norsk domstol

Høyesteretts dom om farskap og jurisdiksjon i utenlandssaker

av
hva er høyesteretts dom om farskap og jurisdiksjon, hva betyr høyesteretts dom for tidligere juridisk far, kan en tidligere juridisk far kreve samvær, hva er barneloven § 82, hva skjer når et barn flytter til utlandet under en foreldretvist, hva er Haagkonvensjonen 1996, har norske domstoler jurisdiksjon når barnet flytter ut av landet, hva innebærer EMK artikkel 8 i foreldretvister, hvordan påvirker en farskapssak foreldrerettigheter, kan en far miste foreldrerettigheter etter en farskapstest, hvordan påvirker flytting til utlandet foreldreansvar, har norske domstoler myndighet etter barnet flytter til utlandet, hva sier domstolloven § 34 om jurisdiksjon, kan en ikke-biologisk far ha rett til samvær, hvordan avgjør Høyesterett foreldretvister med utenlandske aspekter, hva skjer med foreldreansvar når barnet flytter til utlandet, hva er betydningen av vanlig bosted i barneloven, kan norsk domstol behandle foreldretvister når barnet bor i utlandet, hva sier høyesteretts flertall om jurisdiksjon, hva mener mindretallet i Høyesterett om jurisdiksjon i utlandssaker, kan samværsrett gis basert på EMK artikkel 8, hvordan påvirker internasjonal barnerett norske domstoler, hva sier barneloven om samværsrett for tidligere far, når gjelder Haagkonvensjonen 1996, kan en dom fra norsk rett håndheves i utlandet, hva er reglene for flytting med barn etter samlivsbrudd, hva er barnets beste i saker om utenlandsflytting, kan norske domstoler stoppe flytting til utlandet, hva er vilkårene for å miste foreldrerettigheter, kan en far kreve foreldreansvar etter tap av farskap, har en tidligere far rett til samvær i utlandet, hvilke rettigheter har en far hvis barnet flytter til utlandet, hvordan påvirker internasjonale konvensjoner foreldretvister, hva sier menneskerettsloven om foreldrerettigheter, hva er det juridiske grunnlaget for foreldreansvar, hvordan påvirker barnebortføring jurisdiksjon, hva betyr samværsrett i internasjonale foreldretvister, hvordan behandles foreldretvister når barnet bor utenlands, kan en norsk domstol avsi dom når barnet bor i Guatemala, hva skjer med foreldreansvar hvis barnet flytter utenlands, hva er konsekvensene av Haagkonvensjonen for norske domstoler, kan en tidligere far få foreldreansvar etter tap av biologisk farskap, hvordan påvirker flytting til utlandet en pågående foreldretvist, kan en far kreve del i foreldreansvaret etter at barnet flytter, hvordan fungerer jurisdiksjon i barnerettssaker, hva er prosedyrene for å fastsette samvær etter barnet flytter til utlandet, kan et barn flytte til utlandet uten den andre forelderens samtykke, hva sier norsk lov om foreldretvister med internasjonale elementer.

Høyesteretts dom HR-2022-847-A fra 27. april 2022 er en prinsipiell avgjørelse som klargjør juridiske spørsmål rundt en tidligere juridisk fars rettigheter til et barn og prosessuelle spørsmål om norsk jurisdiksjon i foreldretvister når barnets bosted flyttes til utlandet. Saken belyser både betydningen av farskapet etter at det er fastslått at den juridiske faren ikke er den biologiske faren, samt spørsmålet om norske domstolers jurisdiksjon når barnet flytter til et land som ikke er tilknyttet Haagkonvensjonen fra 1996, slik som Guatemala.

Farskapets betydning

En enstemmig Høyesterett konkluderte med at barneloven ikke ga mannen rettigheter knyttet til foreldreansvar eller fast bosted etter at det var fastslått at han ikke var barnets biologiske far. Siden mannens juridiske status som far var bortfalt, kunne han ikke kreve foreldreansvar eller at barnet skulle bo fast hos ham. Likevel ble han tilkjent samværsrett basert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 8, som sikrer retten til familieliv. Dette understreker betydningen av å vurdere den faktiske relasjonen mellom barnet og den tidligere juridiske faren.

