opplæring

Hvem kan foreta mekling? En grundig gjennomgang av forskriftens §4

av
mekling, meklingsapparat, godkjent mekler, meklingsbevilling, familievernkontor, offentlig ansatt, prest, trossamfunn, helse- og sosialinstans, pedagogisk-psykologisk tjenestekontor, privatpraktiserende psykolog, psykiater, advokat, Svalbard, voksnes reaksjoner, barns reaksjoner, samlivsbrudd, konflikthåndtering, faglig kunnskap, juridiske spørsmål, barne- og familiepsykologi, relevant forskning, meklingsmetodikk, lover og forskrifter, opplæring, Bufetat, etterutdanning, kompetansekrav, profesjonell mekling, rettferdig meklingsprosess.

I følge Forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 4 er det definert hvem som kan bli godkjent som mekler. Det er bra å ha kompetente personer med riktig kunnskap og erfaring som kan utføre meklingsoppgaver på en profesjonell og effektiv måte.

Følgende personer kan bli godkjent som mekler:

a) Fagpersoner som er ansatt ved offentlig godkjente familievernkontorer. Disse fagpersonene har spesialisert seg på å håndtere familierelaterte saker og har nødvendig kompetanse for å veilede og mekle mellom partene.

b) Prest i offentlig kirkelig stilling eller prest/forstander i et registrert trossamfunn. Prestene er også kvalifisert til å mekle og tilby støtte og veiledning til foreldre som står overfor samlivsbrudd eller konflikter.

c) Fagpersoner som er ansatt i offentlige helse- og sosialinstanser eller ved pedagogisk-psykologisk tjenestekontor. Disse fagpersonene har bred kunnskap og erfaring innen psykologi, sosialt arbeid eller andre relevante fagområder som gjør dem egnet til å mekle.

d) Privatpraktiserende psykologer, psykiatere eller advokater kan også få meklingsbevilling ved behov. Disse profesjonelle har spesialisert seg på familie- og konflikthåndtering og kan tilby verdifull hjelp og veiledning til foreldre i meklingsprosessen.

På Svalbard er det også mulighet for å gi meklingsbevilling til andre personer som anses som egnet til oppgaven. Dette viser fleksibiliteten og tilpasningen av meklingsapparatet i forskjellige geografiske områder.

For å bli godkjent som mekler må man ha gode kunnskaper om voksnes og barns reaksjoner i og etter samlivsbrudd. En mekler bør være godt orientert om faglige og juridiske spørsmål som er relevante innenfor saksfeltet. Dette inkluderer kunnskap om barne- og familiepsykologi, relevant forskning, meklingsmetodikk, samt gjeldende lover og forskrifter. Barne-, ungdoms- og familieetaten bestemmer hvilken opplæring som anses nødvendig innenfor denne rammen.

Det er greit å merke seg at privatpraktiserende psykologer, psykiatere og advokater må ha en gyldig meklingsbevilling for å kunne utføre mekling. Bevillingen er utstedt av regionkontorene i Bufetat etter søknad og i samsvar med direktoratets retningslinjer for utstedelse og opprettholdelse av meklingsbevilling. Bevillingen inneholder viktig informasjon om mekleren, inkludert navn, fødselsdato, stilling og arbeidssted. Det kan også være en tidsbegrenset bevilling avhengig av behovet.

Regionkontorene i Bufetat har ansvaret for å sikre at det er tilstrekkelig antall godkjente meklere i hver region. De har også ansvaret for å tilrettelegge for at meklerne kan utføre oppdraget med faglig god kvalitet. Dette inkluderer opplæring, oppfølging og etterutdanning.

Gjennom disse retningslinjene og kravene sikrer man at meklingsapparatet består av kvalifiserte fagpersoner med relevant kunnskap og kompetanse. Dette er avgjørende for å sikre en grundig og effektiv meklingsprosess som ivaretar foreldrenes og barnas behov i samlivsbruddssaker.

Bruk av journalopplysninger ved familievernkontoret

av
samvær med barn i påsken

Familievernkontorets viktigste oppgave er å hjelpe familier med å løse konflikter og problemer som oppstår. I denne prosessen samles det inn mye personlig informasjon om klientene som blir lagret i en journal. Men hva skjer med disse opplysningene? Kan de brukes til andre formål enn klientbehandling?

