Høyesteretts dom om farskap og jurisdiksjon i utenlandssaker

hva er høyesteretts dom om farskap og jurisdiksjon, hva betyr høyesteretts dom for tidligere juridisk far, kan en tidligere juridisk far kreve samvær, hva er barneloven § 82, hva skjer når et barn flytter til utlandet under en foreldretvist, hva er Haagkonvensjonen 1996, har norske domstoler jurisdiksjon når barnet flytter ut av landet, hva innebærer EMK artikkel 8 i foreldretvister, hvordan påvirker en farskapssak foreldrerettigheter, kan en far miste foreldrerettigheter etter en farskapstest, hvordan påvirker flytting til utlandet foreldreansvar, har norske domstoler myndighet etter barnet flytter til utlandet, hva sier domstolloven § 34 om jurisdiksjon, kan en ikke-biologisk far ha rett til samvær, hvordan avgjør Høyesterett foreldretvister med utenlandske aspekter, hva skjer med foreldreansvar når barnet flytter til utlandet, hva er betydningen av vanlig bosted i barneloven, kan norsk domstol behandle foreldretvister når barnet bor i utlandet, hva sier høyesteretts flertall om jurisdiksjon, hva mener mindretallet i Høyesterett om jurisdiksjon i utlandssaker, kan samværsrett gis basert på EMK artikkel 8, hvordan påvirker internasjonal barnerett norske domstoler, hva sier barneloven om samværsrett for tidligere far, når gjelder Haagkonvensjonen 1996, kan en dom fra norsk rett håndheves i utlandet, hva er reglene for flytting med barn etter samlivsbrudd, hva er barnets beste i saker om utenlandsflytting, kan norske domstoler stoppe flytting til utlandet, hva er vilkårene for å miste foreldrerettigheter, kan en far kreve foreldreansvar etter tap av farskap, har en tidligere far rett til samvær i utlandet, hvilke rettigheter har en far hvis barnet flytter til utlandet, hvordan påvirker internasjonale konvensjoner foreldretvister, hva sier menneskerettsloven om foreldrerettigheter, hva er det juridiske grunnlaget for foreldreansvar, hvordan påvirker barnebortføring jurisdiksjon, hva betyr samværsrett i internasjonale foreldretvister, hvordan behandles foreldretvister når barnet bor utenlands, kan en norsk domstol avsi dom når barnet bor i Guatemala, hva skjer med foreldreansvar hvis barnet flytter utenlands, hva er konsekvensene av Haagkonvensjonen for norske domstoler, kan en tidligere far få foreldreansvar etter tap av biologisk farskap, hvordan påvirker flytting til utlandet en pågående foreldretvist, kan en far kreve del i foreldreansvaret etter at barnet flytter, hvordan fungerer jurisdiksjon i barnerettssaker, hva er prosedyrene for å fastsette samvær etter barnet flytter til utlandet, kan et barn flytte til utlandet uten den andre forelderens samtykke, hva sier norsk lov om foreldretvister med internasjonale elementer.

Høyesteretts dom HR-2022-847-A fra 27. april 2022 er en prinsipiell avgjørelse som klargjør juridiske spørsmål rundt en tidligere juridisk fars rettigheter til et barn og prosessuelle spørsmål om norsk jurisdiksjon i foreldretvister når barnets bosted flyttes til utlandet. Saken belyser både betydningen av farskapet etter at det er fastslått at den juridiske faren ikke er den biologiske faren, samt spørsmålet om norske domstolers jurisdiksjon når barnet flytter til et land som ikke er tilknyttet Haagkonvensjonen fra 1996, slik som Guatemala.

Farskapets betydning

En enstemmig Høyesterett konkluderte med at barneloven ikke ga mannen rettigheter knyttet til foreldreansvar eller fast bosted etter at det var fastslått at han ikke var barnets biologiske far. Siden mannens juridiske status som far var bortfalt, kunne han ikke kreve foreldreansvar eller at barnet skulle bo fast hos ham. Likevel ble han tilkjent samværsrett basert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 8, som sikrer retten til familieliv. Dette understreker betydningen av å vurdere den faktiske relasjonen mellom barnet og den tidligere juridiske faren.