Jurisdiksjon når barnets bosted flyttes til utlandet

Et sentralt tema i saken var om norske domstoler kunne beholde jurisdiksjon når barnet flyttet til Guatemala, et land som ikke er medlem av 1996 Haagkonvensjonen om foreldremyndighet og barnebeskyttelse. Barneloven § 82 første ledd regulerer dette spørsmålet og fastsetter at en sak kan reises for norsk domstol dersom barnet har vanlig bosted i Norge på tidspunktet for sakens anleggelse.

Flertallet i Høyesterett (dommerne Falch, Sæther og Webster) mente at norske domstoler hadde beholdt jurisdiksjon, selv etter at barnet flyttet til Guatemala. De baserte seg på domstolloven § 34, som sier at når en sak først er tatt opp for en norsk domstol, beholder domstolen jurisdiksjonen, uavhengig av senere endringer i barnets bosted. Dette betyr at så lenge saken ble anlagt mens barnet hadde vanlig bosted i Norge, kan norske domstoler fortsette å behandle saken.

Mindretallets syn

To dommere var uenige med flertallet. Dommer Steinsvik mente at norsk jurisdiksjon falt bort da barnet etablerte vanlig bosted i Guatemala, ettersom barneloven § 82 forutsetter at jurisdiksjonen følger barnets vanlige bosted. Hun mente at lovens ordlyd og forarbeider peker på at domstolen mister jurisdiksjon når barnet flytter permanent til et annet land. Dommer Falkanger argumenterte på lignende måte, men mente at domstolloven § 34 ikke kan brukes som grunnlag for å beholde jurisdiksjonen.

Viktige momenter i dommen

Denne avgjørelsen gir viktig rettsavklaring på to områder:

  1. Farskapets juridiske status: Når en tidligere far mister sin juridiske status som forelder, kan han ikke lenger kreve rettigheter etter barneloven, men EMK kan gi grunnlag for å tilkjenne samværsrett basert på retten til familieliv.
  2. Norsk jurisdiksjon i foreldretvister med internasjonale aspekter: Høyesteretts flertall avgjorde at norske domstoler kan beholde jurisdiksjon selv om barnet flytter til et land utenfor Haagkonvensjonen, så lenge saken er innledet mens barnet bodde i Norge.

Dommen illustrerer hvordan nasjonal lovgivning og internasjonale menneskerettigheter kan samspille i komplekse saker om barns rettigheter og foreldretvister, og den gir viktige føringer for hvordan slike saker skal håndteres fremover.

Innlegget på engelsk:

Supreme Court ruling on paternity and jurisdiction in international cases

The Supreme Court ruling HR-2022-847-A from April 27, 2022, is a landmark decision that clarifies legal issues concerning the rights of a former legal father to a child and procedural questions regarding Norwegian jurisdiction in custody disputes when the child’s residence is moved abroad. The case highlights both the significance of fatherhood after it has been established that the legal father is not the biological father, as well as the issue of Norwegian courts’ jurisdiction when the child moves to a country that is not a party to the 1996 Hague Convention, such as Guatemala.

The significance of fatherhood

A unanimous Supreme Court concluded that the Children Act did not grant the man any rights related to parental responsibility or permanent residence after it was determined that he was not the child’s biological father. Since the man’s legal status as the father had ceased, he could not claim parental responsibility or that the child should live with him permanently. However, he was granted visitation rights based on Article 8 of the European Convention on Human Rights (ECHR), which guarantees the right to family life. This underscores the importance of considering the actual relationship between the child and the former legal father.

Jurisdiction when the child’s residence is moved abroad

A key issue in the case was whether Norwegian courts could retain jurisdiction when the child moved to Guatemala, a country that is not a party to the 1996 Hague Convention on parental responsibility and child protection. Section 82, first paragraph, of the Children Act regulates this matter and stipulates that a case can be brought before a Norwegian court if the child had habitual residence in Norway at the time the case was initiated.

The majority of the Supreme Court (Justices Falch, Sæther, and Webster) held that Norwegian courts retained jurisdiction even after the child moved to Guatemala. They based their decision on Section 34 of the Courts Act, which states that once a case is initiated before a Norwegian court, the court retains jurisdiction regardless of subsequent changes in the child’s residence. This means that as long as the case was initiated while the child had habitual residence in Norway, Norwegian courts can continue to hear the case.