Arbeidsdokumenter fastslår at journalen skal nyttes som en del av kontorets klientbehandling og at opplysningene kan brukes til planlegging og utarbeidelse av statistikk. Men det er viktig å merke seg at det statistiske materialet ikke skal inneholde opplysninger som kan tilbakeføres til enkeltpersoner.

Det er også viktig å utvise forsiktighet når det gjelder bruk av journalen. Det er kun autorisert personell som har tilgang til journalen, og uvedkommende skal ikke få adgang til å gjøre seg kjent med innholdet. Dette gjøres for å sikre klientenes personvern og forhindre at sensitive opplysninger kommer på avveie.

Videre fastslår forskriften at arbeidsdokumenter som lyd- og videobånd fra samtaler, visuelle illustrasjoner og notater skal vurderes av ansvarlig behandler om de skal inngå som en del av journalen. Lyd- og videobånd krever alltid samtykke fra klienten/klientene.

Arbeidsdokumenter som ikke inngår i journalen, skal sikres i samsvar med bestemmelsene i forskrift om offentlige arkiv. Dokumentene bør dateres, nummereres, signeres og knyttes opp mot klientjournalen. Disse slettes når klientkontakten avsluttes og senest 1 måned etter siste kontakt. Til spesielle formål som undervisning og forskning kan det avtales lengre oppbevaringstid, men dette krever klienten(e)s samtykke.

Det er viktig å merke seg at journalopplysninger kun skal brukes til formål knyttet til klientbehandling og at det skal utvises forsiktighet når det gjelder tilgang og bruk av disse opplysningene. På denne måten sikrer man klientenes personvern og unngår at sensitive opplysninger kommer på avveie.

Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarote-konvensjonen)

av
barnerettsadvokat Christian Wulff Hansen i Mosjøen

 

Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk er en viktig internasjonal avtale som har til formål å beskytte barn mot alle former for seksuell utnytting og overgrep. Konvensjonen ble utarbeidet i 2007 og trådte i kraft i 2010. Her er de fem viktigste punktene om konvensjonen:

  1. Formål og definisjoner: Konvensjonen har som hovedformål å beskytte barn mot alle former for seksuell utnytting og overgrep. Den gir også en rekke definisjoner som skal sørge for at det ikke er tvil om hva som menes med ulike former for seksuell utnytting og overgrep mot barn.
  2. Forebygging: Konvensjonen legger stor vekt på forebyggende tiltak, og understreker at det er viktig å sørge for at barn beskyttes mot risikofaktorer for seksuell utnytting og overgrep. Dette kan blant annet gjøres gjennom opplysning og utdanning, tiltak for å hindre tilgang til barnepornografi, og ved å sørge for at barn og unge har tilgang til helsetjenester og andre støttetjenester.
  3. Beskyttelse: Konvensjonen fastslår at barn som er utsatt for seksuell utnytting eller overgrep skal beskyttes og at det skal sørge for deres fysiske, psykiske og sosiale velvære. Konvensjonen pålegger statene å sørge for at barn som er utsatt for seksuell utnytting og overgrep har tilgang til rettslig beskyttelse og hjelpetjenester.
  4. Straffeforfølgning: Konvensjonen pålegger statene å sørge for at personer som begår seksuell utnytting og overgrep mot barn blir straffeforfulgt. Dette gjelder både personer som begår overgrep mot barn i eget land, og personer som begår overgrep mot barn i andre land.
  5. Samarbeid og utveksling av informasjon: Konvensjonen legger stor vekt på samarbeid og utveksling av informasjon mellom land. Dette skal sikre at barn som er utsatt for seksuell utnytting og overgrep blir beskyttet, og at personer som begår overgrep blir straffeforfulgt. Konvensjonen oppfordrer også statene til å samarbeide med ikke-statlige organisasjoner og andre relevante aktører for å sørge for at barn blir beskyttet mot seksuell utnytting og overgrep.

Konvensjonen om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk er en viktig internasjonal avtale som har som hovedformål å beskytte barn mot alle former for seksuell utnytting og overgrep