Barneloven etablerer foreldrenes plikt til å bidra til forsørgelse og utdanning av barnet etter deres økonomiske evne. Når barnet ikke bor sammen med begge foreldrene, skal den ene betale barnebidrag. Foreldrene kan avtale størrelsen på bidraget, og ved uenighet kan bidraget fastsettes av Arbeids- og velferdsetaten. Reglene for fastsettelse av bidraget tar hensyn til begge foreldrenes inntekt og omfatter også fradrag for samværskostnader.
Forskriften om fastsettelse og endring av barnebidrag, i tråd med barneloven, fastslår at samværsavtaler normalt gir grunnlag for fradrag i barnebidraget. Imidlertid åpner forskriften opp for unntak, spesielt når det gjelder tilfeller der det påstås at avtalen eller avgjørelsen ikke følges av den andre parten.
Forskriftens § 9 annet ledd fastsetter unntaksregler for tilfeller der samvær ikke gjennomføres som avtalt eller fastsatt. Ordlyden i bestemmelsen gir grunnlag for tolkning når det gjelder hvem som er årsak til at samværet ikke blir gjennomført. Vår vurdering tilsier at bestemmelsen ikke legger begrensninger på hvem som er ansvarlig, men heller fokuserer på om avtalen eller avgjørelsen kan anses som grunnlag for fradrag.
Selv om forskriften ble endret for å inkludere muntlige avtaler som grunnlag for fradrag, synes ikke intensjonen å være å begrense hvem som kan påberope seg unntaket. Ordlyden og intensjonen bak forskriften støtter ikke opp om en innskrenkende tolkning av hvem som kan være årsaken til samværshindringen.
Formålet med samværsfradraget er å reflektere de økte kostnadene for samværsforelderen og de tilsvarende besparelsene for bostedsforelderen. Uavhengig av hvem som er årsak til samværshindringen, vil fraværet av samvær medføre reduserte utgifter for den forelderen som ikke har omsorgen for barnet i samværsperioden.
Kilde; § 71 – Fradrag for samvær i barnebidraget ved samværshindring – regjeringen.no