Jurisdiksjon når barnets bosted flyttes til utlandet

Et sentralt tema i saken var om norske domstoler kunne beholde jurisdiksjon når barnet flyttet til Guatemala, et land som ikke er medlem av 1996 Haagkonvensjonen om foreldremyndighet og barnebeskyttelse. Barneloven § 82 første ledd regulerer dette spørsmålet og fastsetter at en sak kan reises for norsk domstol dersom barnet har vanlig bosted i Norge på tidspunktet for sakens anleggelse.

Flertallet i Høyesterett (dommerne Falch, Sæther og Webster) mente at norske domstoler hadde beholdt jurisdiksjon, selv etter at barnet flyttet til Guatemala. De baserte seg på domstolloven § 34, som sier at når en sak først er tatt opp for en norsk domstol, beholder domstolen jurisdiksjonen, uavhengig av senere endringer i barnets bosted. Dette betyr at så lenge saken ble anlagt mens barnet hadde vanlig bosted i Norge, kan norske domstoler fortsette å behandle saken.

Mindretallets syn

To dommere var uenige med flertallet. Dommer Steinsvik mente at norsk jurisdiksjon falt bort da barnet etablerte vanlig bosted i Guatemala, ettersom barneloven § 82 forutsetter at jurisdiksjonen følger barnets vanlige bosted. Hun mente at lovens ordlyd og forarbeider peker på at domstolen mister jurisdiksjon når barnet flytter permanent til et annet land. Dommer Falkanger argumenterte på lignende måte, men mente at domstolloven § 34 ikke kan brukes som grunnlag for å beholde jurisdiksjonen.

Viktige momenter i dommen

Denne avgjørelsen gir viktig rettsavklaring på to områder:

  1. Farskapets juridiske status: Når en tidligere far mister sin juridiske status som forelder, kan han ikke lenger kreve rettigheter etter barneloven, men EMK kan gi grunnlag for å tilkjenne samværsrett basert på retten til familieliv.
  2. Norsk jurisdiksjon i foreldretvister med internasjonale aspekter: Høyesteretts flertall avgjorde at norske domstoler kan beholde jurisdiksjon selv om barnet flytter til et land utenfor Haagkonvensjonen, så lenge saken er innledet mens barnet bodde i Norge.

Dommen illustrerer hvordan nasjonal lovgivning og internasjonale menneskerettigheter kan samspille i komplekse saker om barns rettigheter og foreldretvister, og den gir viktige føringer for hvordan slike saker skal håndteres fremover.


Innlegget på engelsk:

Supreme Court ruling on paternity and jurisdiction in international cases

The Supreme Court ruling HR-2022-847-A from April 27, 2022, is a landmark decision that clarifies legal issues concerning the rights of a former legal father to a child and procedural questions regarding Norwegian jurisdiction in custody disputes when the child’s residence is moved abroad. The case highlights both the significance of fatherhood after it has been established that the legal father is not the biological father, as well as the issue of Norwegian courts’ jurisdiction when the child moves to a country that is not a party to the 1996 Hague Convention, such as Guatemala.

The significance of fatherhood

A unanimous Supreme Court concluded that the Children Act did not grant the man any rights related to parental responsibility or permanent residence after it was determined that he was not the child’s biological father. Since the man’s legal status as the father had ceased, he could not claim parental responsibility or that the child should live with him permanently. However, he was granted visitation rights based on Article 8 of the European Convention on Human Rights (ECHR), which guarantees the right to family life. This underscores the importance of considering the actual relationship between the child and the former legal father.

Jurisdiction when the child’s residence is moved abroad

A key issue in the case was whether Norwegian courts could retain jurisdiction when the child moved to Guatemala, a country that is not a party to the 1996 Hague Convention on parental responsibility and child protection. Section 82, first paragraph, of the Children Act regulates this matter and stipulates that a case can be brought before a Norwegian court if the child had habitual residence in Norway at the time the case was initiated.

