Saksomkostninger i barnefordelingssaker

frisakførselDet er foreslått endringer i barneloven som skal gi barneloven en egen bestemmelse om saksomkostninger. Dersom dette skjer vil denne gå foran bestemmelsene i tvisteloven som nå er gjeldende også for barneloven:

§ 20-2. Sakskostnader til en part som har vunnet

(1) En part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten.

(2) Saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, eller hvis motpartens sak er avvist eller hevet fordi den er frafalt eller ikke hører under domstolene. Gjelder saken flere krav mellom samme parter, er det samlede utfallet avgjørende.

(3) Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det legges særlig vekt på
a) om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget,
b) om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller
c) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak.

Saker etter barneloven er spesielle da regelen sjelden praktiseres slik ordlyden er. Det hender ofte at en part får mer eller mindre fullt ut medhold og det idømmes delte saksomkostninger. Etter at et overveiende flertall av de tingretter jeg har prosedert i har lagt seg på en praksis som enten er i strid med bestemmelsen eller i beste fall tolker den svært utvidet forbereder jeg nå mine klienter i barnesaker på at uansett resultat på de regne med å dekke sine egne saksomkostninger. Det er også i denne retning forslag til særlige saksomkostningsbestemmelser i barneloven heller. Dersom utgangspunktet skiftes fra at vinner får sine omkostninger dekket av taper endrer også det holdningene folk har for å gå til retten. Det har lenge vært en høy terskel og personlig vanskelig for de fleste å stevne den andre forelderen til retten.

Med en mer eller mindre fast praksis om delte omkostninger vil de som har fri rettshjelp lettere bruke rettsapparatet i visshet om at deres kostnader ikke blir høyere enn det de på forhånd er klar over er deres egenandel, mens de som er over grensen for rettshjelp, men ikke har romslig økonomi taper uansett om de vinner eller taper saken. Fri rettshjelp-parten får rett og slett muligheten til å straffe den andre økonomisk ved å kjøre sak. Etter min mening blir det derfor feil dersom praksis i for stor grad frikjenner de som går til unødige søksmål. Det sløver også advokatbestandens rådgivning hvor risikoen knyttet til kostnader nesten ikke blir et tema og hvor sakens resultat utelukkende skal være knyttet til barnets beste, selv om det er minimale justeringer eller å opprettholde status-quo.