psykolog

Hvordan påvirker livskriser foreldres omsorgsevne?

av
Hvordan påvirker livskriser foreldres omsorgsevne? Hva er vanlige årsaker til midlertidig redusert omsorgskapasitet? Hvilke tiltak kan barnevernet sette i verk i slike situasjoner? Hva sier rettspraksis om vurdering av omsorgsevnen? Hvordan kan psykisk sårbarhet hos foreldre påvirke barnefordelingssaker? Hvilke momenter vurderer sakkyndige i foreldretvister? Hvorfor er det viktig å vurdere psykisk sykdom og avhengighetsproblematikk? Hvilken betydning har tidligere problemer i omsorgsevnen for fremtidige avgjørelser? Hvordan kan foreldre redusere risikoen for tilbakefall eller problemer? Hva er de viktigste hensynene i barnefordelingssaker? Hvilke tiltak kan bidra til å bedre omsorgsevnen hos foreldre? Hvordan påvirker psykisk sårbarhet samværsordninger? Hva bør foreldre være åpne om i slike saker? Hvordan kan barnets robusthet påvirke avgjørelsene? Hvordan vurderes risikoen for ny ustabilitet hos barnet? Hvordan kan foreldre vise at de har sykdomsinnsikt? Hvorfor er veiledning og hjelpetiltak viktig i slike saker? Hvordan påvirker samspillet mellom forelder og barn vurderingen? Hvordan kan historikk med psykisk sykdom påvirke avgjørelser? Hva bør dokumenteres ved avslutning av behandling? Hvordan kan foreldre bevise at de er friske og fungerende? Hvordan kan foreldre forklare tidligere funksjonsfall? Hvordan påvirker barnas behov samværsordningene? Hvordan kan foreldre vise at de er veiledningsbare? Hvordan vurderes emosjonell omsorgsevne hos foreldre? Hvorfor er det viktig å ha en balansert tilnærming i slike saker? Hvordan kan foreldre få bedret omsorgsevnen gjennom hjelpetiltak? Hvordan påvirker risikomomenter valg av samværsordning? Hvordan kan foreldre bidra til barnas trygghet og sikkerhet? Hvordan påvirker foreldrenes erkjennelse av utfordringer vurderingen? Hvordan kan tidligere livskriser forklares i slike saker? Hvordan kan sakkyndige avgjøre om foreldre er egnet til samvær? Hvordan påvirker psykisk sykdom foreldres evne til samvær? Hvordan vurderes barnets beste interesse i barnefordelingssaker? Hvordan kan foreldre vise at de har håndtert tidligere utfordringer? Hvordan påvirker veiledning og behandling foreldrenes situasjon? Hvordan kan foreldre sikre barnas trivsel og utvikling? Hvordan kan foreldre vise at de tar barnas behov på alvor? Hvordan kan foreldre vise at de er villige til å søke hjelp? Hvordan påvirker foreldrenes emosjonelle tilknytning avgjørelsene? Hvordan kan barnets alder og utvikling påvirke avgjørelsene? Hvordan vurderes risikoen for tilbakefall hos foreldre?

I noen tilfeller opplever foreldre at deres evne til omsorg midlertidig reduseres på grunn av livskriser, traumatiske hendelser eller langvarig stress. Eksempler på slike midlertidige utfordringer kan være fødselsdepresjon, frivillig innleggelse på DPS eller rusproblemer. I slike situasjoner involverer ofte barnevernet seg, og kan iverksette nødvendige hjelpetiltak i henhold til barnevernloven.

Når det gjelder barnefordelingssaker, blir historikken der en forelder ikke har kunnet ta vare på barna eller har utvist dårlig omsorg, viktig. Dette dreier seg om risikoen for tilbakefall og den psykiske sårbarheten til omsorgspersonen. Det er også spørsmål om barna selv har blitt psykisk sårbare på grunn av tidligere omsorgssvikt eller høy foreldrekonflikt.

I følge rettspraksis skal den aktuelle omsorgsevnen på tidspunktet for rettens behandling legges til grunn. Samtidig må retten ta hensyn til hva som vil være til barnets beste fremover. Den sakkyndige skal utrede «særlige risikomomenter», som kan omfatte risiko for omsorgssvikt og psykisk sårbarhet hos både foreldrene og barna.

