Når det kommer til gjentatte søksmål, er det viktig at dommeren tar en grundig vurdering av hva som vil være den beste fremgangsmåten videre. I noen tilfeller vil det være hensiktsmessig å innlede mekling mellom partene, mens i andre tilfeller kan det være nødvendig å beramme hovedforhandling straks.
En avgjørelse kan også tas uten hovedforhandling dersom det ikke foreligger «særlege grunnar» som taler for å endre tidligere dom eller rettsforlik. Dette kan gjøres gjennom en dom som kun går ut på å opprettholde den gjeldende avgjørelsen. Det er viktig å merke seg at barn som skal høres etter sin alder, må også høres i slike saker.
Det er en hovedregel at dom uten hovedforhandling kun kan omfatte det spørsmålet som allerede er avgjort. Likevel kan forenklet domsbehandling etter barneloven § 63 tredje ledd kombineres med forenklet domsbehandling etter tvisteloven § 9-8, for krav som det er klart ikke kan gis medhold.
Det er også viktig å være oppmerksom på muligheten for å nekte fri sakførsel eller tilkjenne sakskostnader dersom en part gjentatte ganger reiser søksmål som ikke fører fram. Derfor anbefales det å utvise varsomhet med å innvilge fri sakførsel før sak reises, spesielt i tilfeller med gjentatte søksmål eller endringssaker.
Det er viktig å være klar over alle mulighetene som finnes og å bruke planmøter til å avklare hva som vil være den beste fremgangsmåten videre. Det er kun på denne måten man kan sikre at man tar en vurdering som både er rettferdig og effektiv.
I barneloven § 61, første ledd, nr. 1, første setning står det at «Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det.»
Det er altså lovens utgangspunkt og da hovedregel at man skal forsøke å løse saken i et meklingsmøte før man lar saken gå til hovedforhandling og da avsi en dom som har både rettskraft og tvangskraft. Men mekling er noe som eventuelt skal gjøres der saken er egnet for det. Slik bestemmelsen er bygd opp synes hovedfokus å være å klarlegge tvistepunktene mellom partene og drøfte videre håndtering av saken.
Barneloven har altså egne prosessregler som er «lex specialis» – altså som går foran de generelle prosessreglene (tvisteloven.) Det er likevel slik at der barneloven ikke har regulert prosessen særskilt så skal tvisteloven utfylle prosessen.
Tvisteloven har en egen bestemmelse om tilsvarende forhold;
Tvisteloven § 9-4. Saksstyring. Plan for den videre behandling
(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a)
om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b)
om saken bør behandles etter særlige regler,
c)
om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken etter et slikt rettsmøte,
d)
om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e)
om behandlingen av saken bør deles opp,
f)
gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g)
om sluttinnlegg skal inngis,
h)
berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken,
i)
om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og
j)
andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.
Det spesielle er at tingrettene på tross av at spesiallovgivningen sier at videre håndtering av saken skal skje i et saksforberedende møte har lagt seg til å gjennomføre planleggingsmøter etter tvisteloven. Ikke nok med det, men de fleste domstolene (ikke alle) har endret listen som fremgår av tvisteloven til en egen tilpasset liste som er mer egnet i saker etter barneloven. Dette har de gjort etter en bred behandling av nedsatt faggruppe som har utarbeidet den nye listen.
At det skal gjennomføres planleggingsmøter også i saker etter barneloven, hvor det er særregler som sier at dette er et hovedfokus i det saksforberedende møtet gjør at de saksforberedende møtene får et litt annet innhold enn bestemmelsen beskriver. Det er sjeldent at tvistepunktene nå krever en avklaring når man møter i det saksforberedende møte og man har stevning, tilsvar og et planleggingsmøte i forkant. Det som skjer er at i de saksforberedende møtene blir hovedfokus megling (det som eventuelt skulle skje dersom saken var egnet for det) og hvor de fleste prosessuelle forhold allerede er avklart. Ikke nødvendigvis alle, for vi diskuterer ofte hva sakkyndig skal bidra med videre, men ellers er det ofte ikke mye prosessuell kartlegging.
Det handler til slutt om grensen mellom det planleggingsmøte kan være i saker etter barneloven, som er hvordan skal prosessen frem til det saksforberedende møtet være og i hvilket av disse to møtene prosessen etter det saksforberedende møtet skal planlegges.
på tross av at mange av dommerne rundt i landet har vært på kurs/seminar hvor den utarbeidede veilederen for behandling av saker etter barneloven kapittel 5-7 har vært tema, så er mange av kjørereglene man foreslår at domstolene skal følge for en mest mulig likeartet behandling for det rettssøkende publikum ikke implementert.
Dette gjelder flere av de saksbehandlingsregler som tematiseres og selv fra kursholders egen domstol har flere av kjørereglene ikke fått fotfeste.