The minority’s view

Two justices disagreed with the majority. Justice Steinsvik argued that Norwegian jurisdiction ceased when the child established habitual residence in Guatemala, as Section 82 of the Children Act presupposes that jurisdiction follows the child’s habitual residence. She argued that the wording of the law and its preparatory works indicate that the court loses jurisdiction when the child permanently moves to another country. Justice Falkanger argued similarly, but contended that Section 34 of the Courts Act cannot be used as a basis for retaining jurisdiction.

Key points of the ruling

This decision provides important legal clarification on two areas:

  1. The legal status of fatherhood: When a former father loses his legal status as a parent, he can no longer claim rights under the Children Act, but the ECHR may provide grounds for granting visitation rights based on the right to family life.
  2. Norwegian jurisdiction in custody disputes with international aspects: The Supreme Court’s majority ruled that Norwegian courts can retain jurisdiction even if the child moves to a country outside the Hague Convention, as long as the case was initiated while the child lived in Norway.

The ruling illustrates how national legislation and international human rights can interact in complex cases concerning children’s rights and custody disputes, and it provides important guidance on how such cases should be handled going forward.

Samvær under tilsyn: Internasjonale aspekter og ansvar for tilsynspersoner

av
jurisdiksjon i samværssaker, internasjonale aspekter, barneloven § 82, norsk domstol, samværssak, internasjonale dimensjoner, Nordisk familierettslig konvensjon, juridiske spørsmål, oppnevning av tilsynsperson, barneverntjenesten, taushetsplikt, undersøkelsessak, barnets beste, rettens pålegg, internordiske forhold, ekteskapssak, felles barn, norsk statsborger, bosted, internasjonale avtaler, separasjonssak, skilsmisse, jurisdiksjonsregler, ansvar for tilsynspersoner, juridisk rådgivning.

I noen tilfeller kan samværssaker i Norge involvere barn som ikke er bosatt i landet. Dette kan reise komplekse spørsmål om jurisdiksjon og ansvar. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på jurisdiksjonsreglene i barneloven, spesielt i lys av internasjonale aspekter, og vi vil også diskutere ansvar og oppnevning av tilsynspersoner i slike saker.

Jurisdiksjon i samværssaker

Barneloven, nærmere bestemt § 82, fastsetter regler om jurisdiksjon i samværssaker. I noen tilfeller kan norsk domstol fastsette samvær for barn som ikke er bosatt i Norge. Dette gjelder spesielt i følgende situasjoner:

  1. Norsk statsborger: Dersom en av foreldrene er norsk statsborger, kan norsk domstol ha jurisdiksjon over samværssaken, selv om barnet ikke er bosatt i Norge.
  2. Barn født i Norge: Hvis barnet er født i Norge og har hatt bosted her, kan også norsk domstol ha jurisdiksjon.
  3. Ekteskapssak med felles barn: I tilfeller der det pågår en ekteskapssak med felles barn, kan spørsmål om samvær etter barneloven dras inn som en del av ekteskapssaken, selv om barnet ikke er bosatt i Norge.

Internasjonale aspekter

Når det gjelder internasjonale aspekter ved jurisdiksjon, spiller Nordisk familierettslig konvensjon en viktig rolle. Denne konvensjonen, som ble inngått i 1931, regulerer spørsmål om ekteskap, adopsjon og vergemål i nordiske land. Konvensjonen innebærer at i tilfeller der nordiske land er involvert, går reglene om jurisdiksjon i konvensjonen foran de norske reglene i barneloven § 82.

Dette betyr at konvensjonen regulerer adgangen til å ta med foreldretvister som en del av saken om separasjon eller skilsmisse i internordiske forhold. Derfor er det viktig å være oppmerksom på konvensjonens bestemmelser når det oppstår samværssaker med internasjonale dimensjoner.

Oppnevning av tilsynspersoner

Når det gjelder oppnevning av tilsynspersoner i samværssaker, er dette en ny oppgave for barneverntjenesten. Tilsynspersonen spiller en viktig rolle i å sikre barnets trygghet under samvær. Barneverntjenesten skal motta opplysninger om barnet og foreldrene i forbindelse med oppnevningen. Reglene om taushetsplikt etter barnevernloven gjelder i denne sammenhengen, og opplysningene må behandles konfidensielt.