Det er viktig å vurdere hvor mye stress og livsbelastninger en forelder eller barnet kan tåle. Dette vil påvirke avgjørelsene om fast bosted og samværsordninger. Psykisk sykdom og avhengighetsproblematikk er faktorer som også vurderes nøye i slike saker.

Sakkyndige vil se på om foreldrene kan ha bedret sin omsorgsevne eller redusere risikoen for fremtidige problemer gjennom veiledning eller andre hjelpetiltak. Dersom foreldrene erkjenner eventuelle utfordringer og er villige til å søke hjelp, kan dette veie tungt i en risikovurdering.

Kort sagt er det komplekse hensyn som må tas i barnefordelingssaker, der både foreldrenes omsorgsevne og barnas trivsel og utvikling står sentralt. Det er viktig at retten og de sakkyndige tar en grundig og balansert tilnærming for å sikre barnas beste interesse.

Samvær mellom en forelder som sitter i fengsel og et barn

av
Samvær mellom en forelder som sitter i fengsel og et barn - advokat Christian Wulff Hansen i Mosjøen, på Helgeland, i Vefsn, i Nordland

Samvær mellom en forelder som sitter i fengsel og et barn kan være en kompleks og utfordrende situasjon. På den ene siden ønsker man å opprettholde båndet mellom forelder og barn, mens på den andre siden må man ta hensyn til barnets sikkerhet og velvære. I dette blogginnlegget vil jeg drøfte hvordan man kan tenke rundt samvær mellom en innsatt og et barn i alderen 5-10 år, og hvordan norske fengsler kan legge tilrette for dette.

Det er viktig å huske på at hvert enkelt tilfelle er unikt, og at det ikke finnes en universell løsning for samvær mellom innsatte og deres barn. Imidlertid er det noen generelle retningslinjer som kan være nyttige å følge. For det første er det viktig å involvere både barnet og den innsatte i planleggingen av samværet. Dette kan bidra til å gi begge parter en følelse av kontroll og forutsigbarhet i en ellers usikker situasjon. Videre er det viktig å ta hensyn til barnets alder og modenhetsnivå, og tilpasse samværet etter dette.

Når det gjelder hvordan norske fengsler kan legge tilrette for samvær mellom innsatte og barn, er det flere ting som kan gjøres. Det kan være nyttig å ha egne besøksrom for familier, der de kan ha privatliv og mulighet til å tilbringe tid sammen uten forstyrrelser. Det kan også være nyttig å tilby aktiviteter som kan utføres sammen, for eksempel spill eller hobbyaktiviteter. Videre kan det være nyttig å tilby rådgivning eller støtte til både barnet og den innsatte for å håndtere følelsene som kan oppstå rundt samværet.

Når det gjelder å forberede barnet på å møte en forelder i fengsel, kan det være nyttig å ha en samtale med barnet på forhånd. Dette kan gi dem en følelse av kontroll og forutsigbarhet, og kan bidra til å dempe eventuell angst eller usikkerhet. Det kan også være nyttig å gi barnet informasjon om hva som skjer i fengselet, og hva de kan forvente når de møter sin forelder der.

Til slutt vil jeg påpeke at samvær mellom innsatte og deres barn kan være en viktig del av rehabiliteringsprosessen for den innsatte. Det kan gi dem motivasjon til å gjøre endringer i livet sitt, og kan bidra til å gi dem en følelse av mening og tilhørighet. Imidlertid er det viktig å huske på at samvær må skje på en måte som tar hensyn til barnets behov og sikkerhet.

Referanser:

Hvordan takle følelsene av angst for å møte i retten i en sak om din samværssabotasje: Tips for å håndtere situasjonen

av
traumatiserte barn, foreldre, samvær, behandlingskontakt, rettssak, sakkyndige psykologer, barns beste, familieliv, juridisk fastsatt samvær, terapeutiske møter, barnets behov, barnets velferd, traumehåndtering, retraumatisering, minoritetsgrupper, opphavskultur, barnets sikkerhet, psykisk helse, beskyttelse, juridiske retningslinjer, traumebehandling, traumatiske opplevelser, barnets situasjon, rettsprosesser, psykologisk innsikt, barnevern, barns rettigheter, traumefokusert terapi, behandlingsprosess.

