ny barnevernlov

Barnevernloven § 1-1 er en bestemmelse som definerer lovens formål

av
Barnevernloven § 1-1 er en bestemmelse som definerer lovens formål

Barnevernloven § 1-1 er en viktig bestemmelse som definerer lovens formål. Loven skal sørge for at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Dette betyr at det er samfunnets ansvar å sikre at barn og unge ikke lider skade på grunn av de forholdene de lever under.

Det nye barnevernsloven, som trådte i kraft 1. januar 2023, viderefører denne bestemmelsen fra den tidligere loven. Formålet med loven er å sikre barn og unge en trygg og god oppvekst, og det understrekes at dette gjelder for alle barn og unge, ikke bare de som er under barnevernets omsorg. Kommunene har også et ansvar for å drive forebyggende arbeid rettet mot alle barn og unge, som beskrives i § 15-1.

Barnevernet spiller en sentral rolle i å sikre barn og unges rettigheter og behov. Barnevernet skal sørge for at barn og unge får den hjelpen og omsorgen de trenger for å utvikle seg på en god måte. Dette kan bety at barnevernet må gripe inn når barn og unge er i fare for å lide skade, og det kan også bety å tilby støtte og veiledning til familier som trenger hjelp til å ivareta sine barns behov.

Det er viktig å forstå at barnevernet ikke skal være en trussel mot familier, men en støtte og hjelp når det trengs. Barnevernet er der for å beskytte barn og unge, og samtidig jobbe for å styrke familier og bidra til at de kan gi sine barn gode oppvekstvilkår.

Samtidig er det også viktig å være klar over at barnevernsarbeid kan være krevende og komplekst. Det kan være ulike interesser og perspektiver som skal tas hensyn til, og det er viktig at barnevernet jobber på en faglig og etisk forsvarlig måte.

Alt i alt er barnevernloven § 1-1 en viktig bestemmelse som understreker samfunnets ansvar for å sikre at barn og unge får den omsorgen og beskyttelsen de trenger for å vokse opp trygt og godt. Det er viktig at alle som arbeider med barn og unge, enten det er foreldre, fagpersoner eller barnevernsarbeidere, tar dette ansvaret på alvor og jobber for å ivareta barnas rettigheter og behov.

Barnevernloven § 1-2: En oversikt over lovens virkeområde

av
Barns rettigheter, Barnekonvensjonen, Artikkel 29 nr. 1, Utdanning for barn, Barns utviklingsbehov, Identitet og tilhørighet, Sosial tilpasning, Samspill for barn, Kunnskap om livet, Livsferdigheter for barn, Helhetlig utvikling, Menneskerettigheter for barn, Barns verdighet, Utdanningssystemer, Utdanningskvalitet, Grunnleggende livsferdigheter, Aktive samfunnsborgere, Barns fremtid, Respekt for menneskerettigheter, Barns utdanning, Barns rettigheter i utdanning, Barns livsferdigheter, Utdanning og identitet, Samfunnsengasjement, Utdanningens betydning, Konvensjon om barns rettigheter, Artikkel 29 prinsipper, Sosial utvikling for barn, Verdier i utdanning, Ulikhet og utdanning.

Barnevernloven § 1-2 regulerer lovens virkeområde og hvem loven gjelder for. Loven gjelder for barn under 18 år, og tiltak kan iverksettes for ungdom inntil de har fylt 25 år. Loven gjelder for barn med vanlig bosted i Norge, barn som oppholder seg i Norge uten fastsatt vanlig bosted og flyktninger og internasjonalt fordrevne barn. For barn som har sitt vanlige bosted i Norge, men oppholder seg i en annen stat, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse og plassering på barnevernsinstitusjon, hjelpetiltak og pålegg om hjelpetiltak når foreldrene oppholder seg i Norge.

Det er viktig å presisere at lovens stedlige virkeområde er avgjørende for hvilke barnevernsvedtak som kan treffes. Barnets faktiske opphold i landet og hvor barnet har sitt vanlige bosted er avgjørende tilknytningskriterier. Barnevernstjenesten skal alltid undersøke bekymringsmeldinger og åpne undersøkelsessak dersom vilkårene i lovens kapittel 2 er oppfylt. Lovens generelle prinsipper og saksbehandlingsregler, reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt vil også gjelde.

Det er viktig å merke seg at lovens virkeområde ble endret ved Norges tilslutning til Haagkonvensjonen 1996. Dette innebærer blant annet at loven gjelder for barn som oppholder seg i Norge og er flyktninger eller internasjonalt fordrevne. Forholdet mellom utlendingsloven og barnevernsloven er imidlertid ikke endret, og det er utlendingsloven og de myndigheter som administrer denne, som avgjør om barn skal få oppholdstillatelse i landet.