The majority of the Supreme Court (Justices Falch, Sæther, and Webster) held that Norwegian courts retained jurisdiction even after the child moved to Guatemala. They based their decision on Section 34 of the Courts Act, which states that once a case is initiated before a Norwegian court, the court retains jurisdiction regardless of subsequent changes in the child’s residence. This means that as long as the case was initiated while the child had habitual residence in Norway, Norwegian courts can continue to hear the case.

The minority’s view

Two justices disagreed with the majority. Justice Steinsvik argued that Norwegian jurisdiction ceased when the child established habitual residence in Guatemala, as Section 82 of the Children Act presupposes that jurisdiction follows the child’s habitual residence. She argued that the wording of the law and its preparatory works indicate that the court loses jurisdiction when the child permanently moves to another country. Justice Falkanger argued similarly, but contended that Section 34 of the Courts Act cannot be used as a basis for retaining jurisdiction.

Key points of the ruling

This decision provides important legal clarification on two areas:

  1. The legal status of fatherhood: When a former father loses his legal status as a parent, he can no longer claim rights under the Children Act, but the ECHR may provide grounds for granting visitation rights based on the right to family life.
  2. Norwegian jurisdiction in custody disputes with international aspects: The Supreme Court’s majority ruled that Norwegian courts can retain jurisdiction even if the child moves to a country outside the Hague Convention, as long as the case was initiated while the child lived in Norway.

The ruling illustrates how national legislation and international human rights can interact in complex cases concerning children’s rights and custody disputes, and it provides important guidance on how such cases should be handled going forward.

Barns rettigheter og folkeretten: En gjennomgang av barnekonvensjonens historie og betydning i norsk rett

barns rettigheter, barnekonvensjonen, FN-konvensjoner, internasjonale avtaler, menneskerettigheter, norsk rett, inkorporering, ratifisering, barns deltakelse, folkerett, barnerettigheter i Norge, barns innflytelse, menneskerettsloven, barns velferd, barnekonvensjonens betydning, barns situasjon, grunnlovsbestemmelse, ratifisering i Norge, barnekonvensjonens historie, internasjonale standarder, FN-erklæring om barns rettigheter, barnekonvensjonsrettslige forpliktelser, barns uttalerett, norsk lovverk, FN-generalforsamling, barns særlige situasjon, FNs internasjonale barneår, barns rettigheter i norsk rett, menneskerettighetskomité, norske forbehold i barnekonvensjonen

Barns rettigheter er en hjørnestein i den moderne menneskerettighetslovgivningen. Imidlertid var det først på slutten av det 20. århundre at det internasjonale samfunnet begynte å systematisk adressere barns rettigheter gjennom internasjonale avtaler. I dette innlegget vil vi se nærmere på utviklingen av barnekonvensjonen (BK) og dens betydning i norsk rett.

FNs konvensjoner om barns rettigheter
De to FN-konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter (SP) og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) inneholder i begrenset grad spesielle bestemmelser om barn. Derimot omhandler FN-erklæringen om barns rettigheter («Declaration of the Rights of the Child») av 20. november 1959 i sin helhet barns særlige situasjon, men denne er ikke folkerettslig bindende.

Bakgrunnen for barnekonvensjonen
Før FNs internasjonale barneår i 1979 nedsatte FNs menneskerettighetskomité etter polsk initiativ en arbeidsgruppe med sikte på utarbeidelse av en konvensjon om barnets rettigheter. BK ble vedtatt av FNs generalforsamling den 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1991 etter at 20 land hadde ratifisert konvensjonen. Den er nå ratifisert av nær alle FNs medlemsland (unntaket er Somalia og USA).

Norges forhold til barnekonvensjonen
Norge signerte BK den 26. januar 1990, og konvensjonen ble ratifisert med Stortingets samtykke den 8. januar 1991. Opprinnelig tok Norge forbehold for så vidt gjelder ankeadgangen i straffesaker, men dette ble frafalt i forbindelse med innføringen av to-instansordningen. BK ble innført ved passiv transformasjon, det vil si at den norske lovgivningen ble ansett som tilfredsstillende for å overholde våre barnekonvensjonsrettslige forpliktelser, med unntak for forbeholdet.