Selv om du kan være klar over at du har sabotert samværet og vet at det kan føre til rettslige konsekvenser, er det naturlig å føle seg engstelig for å møte i retten. Å takle disse følelsene av angst kan være utfordrende, men det er viktig å ta ansvar for dine handlinger og å være forberedt på å møte i retten.

Her er noen tips som kan hjelpe deg å takle følelsene av angst for å møte i retten i en sak om samværssabotasje hvor du har sabotert samværet:

  1. Ta ansvar for dine handlinger
    Det første trinnet for å takle følelsene av angst er å ta ansvar for dine handlinger og innse alvoret i situasjonen. Ved å innrømme dine feil og ta ansvar for saboteringen, kan det bidra til å redusere følelsen av angst og usikkerhet om utfallet av rettssaken.
  2. Snakk med en advokat eller en psykolog
    Snakk med en advokat eller en psykolog som kan gi deg råd og veiledning i hvordan du kan takle følelsene av angst for å møte i retten. En psykolog kan også hjelpe deg med å håndtere stress og angst ved å gi deg verktøy og teknikker for å takle følelsene på en sunn og konstruktiv måte.
  3. Vær forberedt på rettssaken
    Vær forberedt på rettssaken ved å sørge for at du har all dokumentasjon og bevis som er nødvendig for å støtte ditt synspunkt. Dette kan gi deg en følelse av kontroll og sikkerhet i din rolle i rettssaken.
  4. Fokuser på barnets beste
    Husk at målet med rettssaken er å sikre at barnet får det beste mulige livet etter skilsmissen. Fokuser på barnets beste i stedet for å bekymre deg for utfallet av rettssaken. Dette kan hjelpe deg med å sette situasjonen i perspektiv og redusere følelsene av angst.
  5. Øv på positiv visualisering
    Øv på positiv visualisering ved å visualisere deg selv som en person som takler situasjonen med ro og selvtillit. Dette kan hjelpe deg med å bygge opp selvtilliten og redusere følelsene av angst før rettssaken.
  6. Fokuser på løsninger
    Fokuser på å finne løsninger i stedet for å fokusere på problemene. Ved å ta ansvar for dine handlinger og være åpen for å finne en løsning, kan det bidra til å redusere følelsene av angst og bekymring.

Det er naturlig å føle seg engstelig for å møte i retten i en sak om samværssabotasje der du er den som har sabotert samværet. Men ved å ta ansvar for dine handlinger, snakke med en advokat eller psykolog, være forberedt på rettssaken, fokusere på barnets beste, øve på positiv visualisering og fokusere på løsninger, kan du takle følelsene av angst og usikkerhet på en sunn og konstruktiv måte. Det er viktig å huske på at det å ta ansvar for dine handlinger og å jobbe for en positiv løsning kan bidra til å gjenoppbygge tillit og forholdet mellom deg og barnet ditt. Ved å ta disse skrittene kan du være trygg på at du tar ansvar for dine handlinger og gjør det beste for ditt barns fremtid.

Sakkyndighet i barnefordelingssaker: Hvor viktig er observasjon av begge foreldre?

av
mekling, protokollføring, meklingsattest, begjæring om mekling, foreldres personalia, møtetidspunkt, avslutning av saken, ikke-møtende foreldre, innkalling, innsynsrett, informasjonsplikt, meklingsprotokoll, kassasjon, elektronisk protokoll, papirbasert protokoll, familievernet, klientjournal, journalforskriften, oppbevaring av dokumenter, korrespondanse, personvern, datasikkerhet, eksterne meklere, Bufetat, kontorrutiner, statistiske formål, forsvarlig dokumentasjon, sensitive opplysninger, konfidensialitet, meklingsprosessen

Når foreldre går fra hverandre, kan det være utfordrende å bestemme hva som er det beste for barna. I slike situasjoner kan en sakkyndig psykolog hjelpe til med å undersøke familiens situasjon og gi råd om hva som vil være til barnas beste. En viktig del av dette arbeidet kan være å observere barna i samspill med begge foreldrene.