Det er viktig å merke seg at oppnevningen av tilsynsperson ikke automatisk medfører opprettelsen av en undersøkelsessak etter barnevernloven. Dette vil bero på en konkret vurdering fra barneverntjenesten. Selv om oppnevningen ikke nødvendigvis utløser en undersøkelsessak, gir den barneverntjenesten muligheten til å følge opp barnets situasjon og sikre at samværet skjer i tråd med rettens pålegg.

I tilfeller der samværssaker involverer internasjonale aspekter, er det viktig å være oppmerksom på både de norske reglene og eventuelle internasjonale avtaler som Nordisk familierettslig konvensjon. Dette vil bidra til å sikre at barnets beste blir ivaretatt, selv i saker med komplekse juridiske spørsmål.

Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Norske domstolers jurisdiksjon i barnerettssaker når barnet endrer bosted

av
Norsk domstol, jurisdiksjon, barnerett, barneloven § 82, foreldreansvar, domstolloven § 34, barnets bosted, internasjonal barnerett, Haagkonvensjonen 1996, familierett, barnebortføring, endring av bosted, rettssikkerhet i barnerett, norsk lov i familierett, grenseoverskridende barnerettssaker, rettsprosess og barn, foreldretvister, juridisk behandling av barnerett, barnets beste i retten, norsk jurisdiksjon i foreldretvister, barnefordelingssaker, norsk rettspraksis. Spørsmål besvart i innlegget: Hva er kriteriet for norsk domstols jurisdiksjon i barnerettssaker? Hvilken rolle spiller barnets vanlige bosted i jurisdiksjonsspørsmål? Hvordan håndteres jurisdiksjon når barnets bosted endres under en rettsprosess? Hva sier domstolloven § 34 om domstolenes myndighet i barnerettssaker? Hvordan påvirker internasjonale konvensjoner som Haagkonvensjonen norsk rettspraksis i barnerett?

I barnerettens komplekse landskap er jurisdiksjon et sentralt spørsmål, spesielt i saker hvor barnets bosted endres under en rettslig prosess. Norsk lovgivning, spesielt barneloven § 82, gir veiledning i slike tilfeller. Denne artikkelen utforsker domstolenes jurisdiksjon i konteksten av endringer i barnets bosted, et område som ofte utløser juridiske utfordringer og påvirker både saksbehandlingen og utfallet.

Når en sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, eller fast bosted for barnet reises for norsk domstol, er barnets vanlige bosted i Norge et nøkkelkriterium for å etablere jurisdiksjon, ifølge barneloven § 82. Denne bestemmelsen er avgjørende for å forstå domstolenes myndighet i barnerettssaker. Men hva skjer når barnets bosted endres etter at saken er reist?

I henhold til domstolloven § 34 første ledd, vedvarer domstolens myndighet over en sak som lovlig er brakt inn for den, selv om det senere inntreffer forandringer som ville hindret retten i å ta saken til behandling. Dette prinsippet er avgjørende i situasjoner der barnets vanlige bosted endres i løpet av rettsprosessen. For eksempel, dersom et barn flytter ut av Norge etter at en sak er reist, vil norsk domstol fortsatt ha jurisdiksjon over saken.

Videre, i situasjoner hvor Haagkonvensjonen 1996 ikke er anvendelig, slik det er tilfellet med land som ikke er part i denne konvensjonen, forblir barneloven § 82 første ledd første punktum den styringsgivende normen. Dette understreker viktigheten av barnets bosted ved stevningstidspunktet som avgjørende for jurisdiksjon.

I praksis byr det på utfordringer å behandle saker hvor barnet befinner seg i utlandet, spesielt utenfor Haagkonvensjonenes rekkevidde. Å fremskaffe et solid avgjørelsesgrunnlag kan være problematisk, men dette må balanseres mot risikoen for at en part unndrar seg juridisk behandling ved å flytte barnet ut av landet. Særlig problematisk er dette i tilfeller av barnebortføring.

Avgjørelsen om å opprettholde jurisdiksjon i slike tilfeller hviler på en tolkning av både barneloven og domstolloven. Når barnet hadde vanlig bosted i Norge ved sakens start, indikerer lovgivningen at norske domstoler beholder myndigheten til å behandle saken til dens konklusjon. Dette prinsippet er viktig for å sikre kontinuitet og rettferdighet i rettsprosessen, selv under komplekse og dynamiske familieforhold.