Inkorporering i norsk rett
Forholdet mellom norsk rett og menneskerettighetene var tema for Menneskerettighetsutvalget (NOU 1993:18). Utvalget foreslo å innføre en grunnlovsbestemmelse, jf. nå grunnloven § 110c i tillegg til en egen menneskerettslov hvor EMK, SP og ØSK ble inkorporert med forrang. Under stortingsbehandlingen oppfordret komitéflertallet regjeringen om innen rimelig tid å inkorporere i lovs form BK og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. I etterkant av lovbehandlingen besluttet Stortinget å oversende forslaget til regjeringen uten realitetsvotering. Etter at departementet først hadde fremmet et høringsnotat om synliggjøring av BK i form av delvis transformasjon, ble utfallet av departementsbehandlingen et forslag om at BK – med tilleggsprotokoller – skulle innarbeides i menneskerettsloven på samme måte som de tre øvrige konvensjonene. I tråd med departementets forslag ble menneskerettsloven endret ved lov 1. august 2003 nr. 86. Samtidig vedtok Stortinget flere andre lovendringer, først og fremst med sikte på å styrke barns uttalerett i samsvar med BK art. 12.

Barns rettigheter har kommet langt på vei i den internasjonale arenaen, og barnekonvensjonen utgjør et viktig fundament for å sikre barns velferd og rettigheter. Norsk rett har tilpasset seg disse internasjonale standardene, og barns rettigheter er nå tydelig forankret i norsk lovverk.

Rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser: Er barnets alder avgjørende?

Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Det er ingen tvil om at retten til å bli hørt er en grunnleggende rettighet som tilkommer barn i juridiske prosesser. Denne retten understrekes av FNs barnekonvensjon, som gir barn en betydelig plass i rettssystemet og gir dem rett til å uttale seg i saker som angår dem. Imidlertid kan spørsmålet om når og hvordan denne rettigheten skal gjelde, skape tvil og debatt. Særlig når det kommer til midlertidige avgjørelser, er det en utfordrende balanse mellom barnets rett til å bli hørt og hensynet til en rask saksbehandling.

En nærmere titt på Høyesteretts praksis

Høyesterett har gjennom ulike dommer og kjennelser forsøkt å avklare rettighetene til barn i midlertidige avgjørelser. La oss se nærmere på noen av disse avgjørelsene:

Rt. 2005 s. 1693 – Daglig omsorg og foreldreansvar: Denne saken involverte et par som hadde to barn sammen og ble separert. Moren flyttet til USA, og det oppsto en strid om hvor barna skulle bo. Moren fremsatte krav om midlertidig avgjørelse om at barna skulle bo hos henne til det forelå en rettskraftig avgjørelse. Hun krevde også foreldreansvar alene. Høyesterett uttalte her at retten til å bli hørt ikke stod like sterkt ved midlertidige avgjørelser, hovedsakelig begrunnet i hensynet til en rask behandling.

Rt. 2006 s. 929 – Uttalelse fra barna: I denne saken hadde barna uttalt seg for tingretten. De yngste barna hadde klart uttrykt ønske om å bo hos moren. Høyesterett viste til at det skal legges stor vekt på hva barnet mener fra det er fylt tolv år. Barnet født i 1991 var fylt 15 år og skulle fått uttalt seg for lagmannsretten. Det var en saksbehandlingsfeil ved domstolens avgjørelse.

HR-2020-1619-U – Unntak fra retten til å bli hørt: Denne saken skiller seg ut ved å tydeliggjøre visse momenter som kan påvirke om barnet skal få uttale seg ved midlertidige avgjørelser. Ankeutvalget hevder at alderen til barnet ikke nødvendigvis er avgjørende. Isteden legges det vekt på tidsaspekter, som hvor lang tid det har gått siden barnet sist uttalte seg om spørsmålet, og om det har skjedd hendelser i barnets liv som kan ha påvirket synspunktene.