Men hva skjer når den ene forelderen motsetter seg kontakt mellom barna og den andre forelderen? Dette er en situasjon som kan skape utfordringer for sakkyndige, og det kan være vanskelig å avgjøre om observasjon av begge foreldre er nødvendig eller ikke.

En sakkyndig psykolog vil normalt anbefale samspillsobservasjoner, fordi det kan gi viktig informasjon om barnas relasjon til begge foreldrene. Men hvis den ene forelderen motsetter seg kontakt mellom barna og den andre forelderen, kan det være vanskelig å gjennomføre slike observasjoner.

I slike tilfeller kan det være fristende å bare akseptere den forelderen som motsetter seg kontakt, men det kan føre til en urettferdig behandling av den andre forelderen. Det er derfor viktig å huske på at den sakkyndige psykologens oppgave er å komme så nært inn på realitetene som mulig og stille spørsmål ved informasjonen som kommer fra begge foreldrene.

Det er også viktig å huske på at barnas oppfatning av en forelder kan være styrt av den andre forelderen, og at det derfor er viktig å undersøke årsakene til barnas negative holdning til kontakt med en forelder. En grundig utredning kan være avgjørende for å finne ut hva som er til barnas beste, og det kan være mer skadelig for barna å ikke forsøke å igangsette et samvær for observasjon i svært kontrollerte rammer med en erfaren sakkyndig psykolog enn å opprettholde nullkontakt.

I slike situasjoner kan det være en utfordring å finne en balanse mellom å ivareta barnas interesser og rettigheter, og å sikre at begge foreldrene blir behandlet rettferdig. En sakkyndig psykolog bør derfor jobbe for å undersøke saken fra alle vinkler og komme til en konklusjon som tar hensyn til alle involverte parter.

I en barnefordelingssak er det viktig å huske på at det er barnas beste som skal være i fokus. Derfor bør alle parter samarbeide med sakkyndige psykologer for å finne en løsning som fungerer for alle involverte parter.

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

av
Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Barns rettigheter er et sentralt tema i samfunnet vårt, og med alderen kommer det også flere rettigheter og ansvar. Når et barn i Norge fyller 12 år, blir de betraktet som i stand til å forstå konsekvensene av sine egne handlinger og valg. Dette betyr også at de får flere rettigheter i henhold til lovgivningen.

En av de viktigste rettighetene barn har når de når denne alderen, er retten til å bli hørt og delta i beslutningsprosesser som angår dem selv. Dette inkluderer for eksempel retten til å uttale seg i saker om foreldreansvar, samvær og omsorg. Barnets mening skal også bli vektlagt i barnevernssaker og saker om adopsjon.

En annen viktig rettighet som barn har når de fyller 12 år, er retten til å samtykke til helsehjelp. Dette betyr at de selv kan bestemme om de vil gjennomføre en medisinsk undersøkelse eller behandling, så lenge de er i stand til å forstå konsekvensene av sine valg. Dersom barnet ikke er i stand til å ta beslutninger på egen hånd, vil foreldre eller andre foresatte ta disse avgjørelsene på vegne av barnet.

I tillegg har barn som fyller 12 år også rett til å bli informert om saker som gjelder dem selv. Dette kan være i form av informasjon om rettigheter og plikter, eller om saker som gjelder deres helse, utdanning eller personlige situasjon. Det er viktig at informasjonen er tilpasset barnets alder og forståelsesevne.

Barn har også rett til å ha privatliv og beskyttelse mot overvåking og inngrep i sitt personlige liv. Dette betyr at det er begrensninger på hva foreldre, skole eller andre kan gjøre når det gjelder å overvåke barna deres. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg fritt og til å ha egne meninger og oppfatninger.

Det er viktig å merke seg at lovgivningen rundt barns rettigheter er omfattende og kan variere avhengig av situasjonen og alderen til barnet. Det er derfor viktig å ha en god forståelse av barns rettigheter og plikter, og sørge for at disse blir ivaretatt på en god måte.