Ett eksempel er planmøte-agendaen. I veilederen er det laget et forslag som hensyntar de spesielle problemstillinger som reises i saker etter barneloven. Fortsatt benytter mange domstoler, inkludert Oslo tingrett som den største, seg av den gamle og upassende malen som favner all sivilrett.
Planmøteagendaen som er utviklet til å passe slike saker i veilederen ser slik ut:
I planmøtet ønsker retten å få avklart blant annet:
1. Om det bør gjennomføres mekling i rettsmøte
2. Hvor mange timer som har vært meklet på familievernkontoret og om barna har vært hørt der
3. Om det skal holdes rettsmøter under saksforberedelsen
4. Om det er spesielle forhold ved saken som skal belyses, for eksempel ved innhenting av dokumentasjon fra barneverntjeneste, politi eller lignende. Høyt/langvarig konfliktnivå, ev. tidl. saker om samme tema, rus eller psykiatri, vold/overgrep, ulikt styrkeforhold, særlig behov hos barn, særlig behov pga. fremmed kultur, behov for tilsyn politianmeldelse, barnevernssak, utlendingssak eller annet
5. Om det er knytningspunkter til sak etter barnevernloven, straffesak, sak etter utlendingsloven som bør hensyntas/samordnes
6. Partenes syn på når og på hvilken måte barnet bør høres
7. Om det skal oppnevnes sakkyndig etter § 61 første ledd nummer 1 eller 3, om den sakkyndige bør ha særlig kompetanse på noe område, og om den sakkyndige og/eller dommer bør gjennomføre samtaler med partene og/eller barnet forut for rettsmøte
8. Om det er behov for tolk til rettsmøter
9. Om det kan ha noe for seg å vise partene tilbake til mekling med henvisning fra retten, barneloven § 61 nr. 2, oppnevne representant for barnet, barneloven § 61 nr. 5, innhente uttalelse fra barneverntjeneste/sosialtjeneste, barneloven § 61 nr. 6, innhente uttalelse/dokumentasjon fra andre, få fritak fra taushetsplikt
10. Hastesak, spørsmål om midlertidig avgjørelse
11. Andre forhold av betydning for saksforberedelsen
Den andre modellen som har rådet en stund og som mange fortsatt klamrer seg til er et direkte utdrag av tvisteloven § 9-4:
Tvisteloven § 9-4.Saksstyring. Plan for den videre behandling
(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a)
om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b)
om saken bør behandles etter særlige regler,
c)
om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken etter et slikt rettsmøte,
d)
om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e)
om behandlingen av saken bør deles opp,
f)
gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g)
om sluttinnlegg skal inngis,
h)
berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken,
i)
om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og
j)
andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.
Problemet med tvistelovens modell er at den ikke tar hensyn til den spesielle behandlingen som barnefordelingssaker/foreldretvistsaker er har som utgangspunkt etter Barneloven § 61, første ledd, nr. 1. Altså dette med Konflikt og forsoning og de møter som følger denne modellen. KOF-modellen gjør at man kan svare ja på bokstav a) og c) alltid. Det vil aldri være ja på b), d) og e) – samt at f) alltid blir behandlet under eller etter KoF-møtet. Vi vet også at det alltid vil være en sakkyndig med fra starten og at det meste av planlegging rundt en hovedforhandling må utstå til man har forsøkt KoF-prosessen. Møter etter denne ikke-passende listen ender som regel opp med et spørsmål om når skal saksforberedende møte avholdes. En øvelse som ikke er nødvendig å ta i et formelt fjernmøte, men kunne lett vært gjort ved epostkorrespondanse.
Den nye modellen som fremgår av nasjonal veileder skulle vært påtvunget samtlige landets domstoler og dommere slik at man får en god, ensartet og forutsigbar planleggingsfase.
Sivile saker som er anlagt for domstolene skal det som hovedregel gjennomføres et planleggingsmøte
§ 9-4.Saksstyring. Plan for den videre behandling
(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a)
om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte,
b)
om saken bør behandles etter særlige regler,
c)
om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken etter et slikt rettsmøte,
d)
om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e)
om behandlingen av saken bør deles opp,
f)
gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g)
om sluttinnlegg skal inngis,
h)
berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken,
i)
om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og
j)
andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.
I barneloven har man en egen planleggingsbestemmelse i barneloven § 61:
§ 61.Avgjerder under saksførebuinga
Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.
1.
Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2.
Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3.
Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4.
Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5.
Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6.
Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7.
Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8.
Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.
Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.
I realiteten blir ofte planleggingsmøtene et spørsmål om bruk av sakkyndig og tidspunkt for saksforberedende møte. Ettersom det i barneloven er et eget system hvor det saksforberedende møtet innehar mange av de samme elementene som et planleggingsmøte ellers inneholder kan det virke overflødig i denne sakstypen. Det kan være nyttig med slike planmøter også i barnesaker, men som oftest er det for at man har behov for å få i gang samvær eller stoppe flytting eller annet som ikke kan vente til det saksforberedende møtet.