Konklusjon og refleksjon

Høyesterett har gjentatte ganger understreket at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at det kan være unntak når hensynet til en rask behandling tilsier det. Samtidig har alderen til barnet tidligere vært et sentralt moment i vurderingen, men HR-2020-1619-U gir inntrykk av at alderen ikke nødvendigvis skal være avgjørende.

Det er viktig å merke seg at hver sak må vurderes individuelt, og at barnets beste alltid bør være det overordnede hensynet. Å finne den rette balansen mellom barnets rett til å bli hørt og behovet for effektiv saksbehandling forblir en utfordring i norsk rett. Dette reiser spørsmål om hvordan retten til å bli hørt kan styrkes og bedre tilpasses barnas behov i midlertidige avgjørelser, og om det er behov for tydeligere retningslinjer i rettspraksis.

I Norge er vergemål for mindreårige regulert av to lover, barneloven og vergemålsloven.

vergemål, mindreårige, foreldreansvar, Norge, vergemålsloven, barn, økonomi, fylkesmannen, juridisk, rettigheter, beskyttelse, juridisk representasjon, foreldre, vergens plikter, barneloven, aldersgrense, avgjørelser, mindreåriges rettigheter, rettslige handlinger, rettslig evne, omsorg, barnevern, fratakelse av vergemål, mindreåriges økonomi, samtykke, lovgivning, norsk rett, vergens oppgaver, fylkesmannens rolle, foreldreansvarsloven

Vergemål innebærer å håndtere personlige og økonomiske forhold for en mindreårig. Ifølge vergemålsloven er en person som ikke har fylt 18 år, ansett som mindreårig. Mindreårige har ikke lov til å utføre rettslige handlinger eller forvalte sine eiendeler, bortsett fra i visse tilfeller som er definert ved lov. For eksempel kan de ikke utføre handlinger som å kjøpe, selge, inngå avtaler om gaver, pante, bytte, låne ut eller leie ut. De har heller ikke kompetanse til å samtykke til behandling av personopplysninger. Loven gir spesifikke regler for at vergen representerer den mindreårige i forskjellige rettslige prosesser.

Hovedregelen er at en verge for en mindreårig er den personen som har foreldreansvar i henhold til barneloven og som er myndig (over 18 år). Dette innebærer at vergen må være over 18 år og ikke fratatt sin rettslige handleevne. Hvis en mindreårig er uten en fungerende verge, vil Fylkesmannen oppnevne en ny eller midlertidig verge. Dette kan for eksempel skje hvis begge foreldrene er avdøde, savnet, eller selv mindreårige.

Vergens oppgaver er regulert i vergemålsloven § 17. Hovedsakelig handler vergen på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold og i saker som er fastsatt av annen lovgivning. Hvis ingen har foreldreansvar for den mindreårige, treffer vergen de avgjørelsene som normalt ville blitt tatt av den personen med foreldreansvar.

Det er også et krav at vergen skal rådføre seg med den mindreårige før det treffes avgjørelser hvis den mindreårige er over 12 år. Imidlertid er denne aldersgrensen ikke supplert med en skjønnsmessig regel for også å rådføre seg med yngre barn basert på deres modenhet, i motsetning til i barneloven.

Hvis en mindreårig er uenig i en verges avgjørelse, kan saken bringes inn for Fylkesmannen.

Vergemålsloven inneholder også regler om opphør av vergemålsoppgaver. På forespørsel fra Fylkesmannen eller den andre vergen, kan en domstol frata en person vergemålet. Den mindreårige skal bli hørt i saker som gjelder fjerning av vergemålet. Under spesielle omstendigheter kan Fylkesmannen frita en verge fra vergemålsoppgaver, delvis eller helt, basert på vergens forespørsel. Et eksempel som er gitt er hvis vergen lider av spilleavhengighet, noe som gjør dem uegnet til å forvalte den mindreårigI Norge er det to hovedlover som regulerer foreldreansvar og vergemål for mindreårige, nemlig barneloven og vergemålsloven.