Til slutt vil jeg påpeke at selv om barn har flere rettigheter når de fyller 12 år, er det fortsatt viktig at voksne tar ansvar og gir veiledning og støtte til barna. Det er også viktig å skape en trygg og inkluderende atmosfære der barn kan uttrykke seg fritt og være seg selv. Ved å ivareta barns rettigheter og behov, kan vi bidra til å skape en bedre fremtid for kommende generasjoner. 
09 april 2025
Når vold kamufleres som konflikt: Et svik mot barnas rettssikkerhet
Når foreldre går fra hverandre, er det en forventning om at begge parter fortsatt skal ha kontakt med...
Les
02 april 2025
Når konflikten mellom foreldre setter spor hos barna
Barn vokser opp i ulike hjem, med forskjellige rammer og forhold. Ikke alle bærer preg av alvorlige problemer,...
Les
11 februar 2025
Rapport belyser barns perspektiv på foreldrekonflikter og bostedsordninger
Folkehelseinstituttet har, på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), publisert...
Les
04 februar 2025
Barnets stemme i komplekse saker: En refleksjon rundt barns rett til medvirkning og informasjon
Barneloven § 31 fremhever at barn, i takt med sin evne til å danne egne synspunkter, skal få informasjon...
Les
28 januar 2025
Har barneloven §49 blitt misforstått?
Barneloven §49 har som mål å sikre at advokater i barnefordelingssaker legger til rette for konfliktdemping...
Les
21 januar 2025
Offentlighetsprinsippet og barnets beste: En gjennomgang av domstolloven § 129
Offentlighet i rettspleien er en grunnleggende del av en åpen rettsstat, men i noen saker må hensynet...
Les
14 januar 2025
Barneloven § 41, fjerde Ledd: Når kan foreldre uten foreldreansvar ta med barnet på utenlandsreise?
Når det gjelder foreldre og deres rettigheter til å ta med barnet på utenlandsreise, er barneloven §...
Les
07 januar 2025
Barneloven §49: Advokatens rolle i foreldrekonflikter
I barnefordelingssaker er advokatens rolle ikke bare å ivareta klientens interesser, men også å sikre...
Les
09 desember 2024
Samspillet i familien: Hvordan konflikter og kriser påvirker dynamikken
Familien utgjør en sentral del av barns liv, og samspillet mellom foreldre og barn har stor betydning...
Les
02 desember 2024
Hvordan påvirker foreldre separasjon barnets helse?
Foreldres separasjon og skilsmisse kan ha en betydelig innvirkning på barns helse. Forskning har vist...
Les

Barnesakkyndig kommisjon

av
Barnesakkyndig kommisjon

Barneloven § 61 c fastslår at en barnesakkyndig kommisjon skal vurdere kvaliteten på utredninger fra sakkyndige som er oppnevnt av retten etter § 61 første stykket nr. 3 og utredninger fra sakkyndige som en part har engasjert. Hensikten med denne kommisjonen er å sikre kvaliteten på de sakkyndige utredningene som presenteres for retten.

Når en sakkyndig blir oppnevnt av retten etter § 61 første stykket nr. 3 eller engasjert av en av partene i saken, må utredningen sendes til kommisjonen for vurdering. Kommisjonen skal deretter sende sin vurdering til både retten og den sakkyndige.

Retten kan kun legge til grunn en sakkyndig utredning som har blitt vurdert av kommisjonen etter § 61 c. Dette sikrer at utredningene er av høy kvalitet og gir en god og nøyaktig vurdering av saken.

Departementet er ansvarlig for å oppnevne medlemmene i kommisjonen og kan gi forskrift om hvordan kommisjonen skal være organisert, hva slags oppgaver den skal ha, og hvordan sakene skal behandles. Dette sikrer en ensartet og god behandling av sakene som blir presentert for kommisjonen.

Det er viktig å huske på at barneloven er til for å sikre barns beste interesse i saker som omhandler dem. Barnesakkyndig kommisjon er en viktig del av denne prosessen, da den sikrer at de sakkyndige utredningene er av høy kvalitet og gir en god og nøyaktig vurdering av saken. Dette bidrar til at retten kan fatte riktige beslutninger for barnets beste.

