NOU 2008:9 – Barnerettsbloggen

I Norges lovgivning står beskyttelsen av barnets beste som en grunnleggende plikt for foreldre. I en grundig gjennomgang av barneloven, spesielt referert til i NOU 2008:9, understrekes dette prinsippet og viktigheten av å skjerme barn mot skadelig atferd. Ifølge rapporten er det en ufravikelig del av foreldreansvaret å sikre barnets trivsel og trygghet, selv om det innebærer å beskytte barnet mot mangelfull omsorg fra den andre forelderen. Dette krever at begge foreldre er i stand til å utøve omsorgsansvaret på en ansvarsfull og kontinuerlig måte, til det beste for barnet.

I en tankevekkende artikkel i Lov og Rett fra 1999, forfattet av Trude Haugli, diskuteres når det er juridisk akseptabelt å nekte samvær. Høyesterett har gjentatte ganger understreket at det skal svært alvorlige forhold til for å hindre samvær mellom foreldre og barn. Vanlige konflikter eller uenigheter mellom foreldrene er normalt ikke tilstrekkelig grunnlag for å frata den andre forelderen samværsretten. Tradisjonelt har mistanke om seksuelle overgrep eller frykt for kidnapping vært de hovedsakelige grunnene til samværsnekting.

Likevel er det viktig å merke seg at jo strengere praksis blir i å nekte samvær, desto større risiko er det for at noen foreldre vil sabotere samværet ulovlig. Ofte kan det være betydelig avstand mellom hva bostedsforeldrene mener er best for barnet, og hva domstolen har fastslått som det beste. Dette gapet kan føre til at noen foreldre velger å handle ut fra sin egen overbevisning om hva som er best for barnet, heller enn å følge rettens avgjørelse. Selv om denne reaksjonen kan være forståelig, er det ikke nødvendigvis akseptabelt i henhold til loven.

Det er derfor av stor betydning å finne en balanse mellom foreldrenes ønsker og barnets rettigheter i saker som angår samvær. Rettssystemet må sikre at barnet beskyttes mot potensiell skade, samtidig som det respekterer foreldrenes rettigheter og plikter. Denne balansen er avgjørende for å fremme barnets beste og skape et trygt og stabilt miljø for deres oppvekst.

Dette er et utdrad fra side 54 til 58 i NOU 2008:9 Med barnet i fokus. Utdraget er gjengitt ordrett og er ikke redigert av meg. En NOU er en utredning (Norges Offentlige Utredninger) og er ikke et vedtak av stortinget. NOUen gir derfor en indikasjon på hva som kan bli lovendringer, men ingen garanti. Du kan laste ned hele NOU 2008:9 her

Selv om spørsmålet om barnet skal gå i barnehage i visse tilfelle kan by på utfordringer, fremstår det for utvalget som klart at avgjørelsen om lokalisering i landet står i en særstilling. Til tross for at bostedsforelderen ikke har adgang til å foreta flytting som hindrer den andre forelder i å utøve avtalt eller pålagt samvær, vil det i praksis kunne oppstå vansker og begrensninger i kontakten mellom bar-net og forelderen dersom foreldrene bor langt fra hverandre. Med utgangspunkt i barnets beste, kan det oppstå spørsmål om det bør være fritt fram for den av forelderen som har barnet fast boende hos seg å flytte til en annen del av landet, med de konsekvenser dette kan ha for barnets rett til samvær med den andre forelderen. For forelderen med samværsrett, kan en slik flytting medføre at denne kan se seg nødt til å flytte etter dersom samværet i rimelig utstrekning skal kunne opprettholdes. Å flytte etter vil imidlertid kunne være problematisk dersom det på det aktuelle stedet for eksempel er lite relevante jobber eller vedkommende forelder også har samværsforpliktelser eller bor sammen med andre barn på det sted vedkommende allerede er bosatt.

Også for dette spørsmålets vedkommende er det klart at barnets beste må være avgjørende. Utvalget legger til grunn at det i de fleste tilfeller vil være til barnets beste at det har regelmessig kontakt og en forutsigbar samværsordning med den av foreldrene som det ikke bor fast hos. Dersom en av foreldrenes flytting medfører at barnet i praksis mister viktig foreldrekontakt og omsorg, kan skadevirkningene bli betydelige. Ikke minst kan dette være tilfelle dersom flyttingen skjer i kjølvannet av et samlivsbrudd hvor barnet gjerne er i en ekstra sårbar situasjon.

Det er ellers utvalgets inntrykk at spørsmålet om innenlands flytting forekommer ofte og ikke sjeldent er en problemstilling som er kime til konflikt mellom foreldrene etter et samlivsbrudd. Man ser også problemstillingen ofte i rettsapparatet, særlig hvor en flytting allerede er gjennomført og den andre forelder har tatt til motmæle og hevder flyttingen var rettsstridig. At sistnevnte forelder overhodet ikke har fått noe forvarsel om flyttingen, er ikke uvanlig.