Foreldreansvar er de rettighetene og pliktene foreldre har overfor barna sine. Dette inkluderer blant annet å sørge for barnets omsorg, sikkerhet, helse og utdanning. Foreldre har også rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet i forhold som er en del av dagliglivet.

Vergemål for mindreårige er derimot mer fokusert på juridiske og økonomiske forhold. Vergemålsloven har regler om vergemål for mindreårige, og det er definert at personer under 18 år er mindreårige. Vergemålsloven fastslår at mindreårige generelt ikke har rettslig handleevne, det vil si at de ikke kan inngå juridiske avtaler eller forpliktelser på egenhånd. Det finnes imidlertid noen unntak, som at mindreårige har rett til å inngå arbeidsavtaler og drive næringsvirksomhet under visse forutsetninger.

Når det gjelder vergemål, er den som har foreldreansvaret for den mindreårige og som er myndig, normalt også verge. Dette betyr at vergen må være over 18 år og ikke fratatt sin rettslige handleevne. Hvis en mindreårig er uten fungerende verge, for eksempel hvis begge foreldrene er døde eller forsvunnet, kan en fylkesmann oppnevne en ny eller midlertidig verge.

Vergens oppgaver er å handle på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold og der det følger av annen lovgivning. Dette kan for eksempel være å representere den mindreårige i juridiske prosesser. Vergen har også plikt til å rådføre seg med den eller de som har foreldreansvaret, før det treffes avgjørelser av betydning.

Vergen har også plikt til å høre den mindreårige før det treffes avgjørelser, hvis den mindreårige er over tolv år. Hvis en mindreårig er uenig i vergens avgjørelse, kan saken bringes inn for fylkesmannen.

Hvis det er mer enn én verge, skal de handle i fellesskap med mindre noe annet er bestemt. Hvis vergene ikke blir enige i et spørsmål av betydning for den mindreårige, kan fylkesmannen treffe avgjørelsen.

Det er også regler for når vergemålet opphører. For eksempel kan retten frata en person som har foreldreansvar vergemålet. Dette kan skje etter begjæring fra fylkesmannen eller den andre vergen. Den mindreårige skal høres i spørsmålet om fratakelse av vergemålet.

Muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling

Muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling

Barneloven § 25 omhandler muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling, og det er et viktig aspekt av norsk familierett som kan påvirke mange menneskers liv. Denne paragrafen gir retten mulighet til å avsi dom basert på DNA-tester, uten at det er nødvendig med en hovedforhandling.

Farskapssaker kan være følelsesladde og utfordrende for alle involverte parter. I noen tilfeller er det ikke nødvendig med en hovedforhandling for å fastslå farskapet til et barn. Dette kan være tilfellet når DNA-testen enten viser at en mann er far til barnet, eller at det er klart at han ikke kan være far til barnet. Dersom partene er enige, kan også retten gi frifinnelsesdom for alle menn som er involvert i saken.

Hovedhensikten med § 25 i barneloven er å sikre at avgjørelser om farskap blir tatt på en rettferdig og pålitelig måte, og at partene i saken blir gitt anledning til å uttale seg om forholdene rundt farskapet. Det er også viktig å merke seg at beslutningen om å avsi dom uten hovedforhandling kun kan tas etter en grundig og tilstrekkelig gransking av blodprøver og forklaringer fra partene og vitner.

Det er også verdt å påpeke at denne bestemmelsen i barneloven ikke bryter med EMK artikkel 8, FNs Barnekonvensjon artikkel 3 eller Grunnloven §§ 102 og 104. Dette skyldes at det er en forutsetning at alle rettslige avgjørelser i farskapssaker må være i tråd med disse lovbestemmelsene.

Det er også verdt å merke seg at selv om farskap kan fastslås på grunnlag av pater est-regelen, betyr ikke dette at farskapet nødvendigvis må opprettholdes dersom det senere viser seg å være uriktig. Retten til å kjenne sin biologiske far er en grunnleggende rettighet, og det er derfor viktig at alle farskapssaker blir behandlet på en nøye og rettferdig måte, uansett hvilken metode som brukes for å fastslå farskapet.