Barnefordelingssaker: Slik kan barnas behov ivaretas

av
Barnefordelingssaker: Slik kan barnas behov ivaretas - Barnefordelingsadvokat barnerettsadvokat Christian Wulff Hansen

Når foreldre går fra hverandre, kan dette få alvorlige konsekvenser for barna. Barnefordelingssaker er derfor en svært viktig prosess, som krever at barnas behov blir ivaretatt på en god måte. Dessverre kan konflikter mellom foreldrene ofte ta overhånd, og det er lett for at barna blir glemt i kampen om rettighetene. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvordan man kan ivareta barnas behov i barnefordelingssaker.

  1. Fokuser på barnas behov: I barnefordelingssaker skal alltid barnets beste være det sentrale vurderingstemaet. Det er derfor viktig å fokusere på hva som er best for barnet, og ikke la konfliktene mellom foreldrene ta overhånd. Barneombudet understreker også at samlivsbruddet ikke nødvendigvis har en klar start eller slutt for barna, og derfor bør man se på barnefordelingssaker som en pågående prosess.
  2. Helhetlig tilnærming: En helhetlig tilnærming til barnefordelingssaker kan være en god måte å ivareta barnas behov på. Det er viktig å se på saken som en helhet, og ikke bare fokusere på enkeltelementer. Dette kan innebære å se på barnas psykiske helse, tilpasningsevne, samvær med begge foreldre og juridiske prosesser.
  3. Barns rettigheter: I barnefordelingssaker er det viktig å huske på barns rettigheter. Barn har rett til å bli hørt og få si sin mening om saken. Det kan være viktig å involvere barna i prosessen, slik at de føler seg sett og hørt. Det kan også være nyttig å søke støtte fra fagpersoner, som for eksempel psykologer eller familieterapeuter.
  4. Konfliktløsning: Konflikter mellom foreldrene kan ofte være en stor utfordring i barnefordelingssaker. Det er derfor viktig å ha gode mekanismer for konfliktløsning på plass. Dette kan for eksempel være mekling, der foreldrene får hjelp til å finne løsninger som er best for barnet. Det kan også være nyttig å søke råd fra juridiske eksperter.
  5. Oppfølging: Etter at en barnefordelingssak er avsluttet, er det viktig å følge opp situasjonen for å se om barnets behov blir ivaretatt på en god måte. Det kan være nyttig å ha jevnlige møter mellom foreldre, barn og fagpersoner for å sikre at alt går bra.

Sakkyndige skal ikke foreslå en sakkyndig utredning

av
sakkyndige skal ikke foreslå utredning

Tidvis og ved forskjellige domstoler har jeg opplevd en sakkyndig selv ta ordet etter å ha vært oppnevnt etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1 å ta ordet å si at i denne saken tenker vedkommende at det er nødvendig med en utredning. Noen ganger fulgt opp med at vedkommende kan gjøre en slik jobb og noen ganger at andre må ta den jobben. Det bør være åpenbart hvorfor det er problematisk når sakkyndige foreslå inntektsmuligheter for seg selv, men det er uansett ikke sakkyndiges rolle eller oppgave i en oppnevning etter nr. 1, på eget initiativ, å komme med en oppfordring om en full utredning.

Det er dommeren i samråd med advokatene som skal ha en mening om hvilke bevis som vil kunne opplyse saken. Sakkyndige fremstår dessuten mindre nøytral når sakkyndige allerede før en eventuell utredning har startet mener at det er forhold ved saken som krever sakkyndighet. En jobber da med en antakelse som kan være lettere å bekrefte enn å avkrefte. Foreslår sakkyndige en utredning så vil en dommer nesten alltid være enig. Som et minimum burde det da være automatikk i at en annen sakkyndig oppnevnes.

Terskelen for utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

av

sakkyndigutredningDomstolene kan i saker etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar oppnevne en sakkyndig til å bistå seg i saken. Det er to mulige hjemler for oppnevning. Den første er barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (nummer-en-oppnevning) hvor sakkyndige som hovedregel inntar en mer nøytral meglerrolle og har størst fokus på se om det er mulig å hjelpe partene til å bli enige. Det kan fortsatt være slik at en sakkyndig som er oppnevnt etter nr. 1 skal gjøre mindre utredninger, men som oftest resulterer dette ikke i en rapport og det vil ofte være viktig for sakkyndige i denne fasen å beholde tilliten til begge partene. Etter min mening misforstår en del tingretter og bruker sakkyndige som er oppnevnt etter nr. 1 til å gjøre oppgaver som sakkyndige bare skal gjøre når han er oppnevnt etter nr. 3.