I tillegg til presiseringene i lovens virkeområde, har § 1-2 også gjennomgått språklige endringer og presiseringer for å gjøre innholdet mer tilgjengelig. Det er viktig at loven er tilgjengelig for alle som har behov for å benytte seg av den. Samtidig er det viktig å forstå at barnevernloven er en kompleks lov som krever grundig juridisk kompetanse og kunnskap om hvordan loven praktiseres i praksis.

Ny barnevernlov

av

Barnevernslovutvalget ble oppnevnt 28. november 2014 og resulterte i NOU 2016:16.

Fra utvalgets mandat heter det at;

Barnevernslovutvalget skal foreta en to-sporet gjennomgang av barnevernloven. For det første skal loven gjøres mer tidsriktig og tilgjengelig ved en strukturell, teknisk og språklig gjennomgang av hele loven. For det andre skal utvalget vurdere åtte nærmere angitte materielle eller verdimessige problemstillinger. Utvalget skal vurdere detaljeringsgraden i loven, og hva som bør fremkomme i lov eller i forskrift.

Om kontakt og samvær i forslag til nytt kapittel 13 fremgår det at;

Barn og foreldre, og i en viss grad andre familiemedlemmer har etter overordnede menneskerettslige forpliktelser om rett til familieliv, rett til kontakt når barnet er bosatt utenfor hjemmet. Utvalget mener gjeldende samværsregulering ikke er uproblematisk sett opp mot de menneskerettslige forpliktelsene. En gjennomgang av andre nordiske lands barnevernlover viser at de andre nordiske land har lovfestet at barnet har rett til samvær ikke bare med foreldre, men også med søsken og andre nærstående. Tilsvarende gjelder for England.

Slik utvalget ser det er det svakheter ved de gjeldende regler om samvær både når det gjelder hvem som har en lovfestet rett til kontakt og når det gjelder hvordan utøvelsen av samvær reguleres.

Utvalget foreslår en ny regulering av barnets kontakt og samvær med foreldre og andre nærstående når barnet er bosatt utenfor hjemmet. Utvalgets forslag innebærer at det skal gjelde en hovedregel om at barn har rett til kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående. Barnevernstjenesten pålegges tydeligere plikter til aktivt å legge til rette for kontakten, og pålegges å utarbeide en plan for kontakten ved omsorgsovertakelse der det angis hva som er tenkt med hensyn til omfang og gjennomføring av kontakten. Begrensninger i retten til kontakt kan fastsettes i saker der det er truffet tvangsvedtak om å bosette barnet utenfor hjemmet, dersom dette er nødvendig. Eventuelle begrensninger i kontakten mellom barn og foreldre fastsettes av fylkesnemnda. Eventuelle begrensninger i kontakten mellom barnet og andre enn foreldrene, fastsettes av barnevernstjenesten. Barnevernstjenestens vedtak kan påklages til fylkesnemnda. Klage fra andre enn besteforeldre, søsken eller tidligere omsorgshavere, behandles bare av nemnda der nemnda gir samtykke til dette.

Utvalget foreslår å senke alder for barns partsrettighet fra 15 år til 12 år;

Partsrettigheter i en sak innebærer flere prosessuelle rettigheter. Hvem som skal anses som part i ulike barnevernssaker har vært mye diskutert i juridisk teori, ulike fagmiljøer og i den offentlige debatt. Utvalget foreslår at barn gis rett til å opptre som part i saken etter fylte 12 år. Videre foreslås det at forelder med del i foreldreansvaret alltid er part i sak om tiltak. For øvrig foreslås det en videreføring av gjeldende rett. Det avgjørende for om en person er part i saken vil da være hvilken tilknytning vedkommende har til barnet og hvilken betydning saken har for personen.

Om saksbehandlingen i Fylkesnmenda foreslås flere endinger;

Ved den lovtekniske gjennomgangen av saksbehandlingsreglene for fylkesnemnda, gjennom diskusjonen av tiltaksbestemmelsene og på bakgrunn av innspill fra ulike instanser, har utvalget blitt oppmerksom på forhold som gjør det nødvendig å foreslå enkelte materielle endringer i saksbehandlingsreglene for fylkesnemda. Utvalget foreslår flere grep for å styrke barn og foreldres rettssikkerhet ved fylkesnemndsbehandlingen.

Det foreslås at barn gis rett til å uttale seg direkte for fylkesnemnda. Det kreves at barnets mening og vurderingen av barnets beste skal fremgå av fylkesnemndas vedtak. Det gis mer fleksible klageregler, som gir mulighet til å behandle klagesaker grundigere når det er nødvendig. Det foreslås en adgang til anonym vitneførsel i saker der barnet oppholder seg på skjult adresse. Videre gis det hjemmel til å forene saker som gjelder foreldrenes felles barn. Fylkesnemndas uavhengighet lovfestes, og det etableres en klage- og disiplinærordning for nemndsledere for å sikre nemndslederes uavhengighet på en bedre måte enn i dag.