Utvalget er imidlertid klar over at det i noen situasjoner ikke nødvendigvis er til barnets beste at foreldrene bor nær hverandre. Det kan for eksempel være tale om barn eller forelder som utsettes for fysisk eller psykisk vold også etter et samlivsbrudd. Dette må man også ta høyde for ved vurderingen av hvordan flyttereglene skal utformes.

En forelder kan ha mange grunner til å flytte. Det kan for eksempel være at vedkommende har fått jobb eller kjæreste et annet sted i landet. Etter utvalgets oppfatning verken kan eller bør hensynet til forelderen være avgjørende for om flytting bør skje, dersom dette ikke er i samsvar med barnets beste. Utvalget er således ikke enig i standpunktet i den danske utredningen om at «[h]ensynet til denne forælders mulighed for fleksibilitet i forhold til sin livssituasjon»6 bør tillegges utslagsgivende vekt når regelverket skal utformes. Å ha barn medfører at man må legge forholdene til rette for bar-net også etter et samlivsbrudd. I de fleste tilfelle vil det være til barnets beste at foreldrene bor i rimelig nærhet av hverandre slik at barnet kan ha god kontakt med dem begge. I dag har adgangen til å flytte med barnet nærmest karakter av å være en rettighet for bostedsforelderen.

Det er utvilsomt et problem at barneloven i dag ikke har regler som hindrer at en forelder kan flytte med barnet uten verken å informere eller innhente samtykke fra den andre. En flytting vil ofte medføre at samværsretten til den andre blir vanskelig eller umulig å gjennomføre. Barneloven § 46 gir riktignok den samværsberettigede en rett til å bli hørt før den andre forelderen tar avgjørelser som «vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelagere å utøve samværsretten.» Utvalget er imidlertid i tvil om denne bestemmelsen har virketetter sin hensikt. Manglende overholdelse av informasjonsplikten etter denne bestemmelsen er heller ikke sanksjonert.

Utvalgets medlemmer, alle med unntak av Rusten, er kommet til at reglene om innenlands flytting bør endres slik at de i større grad sikrer at flytting ikke kan skje uten den andre forelders kunnskap. Dagens regler kan skape en unødig usikkerhet og redsel for at en av foreldrene uten forvarsel flytter med barnet til en annen del av landet. Denne usikkerheten kan igjen virke konfliktopptrappende og hindre at fornuftige samværsavtaler inngås i minnelighet. Ettersom barnets beste skal legges til grunn ved vurderingen av hvor barnet skal bo, er det heller ikke åpenbart at en forelders handlinger i forbindelse med selve flyttingen medfører at den andre forelderen vil nå fram i etterfølgende søksmål om endring av avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast. Tvert imot kan innrettelseshensyn og ønsket om å unngå ytterligere miljøendringer tale for at barnet blir boende.

Utvalget vil også peke på at ved flytting til utlandet må begge foreldrene samtykke dersom de har felles foreldreansvar, jf. barneloven § 40 første ledd andre punktum. Selv om flytting til utlandet kan reise særskilte spørsmål knyttet til statsborgerskap, språk etc., vil det i mange tilfelle være vanskelig å se noen grunn til å behandle innenlands og utenlands flytting ulikt. Norge er et langstrakt land med store avstander, og en flytting fra for eksempel Oslo til Kirkenes vil kunne være minst like problematisk som en flytting fra Oslo til Stockholm eller København.

Utvalgets flertall – Cassidy, Ellingsæter, Lorentzen, Musæus, Strandbakken, Thuen og Unneberg – mener at en forelders beslutning om å flytte innenlands med barnet bør ligge under foreldreansvaret. Ved felles foreldreansvar må derfor begge foreldre samtykke dersom flytting med barnet skal kunne skje. Forutsetningen er imidlertid at flyttingen i vesentlig grad vanskeliggjør samværet mellom barnet og den forelderen som ikke flytter. Flytting over kortere avstander vil derfor som regel ikke kreve samtykke. Flertallet legger til grunn at praksis knyttet til bestemmelsen i barneloven § 46 her kan være relevant. Det forutsettes dessuten at det er tale om vanskeliggjøring av et samvær som allerede er etablert når spørsmålet om flytting blir aktualisert. Det må imidlertid kunne tas hensyn til planlagte, men ikke igangsatte samvær. Dersom samvær ikke er etablert, må den forelder som vil motsette seg flytting kunne sannsynliggjøre at samvær vil bli igangsatt i nær fremtid dersom flytting ikke skjer. Hvis partene ikke blir enige om flyttespørsmålet, bør dette kunne prøves av en domstol, jf. nærmere om dette nedenfor i kapittel 8.4.

Hvilke typer forhold har tradisjonelt ført til «tilgivelse» for samværsnekt i retten?

Innenlands flytting: NOU 2008:9