Så når skal man oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr. 3 (nummer-en-oppnevning)? Det har skjedd mye de siste årene rundt denne bestemmelsen. Det er nå staten (tingretten) som betaler disse utredningene, mens det tidligere var partene som måtte ta kostnadene. Da den av partene som begjærte oppnevningen. Dette fremgår nå av bestemmelsens andre ledd. I tillegg kom det inn i barneloven 1. januar 2014 at det spesielt i tilfeller hvor det er påstander om vold, overgrep eller psykiske lidelser så skal slik utredning vurderes. Altså en føring for hvilke problemstillinger som skal lede til utredning.

Min erfaring er at tingrettene ikke er samkjørte når det gjelder terskel for oppnevning. I noen tingretter møter jeg en svært restriktiv holdning til å oppnevne sakkyndig etter nr. 3 selv om det er påstander om rus, vold eller psykiske lidelser, mens i andre tingretter hvor partene har praktisert delt bosted, det er ikke begjært midlertidig avgjørelse og ingen av føringene er tilstede, ønsker tingretten en utredning å ha som en krykke for egen vurdering. I de sistnevnte tilfellene er det min påstand at tingrettene driver med ansvarsfraskriving og overlater saken til en psykolog. Når det ikke er særlige psykologfaglige problemstillinger og retten velger å sette i gang en utredning blir det lett en oppfatning av at man leter etter feil hos foreldrene i saker hvor den generelle tilbakemelding fra skole, barnehage, helsesøster og andre er at barna har det bra.

 

§ 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

av

Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.

Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.

En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.

Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.

En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.

Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.

Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.

Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.

Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.

Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

av

Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.

Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.

En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.

Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.

En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.

Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.

Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.

Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.

Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.

Hvem velger sakkyndig i en barnefordelingssak for retten?

av

Mange som er ukjent med hvordan retten behandler en barnefordelingssak lurer på hvordan det blir akkurat den sakkyndige som møter i deres rettsmøte. Noen sitter med den troen at det er saksøkte eller saksøktes advokat som har påvirket dette valget. Det er det ikke. Jeg ser selv at det fra enkelte advokater kommer ønsker om sakkyndig fremsatt i stevningen. Sjeldent tas ønsket tilfølge om ikke også motparten ønsker denne og retten har erfaring med denne sakkyndige.

Noen ganger prøver retten nye sakkyndige, men finner ut at dette ikke er en sakkyndig som tilfører prosessen noe og bruker han eller henne lite senere. Det som i praksis skjer er at tingretten blir vant med og får et «forhold» til et utvalg av sakkyndige som blir spurt og ansatt etter hvorvidt timeplanen deres tillater det.

Jeg har opplevd at retten har gitt meg som advokat og motpartens advokat beskjed om å foreslå en sakkyndig til dommeren som vi var enige om på forhånd. Dette har jeg ikke opplevd siden.

Hvem velger sakkyndig i en barnefordelingssak for retten?

av

Mange som er ukjent med hvordan retten behandler en barnefordelingssak lurer på hvordan det blir akkurat den sakkyndige som møter i deres rettsmøte. Noen sitter med den troen at det er saksøkte eller saksøktes advokat som har påvirket dette valget. Det er det ikke. Jeg ser selv at det fra enkelte advokater kommer ønsker om sakkyndig fremsatt i stevningen. Sjeldent tas ønsket tilfølge om ikke også motparten ønsker denne og retten har erfaring med denne sakkyndige.

Noen ganger prøver retten nye sakkyndige, men finner ut at dette ikke er en sakkyndig som tilfører prosessen noe og bruker han eller henne lite senere. Det som i praksis skjer er at tingretten blir vant med og får et «forhold» til et utvalg av sakkyndige som blir spurt og ansatt etter hvorvidt timeplanen deres tillater det.

Jeg har opplevd at retten har gitt meg som advokat og motpartens advokat beskjed om å foreslå en sakkyndig til dommeren som vi var enige om på forhånd. Dette har jeg ikke opplevd siden.