidstakere innenfor EØS-området. Spørsmålet som reises, er om Norge har rett til å opprettholde slike begrensninger på flytting til andre EØS-land, uten tilsvarende begrensning for flytting innenlands.
ESA og EU-kommisjonens vurderinger
Den pågående saken har fått ESA (EFTA Surveillance Authority) og EU-kommisjonen til å reagere. ESA påpeker at en slik lovregel kan være problematisk, ettersom den skiller mellom flytting innenlands og til andre EØS-land, uten å vurdere de faktiske konsekvensene for barnet i hvert enkelt tilfelle. Ifølge ESA bør en slik restriksjon være konsekvent og proporsjonal for at den skal være lovlig under EØS-retten.
EU-kommisjonen deler ESAs synspunkt og hevder at kravet om samtykke kun for flytting til utlandet, men ikke for innenlands flytting, skaper en urettferdig balanse og gjør regelen inkonsekvent. Argumentet går ut på at loven begrenser friheten til å flytte og arbeide i andre EØS-land, uten å ha et sammenlignbart vern for barnets beste ved store flyttinger internt i Norge.
Barnets beste eller foreldres rett til fri bevegelse?
I kjernen av debatten ligger spørsmålet om hvordan man best skal ivareta barnets beste i en situasjon der foreldrene ikke blir enige om flytting. Den norske Grunnloven, samt barnekonvensjonen, slår fast at barnets beste alltid skal være et grunnleggende hensyn i saker som omfatter barn. Samtidig er det i EØS-sammenheng en grunnleggende rett for alle EØS-borgere å kunne flytte fritt mellom medlemslandene for arbeid eller bosetting.
Problemet oppstår når disse to rettighetene kolliderer: Skal hensynet til barnets stabilitet og samvær med begge foreldrene veie tyngre enn den ene forelderens ønske om å flytte til et annet EØS-land? Eller bør friheten til å flytte for arbeid og livskvalitet også utvides til foreldre som ønsker å ta med seg barna?
Mulige konsekvenser og fremtidige endringer
Skulle EFTA-domstolen komme fram til at barneloven er EØS-stridig, vil det bety at norske myndigheter må gjøre endringer i lovverket. En løsning kan være å åpne opp for at foreldre kan flytte til andre EØS-land uten å få samtykke fra den andre forelderen. En annen løsning kan være å innføre liknende krav om samtykke også ved innenlands flytting, noe som kan sikre at hensynet til barnets beste blir vurdert like strengt, uavhengig av hvor i EØS-området flyttingen skjer.
En omfattende samfunnsdebatt
Saken har allerede utløst en bred diskusjon i Norge om hvordan man best skal balansere hensynet til barnets beste med EØS-rettens krav til fri bevegelighet. Mange mener at loven bør tilpasses slik at det tas hensyn til barnets individuelle situasjon ved flytting, heller enn å ha en generell regel som begrenser utelukkende utenlandsflytting. Andre frykter at en liberalisering av loven kan føre til at barns tilknytning til en av foreldrene svekkes dersom de stadig flyttes mellom ulike land uten en helhetlig vurdering.
Denne pågående diskusjonen illustrerer utfordringen med å tilpasse nasjonal lovgivning til internasjonale avtaler, samtidig som grunnleggende rettigheter og hensyn må ivaretas. Det endelige utfallet vil bli avgjort av EFTA-domstolen, og en dom vil kunne få store konsekvenser for både foreldre og barn i Norge og resten av EØS-området.