Når det kommer til spørsmål om fastsettelse av samvær for små barn, er det avgjørende å forstå de spesifikke hensynene som må tas i betraktning. Små barn, definert her som barn i alderen 0-4 år, befinner seg i en fase av livet der de er spesielt knyttet til sin primære omsorgsgiver, som vanligvis er mor. I de første leveårene, frem til barnet når 4 års alder, er barna ikke bare følelsesmessig knyttet til den primære omsorgspersonen, men de har også begrenset evne til å uttrykke sine behov klart. Det er først fra 4 års alder at barna blir mer utviklet både kognitivt og språklig, og de begynner å kunne uttrykke seg tydeligere og forstå sammenhenger bedre.
Barnets beste er alltid utgangspunktet i vurderingen av samvær, som regulert i barneloven § 48. For små barn er det av stor betydning å ta hensyn til barnets perspektiv og dets evne til å tåle separasjon fra den foretrukne omsorgspersonen. Plutselige og langvarige tilknytningsbrudd kan ha alvorlige konsekvenser for barnets psykiske utvikling og kan føre til senskader senere i livet. Derfor er det avgjørende å være forsiktig med å gjennomføre plutselige endringer i barnets liv og heller legge vekt på en gradvis tilnærming i opptrappingen av samvær.
I saker som omhandler små barn, legges betydelig vekt på den følelsesmessige tilknytningen og den sterke båndet mellom barnet og den primære omsorgspersonen. Spesielt i alderen 0-2 år vil hensynet til å opprettholde denne tilknytningen være av største betydning. Derfor vil samvær i denne aldersgruppen bli vektlagt i favør av den primære omsorgspersonen.
Når det gjelder fastsettelse av samvær for små barn, er det vanlig å utarbeide opptrappingsplaner som tar hensyn til tilvenning til samværsforelderen og gradvis avvenning fra den primære omsorgsgiveren. Samværet skal økes i takt med barnets alder og utvikling, og avtalene kan være tidsbegrenset for å tillate justeringer underveis basert på barnets trivsel og tilpasning.
For barn under 1 år starter man vanligvis med korte og hyppige dagssamvær, som gradvis trappes opp. Dette kan kompliseres dersom barnet ammes, og det må tas hensyn til både barnets og foreldrenes behov og rutiner i opptrappingsplanen.
Spørsmålet om når barnet kan begynne med overnattingssamvær, spesielt hvis barnet ammes på natten, kan være gjenstand for uenighet. Det anbefales at overnatting introduseres gradvis basert på barnets alder, modenhet, og foreldrenes samarbeid og konfliktnivå.
I saker som omhandler små barn, er det viktig å understreke at det ikke eksisterer noen automatisk morspresumsjon i norsk rett. Avgjørelser skal tas basert på en grundig vurdering av barnets behov og beste, samt hensynet til barnets tilknytning og trygghet.