Norwegian Courts’ Jurisdiction in Child Custody Cases When the Child Changes Residence

In the complex landscape of child custody law, jurisdiction is a key issue, especially in cases where the child’s residence changes during a legal process. Norwegian legislation, particularly the Child Custody Act (Barneloven) § 82, provides guidance in such cases. This article explores the jurisdiction of courts in the context of changes in the child’s residence, an area that often triggers legal challenges and affects both case proceedings and outcomes.

When a case involving parental responsibility, moving the child out of the country, or establishing the child’s permanent residence is brought before a Norwegian court, the child’s usual residence in Norway is a key criterion for establishing jurisdiction, according to the Child Custody Act § 82. This provision is crucial for understanding the authority of courts in child custody cases. But what happens when the child’s residence changes after the case is filed?

Under the Court Procedure Act (Domstolloven) § 34 first paragraph, the court’s authority over a case that has been lawfully brought before it persists, even if later changes occur that would have prevented the court from taking the case. This principle is vital in situations where the child’s usual residence changes during the legal process. For example, if a child moves out of Norway after a case is filed, the Norwegian court still retains jurisdiction over the case.

Furthermore, in situations where the Hague Convention 1996 is not applicable, as is the case with countries not party to this convention, the Child Custody Act § 82 first paragraph first sentence remains the guiding norm. This underscores the importance of the child’s residence at the time of summons as crucial for jurisdiction.

In practice, handling cases where the child is abroad, especially outside the scope of the Hague Conventions, poses challenges. Procuring a solid basis for decision-making can be problematic, but this must be balanced against the risk of a party evading legal proceedings by moving the child out of the country. This is particularly problematic in cases of child abduction.

The decision to maintain jurisdiction in such cases rests on an interpretation of both the Child Custody Act and the Court Procedure Act. When the child had a usual residence in Norway at the start of the case, the legislation indicates that Norwegian courts retain the authority to handle the case to its conclusion. This principle is important for ensuring continuity and fairness in the legal process, even under complex and dynamic family circumstances.

Jurisdiksjon i Høyesterettsdom HR-2022-847-A: Når norsk domsmyndighet består

av
Høyesterettsdom, HR-2022-847-A, jurisdiksjon, foreldreansvar, fast bosted, samvær, barneloven §82, norsk domstol, vanlig bosted, stevningstidspunktet, kompetent, domstolloven §34, endring, retten til behandling, direkte regulering, betydning, ankeinstans, underinstans, bestemmelse, fortsette behandlingen

Høyesteretts dom HR-2022-847-A har behandlet spørsmålet om norske domstoler har jurisdiksjon til å behandle saken om foreldreansvar, fast bosted og samvær med et barn, når barnet har flyttet fra Norge til et annet land. Saken reguleres av barneloven §82, som fastslår at sak kan reises for norsk domstol dersom barnet har vanlig bosted i Norge. Så lenge barnet hadde vanlig bosted i Norge på stevningstidspunktet, er norsk domstol kompetent til å behandle saken, selv om barnets vanlige bosted senere endrer seg.

Ifølge dommen var barnets vanlige bosted i Norge på stevningstidspunktet, da saken ble anlagt i desember 2018. Selv om barnet senere flyttet til et annet land, vil norsk domstol fortsatt være kompetent til å behandle saken. Dette følger av domstolloven §34 første ledd, som fastslår at en domstol fortsatt vil være domsmyndig så lenge saken verserer, selv om det senere oppstår endringer som gjør at retten ikke kunne tatt saken til behandling.

Selv om barneloven §82 ikke direkte regulerer hvilken betydning endring av barnets vanlige bosted skal ha, vil norsk domstol fortsatt ha jurisdiksjon hvis den hadde det på stevningstidspunktet. Ankeinstansen vil også være domsmyndig, og dens kompetanse vil være basert på avgjørelsen som ble truffet av underinstansen. Domstolloven §34 tar imidlertid forbehold for de tilfellene hvor «andet er bestemt». Men siden det ikke finnes noe annet bestemt i barneloven §82, kan norsk domstol fortsette å behandle saken selv om barnets vanlige bosted senere endres.