I Norge er barnets rett til samvær med begge foreldre, selv om de ikke bor sammen, en sentral del av barneloven. Dette er fastslått i § 42, som understreker viktigheten av at barnet opprettholder en sterk forbindelse med begge foreldre, uavhengig av deres bosted.
Forelderen som har samvær med barnet, har rett til å ta avgjørelser angående barnets omsorg i denne perioden. Dette omfatter beslutninger om daglige rutiner og aktiviteter under samværet, som spesifisert i barneloven § 42 andre ledd.
I tilfeller hvor barnet bor fast med en av foreldrene, er det domstolens oppgave å bestemme omfanget og vilkårene for samvær med den andre forelderen. Når domstolen vurderer samværsordningen, skal den legge vekt på faktorer som barnets alder, barnets egne meninger, kvaliteten på relasjonen mellom barn og samværsforelder, og hvordan forelderen fungerer under samværet. Domstolen vurderer også faktorer som reiseavstand, barnets tilknytning til begge foreldrenes nærmiljøer, og hvordan samværet påvirker barnets behov for stabilitet og mulighet til å vedlikeholde sosiale kontakter og fritidsaktiviteter.
Domstolen kan sette spesifikke vilkår for samværet. Dette kan omfatte tilsyn av en person barnet stoler på, eller andre typer vilkår som styrker foreldrefunksjoner og foreldresamarbeid, slik som behandling for rusavhengighet eller psykisk helse, eller kurs i sinnemestring. Videre kan domstolen bestemme at samværet skal skje under tilsyn av en offentlig oppnevnt tilsynsperson.
Sakkyndiges rolle i disse sakene kan innebære å vurdere samværsforelderens omsorgs- og samværskompetanse, samt barnets ønsker og behov. Sakkyndige kan også vurdere barnets reaksjoner på samvær, varigheten og årsakene til disse reaksjonene, mulige løsninger på eventuelle utfordringer, og hvordan overgangen mellom bosteds- og samværsforelder best kan håndteres.