overnattingssamvær – Barnerettsbloggen

Når det kommer til spørsmål om fastsettelse av samvær for små barn, er det avgjørende å forstå de spesifikke hensynene som må tas i betraktning. Små barn, definert her som barn i alderen 0-4 år, befinner seg i en fase av livet der de er spesielt knyttet til sin primære omsorgsgiver, som vanligvis er mor. I de første leveårene, frem til barnet når 4 års alder, er barna ikke bare følelsesmessig knyttet til den primære omsorgspersonen, men de har også begrenset evne til å uttrykke sine behov klart. Det er først fra 4 års alder at barna blir mer utviklet både kognitivt og språklig, og de begynner å kunne uttrykke seg tydeligere og forstå sammenhenger bedre.

Barnets beste er alltid utgangspunktet i vurderingen av samvær, som regulert i barneloven § 48. For små barn er det av stor betydning å ta hensyn til barnets perspektiv og dets evne til å tåle separasjon fra den foretrukne omsorgspersonen. Plutselige og langvarige tilknytningsbrudd kan ha alvorlige konsekvenser for barnets psykiske utvikling og kan føre til senskader senere i livet. Derfor er det avgjørende å være forsiktig med å gjennomføre plutselige endringer i barnets liv og heller legge vekt på en gradvis tilnærming i opptrappingen av samvær.

I saker som omhandler små barn, legges betydelig vekt på den følelsesmessige tilknytningen og den sterke båndet mellom barnet og den primære omsorgspersonen. Spesielt i alderen 0-2 år vil hensynet til å opprettholde denne tilknytningen være av største betydning. Derfor vil samvær i denne aldersgruppen bli vektlagt i favør av den primære omsorgspersonen.

Når det gjelder fastsettelse av samvær for små barn, er det vanlig å utarbeide opptrappingsplaner som tar hensyn til tilvenning til samværsforelderen og gradvis avvenning fra den primære omsorgsgiveren. Samværet skal økes i takt med barnets alder og utvikling, og avtalene kan være tidsbegrenset for å tillate justeringer underveis basert på barnets trivsel og tilpasning.

For barn under 1 år starter man vanligvis med korte og hyppige dagssamvær, som gradvis trappes opp. Dette kan kompliseres dersom barnet ammes, og det må tas hensyn til både barnets og foreldrenes behov og rutiner i opptrappingsplanen.

Spørsmålet om når barnet kan begynne med overnattingssamvær, spesielt hvis barnet ammes på natten, kan være gjenstand for uenighet. Det anbefales at overnatting introduseres gradvis basert på barnets alder, modenhet, og foreldrenes samarbeid og konfliktnivå.

I saker som omhandler små barn, er det viktig å understreke at det ikke eksisterer noen automatisk morspresumsjon i norsk rett. Avgjørelser skal tas basert på en grundig vurdering av barnets behov og beste, samt hensynet til barnets tilknytning og trygghet.

I saker som omhandler samvær etter samlivsbrudd, kan spørsmålet om overnattingssamvær for barn mellom 1 og 2 år være utfordrende. Særlig når mor fortsatt ønsker å amme barnet, oppstår det en rekke spørsmål rundt hva som er til barnets beste i denne situasjonen. I dette blogginnlegget vil vi drøfte og reflektere over hvordan man kan tenke rundt overnattingssamvær for barn i denne aldersgruppen når amming fortsatt er en del av barnets omsorgsrutiner.

Barnets behov for trygghet og tilknytning: I de første leveårene er trygghet og tilknytning avgjørende for barnets trivsel og utvikling. Det er viktig å ta hensyn til barnets behov for en fast omsorgsperson og en stabil omsorgsbase. Dette danner grunnlaget for barnets følelse av trygghet og forutsigbarhet i en tid med store endringer som følge av samlivsbruddet.

Ammeperioden og overnattingssamvær: Ammeperioden er en viktig fase i et barns liv, og det er naturlig at mor ønsker å opprettholde denne nære og spesielle formen for omsorg. Når barnet er mellom 1 og 2 år gammel, er fast føde gradvis introdusert, men brystmelk kan fortsatt være en viktig kilde til ernæring og nærhet. Det kan derfor være hensiktsmessig å vurdere hvordan overnattingssamvær kan tilpasses barnets behov for fortsatt amming.

En helhetlig vurdering av barnets beste: I saker som omhandler samvær, er det alltid barnets beste som skal være det overordnede hensynet. En helhetlig vurdering må gjøres, hvor man tar hensyn til både barnets behov for trygghet og kontinuitet, samt betydningen av fortsatt amming for både barnet og mor. Det kan være hensiktsmessig å involvere fagpersoner som kan bidra til en grundig vurdering av den konkrete situasjonen.

Samarbeid og dialog mellom foreldrene: For å finne en løsning som ivaretar både barnets behov og foreldrenes ønsker, er det avgjørende med godt samarbeid og åpen dialog mellom mor og far. Begge foreldrene bør lytte til hverandres perspektiver og forsøke å finne felles løsninger som tar hensyn til barnets beste. Det kan være nyttig å søke råd og veiledning fra fagpersoner som kan bidra til å finne gode løsninger som ivaretar både ammingen og behovet for overnattingssamvær.

Individuelle forskjeller og barnets utvikling: Det er viktig å huske at hvert barn er unikt, og det er ingen absolutte regler som passer for alle. Barn utvikler seg i ulikt tempo, og deres behov og reaksjoner kan variere. En individuell tilnærming er derfor nødvendig for å finne den beste løsningen for barnet og familien. Det kan være nyttig å søke råd fra helsepersonell eller andre fagpersoner med ekspertise på barns utvikling og omsorgsbehov.

Konklusjon: Når det gjelder overnattingssamvær for barn mellom 1 og 2 år når mor fortsatt ønsker å amme, er det viktig å ta hensyn til barnets behov for trygghet, tilknytning og kontinuitet. Samtidig må man vurdere betydningen av ammingen for barnet og mor. En helhetlig vurdering basert på individuelle forskjeller og barnets utvikling er nødvendig for å finne den beste løsningen. Samarbeid og dialog mellom foreldrene, samt involvering av fagpersoner, kan bidra til å finne en balansert løsning som ivaretar både barnets behov og foreldrenes ønsker.

Hvordan fastsetter man samvær for små barn?

Overnattingssamvær for barn mellom 1 og 2 år: Amming og omsorgsperspektiv